Nyhetsbrev fra Wikborg Rein's Bank Finans-gruppe
| 05. mai 2010Les eller last ned nyhetsbrev fra Wikborg Rein's Bank Finans-gruppe.
FORSLAG TIL ENDRING I PANTELOVEN VEDRØRENDE FINANSINSTITUSJONERS ADGANG TIL Å TA PANT I EGNE KUNDERS INNSKUDDSKONTI
Ved høringsbrev av 23. september 2009 sendte Justisdepartementet ut et høringsnotat om forslag til endring av panteloven § 4-4 og § 4-5. Forslaget går ut på å regulere finansinstitusjoners adgang til å avtale panterett i egne kunders innskuddskonti.
Bakgrunnen for forslaget er en tolkingsuttalelse fra Lovavdelingen av 23. august 2007 hvor adgangen for finansinstitusjoner til å stifte pant i egne kunders innskuddskonti, og forholdet mellom slik pantsettelse og motregningsforbudet i finansavtalelovens § 29 første ledd ble vurdert. Lovavdelingen konkluderte, under noe tvil, med at dagens pantelovgivning ikke gir adgang til denne type panteavtaler, ettersom finansinstitusjonen på samme tid er både skyldner til innskuddet og panthaver i avtalen der innskuddet er panteobjekt. Videre la Lovavdelingen til grunn at en avtale betegnet som ”avtale om pant i kundens innskudd” uansett må omfattes av motregningsforbudet i finansavtalelovens § 29 første ledd. Dette forbudet er ufravikelig i forbrukerforhold jf finansavtalelovens § 2 første ledd.
Forslaget til ny pantelov § 4-4 annet ledd lyder:
Enkle pengekrav i form av innskudd på konto i finansinstitusjon kan pantsettes til fordel for finansinstitusjonen. I forbrukerforhold må slik panterett etableres ved skriftlig avtale, og panteretten kan bare omfatte innskudd som står på særskilt konto som er opprettet i forbindelse med avtalen.
Bestemmelsen vil være en spesialregulering av avtalepant i enkle pengekrav der panthaver også er skyldner for kravet som et panteobjekt – ofte omtalt som ”pant i egen gjeld”. Undertiden har problemstillingen vært løst i praksis ved at det opprettes en konto hos en tredjepart, hvilket også innebærer at inntreden i pantet ikke vil stride mot motregningsforbudet i finansavtaleloven § 29 første ledd. Slike arrangement vil uavhengig av forslaget omfattes av hovedregelen i panteloven § 4-4 første ledd.
Forslaget til nytt annet ledd i pantelovens § 4-4 lyder:
Avtale om panterett etter § 4-4 annet ledd må for å få rettsvern inngås skriftlig. Avtalen må angi hvilken konto eller hvilke konti panteretten omfatter. Bestemmelsen i § 1-4 gjelder ikke.
Forslaget innebærer at en skriftlig avtale mellom pantsetter og panthaver etablerer rettsvern. Særlig på bakgrunn av Høyesteretts dom i Rt. 1983 s. 910 har det vært usikkert om rettsvernsakten – notifikasjon til debitor cessus – vil kunne oppfylles når panthaver både er skyldner til innskuddet og panthaver i avtalen der innskuddet er pantobjekt.
Justisdepartementet har foreløpig ikke tatt stilling til spørsmålet om hvorvidt panteloven bør endres, og hvordan dette eventuelt bør skje. Hovedformålet med høringen er derfor å få kartlagt behovet for avtaler om pant i egne kunders innskudd og få høringsinstansenes syn på hvorvidt det er ønskelig med en slik pantsettelsesadgang, og hvordan slike regler eventuelt bør utformes. Forslaget omfatter både forbrukerforhold og næringsforhold.
Høringsfristen utløp 1. desember 2009, og en odelstingsproposisjon er for øyeblikket under utarbeidelse. Det er foreløpig uvisst når et eventuelt lovforslag vil bli fremmet.
For mer informasjon, kontakt:
Lars Erik Østerbø
e-post: leo@wr.no
Marius Wesenberg
e-post: mwe@wr.no
Linn Hertwig Eidsheim
e-post: lhe@wr.no
LUGANOKONVENSJONEN 2007
Den 30. oktober 2007 signerte EU, Danmark, Island, Norge og Sveits ”den nye Luganokonvensjonen” (”Luganokonvensjonen 2007”). Luganokonvensjonen 2007 inneholder regler om internasjonal jurisdiksjon samt anerkjennelse og tvangsfullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker. Denne trådte i kraft for Norges del 1. januar 2010, og erstattet da Luganokonvensjonen av 1988 (”Luganokonvensjonen”).
Luganokonvensjonen ble signert i Lugano 16. september 1988 av medlemslandene i EU og EFTA. Konvensjonen var basert på Brusselkonvensjonen (27. september 1968), og formålet med den var å utvide de enhetlige reglene om jurisdiksjon og tvangsfullbyrdelse i Brusselkonvensjonen til EFTA-statene. Brusselkonvensjonen ble senere revidert og erstattet med Rådsforordning Nr. 44/2001 (”Brussel I Forordningen”) som trådte i kraft 1. mars 2002.
Oversikt over Luganokonvensjonen 2007
Luganokonvensjonen 2007 følger det gjeldende rammeverk i EU; Brussel I Forordningen. De materielle endringene av betydning knytter seg til særlig regulering av jurisdiksjon for forbrukeravtaler, spesiell jurisdiksjon for selskapsrett, litispendens, sammenslåing av relaterte saker og eksekvatur. I tillegg er nå EU ansett for å ha eksklusiv kompetanse til å inngå Luganokonvensjonen 2007 på vegne av de medlemsstatene som er del av det indre justissamarbeidet. Det innebærer at Sveits, Norge og Island bare trengte å forholde seg til én avtalepart under forhandlingene, mens de øvrige EU-landene (med unntak av Danmark som ikke har tiltrådt det indre justissamarbeidet) hadde observatørstatus.
Luganokonvensjonen 2007 gjelder ikke for skatt, toll, forvaltningssaker, til status og rettslig handleevne for fysiske personer, rett til eiendom som følge av ekteskapelige forhold, testamenter og arverett, konkurs, forlik, sosialtrygd eller voldgift.
I henhold til Luganokonvensjonen 2007 kan en person som er bosatt i stat bundet av konvensjonen bli saksøkt i den staten, uavhengig av nasjonalitet. Konvensjonen gir også regler for en del særtilfeller; eksempelvis for kontraktsforhold, erstatningssaker, forsikringssaker, forbrukeravtaler og ansettelsesavtaler.
EU-domstolen er øverste domstol til å tolke både Brussel I Forordningen og Luganokonvensjonen 2007.
Implementering
Mens Luganokonvensjonen ble implementert i norsk rett gjennom en særlov ble Luganokonvensjonen 2007 implementert direkte i tvisteloven. Når det gjelder tvangsfullbyrdelse ble det ikke foretatt tilsvarende transformasjon, da det ble ansett tilstrekkelig med tvangsfullbyrdelseslovens henvisning til gyldigheten av folkerettslig overenskomst.
Ikrafttredelse
Luganokonvensjonen 2007 skulle tre i kraft den første dag i den sjette måned etter at EU og én medlemsstat i EFTA har deponert sine ratifikasjonsdokumenter.
EU deponerte sine ratifikasjonsdokumenter 18. mai 2009, Norge gjorde det samme 1. juli 2009 og Danmark den 24. september 2009. Luganokonvensjonen 2007 trådte følgelig i kraft for Norge, Danmark og EU fra 1. januar 2010.
Når det gjelder de øvrige kontraktsparter; Island og Sveits, vil Luganokonvensjonen fra 1988 fremdeles gjelde inntil videre. Dette gjelder også i deres forhold til Norge, EU og Danmark. Sveits har imidlertid signalisert at de er villige til å ratifisere Luganokonvensjonen 2007 med ikrafttredelse fra 1. januar 2011.
For mer informasjon, kontakt:
Anja Dyb-Halleraker
e-post: avd@wr.no
Stein Pettersen
e-post: spe@wr.no
