Når er reisetid arbeidstid?

For flere stillingskategorier vil det fra tid til annen være nødvendig å foreta reiser i jobbsammenheng, eksempelvis for å delta i et møte eller en konferanse i en annen by. Høyesterett slo nylig fast – i den såkalte Thue-saken – at en polititjenestemanns reiser utenfor alminnelig arbeidstid var å anse som arbeidstid, noe som utløste en omfattende debatt om grensedragninger for andre stillingstyper.

I denne ukens arbeidsrettstips ser vi nærmere på i hvilke tilfeller reiser i og utenfor alminnelig arbeidstid kan anses som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven.

Arbeidstid er definert i arbeidsmiljøloven § 10-1 som "den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver". Det motsatte av arbeidstid er arbeidsfri, som er "den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver" (§ 10-1 (2)). "Reisetid" er derimot et begrep som ikke er benyttet i arbeidsmiljøloven, men som er definert og benyttet i enkelte tariffavtaler. Både EU-domstolen, EFTA-domstolen og Høyesterett har i sine avgjørelser lagt til grunn at begrepene arbeidstid og arbeidsfri er gjensidig utelukkende, noe som medfører at en aktuell tidsperiode på reise enten må karakteriseres som arbeidstid eller arbeidsfri.

Utgangspunkter
Det er for det første klart at reiser til og fra et fast oppmøtested ikke er å anse som arbeidstid. Videre har det tradisjonelle utgangspunktet i norsk rett vært at tiden arbeidstaker er på reise regnes som arbeidstid dersom reisene påbegynnes og avsluttes ved det faste arbeidsstedet i løpet av arbeidsdagen. Reisetid innenfor alminnelig arbeidstid anses dermed som arbeidstid.

For reiser som gjennomføres utenfor alminnelig arbeidstid følger det av forarbeidene at reisetiden kun er arbeidstid dersom arbeidstaker under reisen er pålagt å utføre arbeidsoppgaver eller plikter i henhold til arbeidsavtalen og dermed må sies å stå til arbeidsgiverens disposisjon.

Nærmere om reisetid utenfor alminnelig arbeidstid
I Høyesteretts dom i Thue-saken i 2018 var det sentrale spørsmålet om tiden som medgår til en reise pålagt av arbeidsgiver, til og fra et annet oppmøtested enn arbeidstakerens vanlige, faste oppmøtested, er arbeidstid når reisen skjer utenfor alminnelig arbeidstid. I dommen ble det, under henvisning til EFTA-domstolens rådgivende uttalelse, oppstilt tre elementer for hva som kjennetegner arbeidstid: 

  1. Arbeidstakeren må utføre sine arbeidsoppgave eller plikter innenfor rammen av sitt ansettelsesforhold
  2. Arbeidstakeren må i løpet av den aktuelle tiden stå til arbeidsgiverens disposisjon
  3. Arbeidstakeren må arbeide

Det ligger i disse elementene at arbeidstaker må være underlagt arbeidsgivers instruksjonsmyndighet og tydelige begrensninger i handlefriheten under reisen, for at reisetiden skal karakteriseres som arbeidstid.

I dommen slo Høyesterett enstemmig fast at de tre konkrete reisene, som omfattet reisetid til og fra et annet sted enn det vanlige arbeidsstedet og utenom alminnelig arbeidstid, var å regne som arbeidstid etter bestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 10.

Thue-dommen baserer seg på en noe annen tilnærming til om reisetid skal regnes som arbeidstid, enn den tradisjonelle tilnærmingen i norsk rett. I stedet for å operere med ulike kategorier av reiser som styres av når reisene gjennomføres, baserer avgjørelsen seg på en bred helhetsvurdering av hvilke forpliktelser arbeidstaker er underlagt i tilknytning til reisen. Dette medfører at arbeidsgiver må foreta en konkret vurdering av en gitt reise ut fra de ovennevnte elementer for å avgjøre om reisetiden kan anses som arbeidstid.

Det påpekes at Høyesterett i denne saken har avgjort spørsmålet om reisetid i ett konkret sakstilfelle, og det tas i dommen forbehold om at reisetiden etter en konkret vurdering vil kunne anses som arbeidstid for "en arbeidstaker som er i en tilsvarende situasjon som [politimannen]". Høyesterett presiserte at partene i saken hadde vært uenige om rekkevidden av EFTA-domstolens rådgivende uttalelse, og konstaterte kort at "uttalelsen er klar for så vidt gjelder de reisene Thue har nedlagt påstand om". Det er dermed uavklart hvilken rekkevidde Thue-dommen har og hvilke andre tilfeller av reisetid enn polititjenestemannens tilfelle som vil falle inn under arbeidstidsdefinisjonen i arbeidsmiljøloven.

Unntak for mobile ansatte
Enkelte arbeidstakere har ikke fast oppmøtested, og er dermed å anse som "mobile" ansatte. For slike arbeidstakere vil også reisetid til oppmøtestedet etter en konkret vurdering anses som arbeidstid.

  • Arbeidsrett

    2019

    Forbud mot diskriminering ved ansettelse

    Det snakkes for tiden mye i media om diskriminering av både kvinner og menn ved ansettelse. Men hva er egentlig diskriminering ved ansettelse i juridisk forstand?

  • Arbeidsrett

    2019

    Ledende og særlig uavhengig stilling

    Et tema i media den siste tiden har vært at mange unge nyutdannede ikke får overtidsbetalt. En grunn til dette kan være at de anses å ha en såkalt særlig uavhengig stilling. I denne ukens tips skal vi se nærmere på hva som ligger i dette unntaket fra arbeidstidsreglene, samt unntaket for ansatte med ledende stilling.

  • Arbeidsrett

    2019

    Når er reisetid arbeidstid?

    For flere stillingskategorier vil det fra tid til annen være nødvendig å foreta reiser i jobbsammenheng, eksempelvis for å delta i et møte eller en konferanse i en annen by. Høyesterett slo nylig fast – i den såkalte Thue-saken – at en polititjenestemanns reiser utenfor alminnelig arbeidstid var å anse som arbeidstid, noe som utløste en omfattende debatt om grensedragninger for andre stillingstyper. I denne ukens arbeidsrettstips ser vi nærmere på i hvilke tilfeller reiser i og utenfor alminnelig arbeidstid kan anses som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven.