Urimelighetssensur av sluttavtaler

At avtaler skal holdes er et grunnprinsipp i norsk avtalerett, og det gjelder også for sluttavtaler. Likevel vil også sluttavtaler i prinsippet kunne settes til side på grunn av avtalelovens ugyldighetsregler, men det skjer i praksis sjelden. Borgarting lagmannsrett avsa imidlertid 28. juni 2019 en dom i en sak vedrørende urimelighetssensur (revisjon) av sluttavtaler.

Tvisten gjaldt innholdet i sluttpakkene som ble tilbudt overtallige ansatte i forbindelse med at Shell fisjonerte sin såkalte "downstream"-virksomhet til ST1. Lagmannsretten delte seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om sluttavtalene skulle revideres i medhold av avtaleloven § 36. Bakgrunnen for tvisten var en ordning med tidligpensjon som hadde vært praktisert i Shell i flere tiår, og hvorvidt de overtallige ansatte kunne kreve revidert sluttavtaler som ikke ga dem kompensasjon for bortfall av en slik tidligpensjon. De syv ansatte som tok saken til retten, anførte at arbeidsgiver hadde lovet dem at en ordning med tidligpensjon fra 57 år skulle videreføres i ST1. Arbeidsgiver på sin side anførte at de ansatte aldri hadde hatt noe krav på tidligpensjon. Sluttpakkene som ble tilbudt inneholdt ikke noen kompensasjon for bortfall av tidligpensjon, noe de ansatte protesterte på. De signerte likevel sluttavtalene, i frykt for å risikere rene oppsigelser uten sluttpakke.

Rettskrav på tidligpensjon

Lagmannsretten tok først stilling til om arbeidsgiver hadde forpliktet seg til å gi de ansatte tidligpensjon. Flertallet kom til at de ansatte hadde et rettskrav på tidligpensjon fra 57 år. Dette som følge av en såkalt "fredningsavtale" på to år ved salg av selskapet, hvor de ansatte ble lovet at 40 års praksis med slik aldersgrense skulle opprettholdes.

Avtalerevisjon

Retten vurderte deretter om det ville være i strid med god forretningsskikk å gjøre sluttavtalene gjeldende, jfr. annet alternativ i avtaleloven § 36.

Ettersom partene hadde et rettskrav på tidligpensjon, så inneholdt sluttpakkene ifølge rettens flertall et "vesentlig dårligere økonomisk oppgjør enn de ville fått dersom de fremmet krav om tidligpensjon."

Det ujevne styrkeforholdet mellom partene var også sentralt. Sluttavtalene var basert på misvisende opplysninger fra arbeidsgiver om hva arbeidstakerne hadde krav på, og arbeidstakerne fikk ikke noen reell mulighet til å forhandle om et individuelt krav om tidligpensjon. Dette til tross for lang ansiennitet, samt vanskeligheter med å finne seg ny jobb grunnet høy alder (57-59 år). Fristen for å takke ja til sluttpakkene var også kort, på under en uke. De økonomiske konsekvensene på spill var derfor, ifølge lagmannsrettens flertall, "uforholdsmessig store". Det ble lagt til grunn at de aktuelle arbeidstakerne neppe ville inngått sluttavtalene om det ikke var for det betydelige presset de var utsatt for.

Etter en totalvurdering av de konkrete forhold rundt avtaleinngåelsen kom rettens flertall til at det ville stride mot god forretningsskikk å gjøre sluttavtalene gjeldende, og følgelig at det forelå revisjonsadgang etter avtaleloven § 36.

Hva er så lærdommen?

Som dommen viser, er det en gyldighetsterskel også for sluttavtaler. Særlig styrkeforholdet og den korte tiden de ansatte fikk på å bestemme seg ble avgjørende for lagmannsrettens konklusjon. Dommen er ikke rettskraftig og omhandler et potensielt prinsipielt spørsmål. Mye tyder derfor på at den kan bli anket inn for Høyesterett. Saken tjener uansett som en påminnelse til arbeidsgivere ved inngåelse av sluttavtaler om at det er viktig å gi de ansatte tilstrekkelig tid til å ta stilling til om de vil inngå sluttavtalen, særlig hvor det gjør seg gjeldende forhold som høy alder, lang ansiennitet og/eller særlige pensjonsrettigheter.