Mens pandemien øker i styrke over hele verden, og antall døde nærmer seg 1,5 millioner, ser vi endelig lyset i enden av tunnelen. To vaksiner som er under utprøving i såkalte fase 3-studier (Pfizer/BioNTech og Moderna), viser opp mot 95 % effektivitet, som er klart bedre enn forventet. Også vaksinen utviklet av AstraZeneca og Oxford University viser lovende resultater. Ytterligere flere titalls vaksiner er underveis i omfattende studier.

Bak dette ligger det en enestående forskningsinnsats på rekordtid. Samtidig bærer det bud om at vaksiner basert på ny teknologi kan fremstilles i svært store kvanta og nye vaksiner utvikles på kort varsel. Det lover godt også for pandemier vi vet vil komme i fremtiden. Dette er vitenskapen på sitt beste.

Bak disse teknologiske gjennombruddene ligger det enorme investeringer i forskning og utvikling. Dette er dels finansiert gjennom statlige bidrag og bidrag fra internasjonale organisasjoner, så som Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI) med sete i Oslo, dels av selskapene selv. Disse vil på vanlig måte beskytte sine tekniske løsninger, primært gjennom å ta ut patenter, men også gjennom bedriftshemmeligheter.

Vi skal her se på ulike aspekter knyttet til Covid-19-vaksiner og patenter. Hva er det ved de nye vaksinene som kan patenteres? Hva innebærer det at vaksine er patentert? Et aktuelt spørsmål er i hvilken grad selskapenes håndheving av patentrettighetene vil stå i veien for at vaksinene kommer befolkningen til gode også i land med lavere kjøpekraft enn i de vestlige landene, som for tiden er i forhandlinger for å sikre seg tilgang til egen befolkning.

Patenter på legemidler

Hva er et patent? En patenterbar oppfinnelse kjennetegnes ved løsning av et problem som gir en teknisk effekt som kan anvendes industrielt, og som innebærer noe nytt og overraskende (har oppfinnelseshøyde) sammenlignet med det som var kjent fra før det ble søkt om patent.

Hvis det oppnås patent, er dette samfunnets 'belønning for innsatsen'. Patent meddeles etter en søknadsprosess i det landet det er søkt. Gjennom patentsamarbeidskonvensjonen (Patent Cooperation Treaty, PCT) kan en patentsøknad som er inngitt i ett land, videreføres slik at patentbeskyttelse oppnås i alle de land eller regioner der det er behov for beskyttelse.  

Patentsystemet er til for å fremme den teknologiske utvikling. Det kan beskrives som en 'samfunns­kontrakt'. I patentsøknaden beskrives oppfinnelsen i detalj slik at andre kan bygge på den i fortsatt forskning, når søknaden publiseres 18 måneder etterpå. Til gjengjeld gis patenthaveren, i en tidsbegrenset periode (20 år, samt inntil fem års tilleggstid for legemidler), en rett til å forby andre å benytte den patentbeskyttede løsningen. Det er dette 'monopolet' som gir patenthaveren en mulighet til å få avkastning på investeringen i forskning og utvikling. For legemidler, som er kostbare å utvikle, men enkle å kopiere når detaljene er kjent, er muligheten til patentbeskyttelse ansett som helt nødvendig for å fremme utviklingen av nye medisiner. 

Offentliggjøringen av patentsøknader innebærer at andre, straks patentsøknaden er publisert, kan benytte informasjonen i den til å bringe frem ny kunnskap, for eksempel nye legemidler eller anvendelser. Etter hvert som patentsøknader om Covid-19-forskningen blir publisert, vil samfunnet få ytterligere verdifull kunnskap som vil komme til nytte i den fortsatte bekjempelse av Covid-19, og til å bekjempe pandemier i fremtiden.

Teknologiske utfordringer

Vaksinene som for tiden er under utprøvning bygger på ulike teknologier. De aller fleste er imidlertid rettet inn mot samme mål på viruset, det såkalte 'spike-proteinet'.

Virus inneholder en 'oppskrift' for å lage flere virus, pakket inn i en proteinkappe; immunsystemet reagerer ved å lære å kjenne igjen dette ytre proteinet. Vaksiner har til nå vært basert på en eller annen form for virusprotein; enten hele viruset eller 'kappeproteiner' (det ytre proteinet) med ufarlige stammer av ellers et farlig virus, eller inaktiverte (drepte) virus. Moderne vaksiner inneholder bare det ytre proteinet. Alle slike vaksiner innebærer produksjonsutfordringer, idet virus og proteiner bare kan bli fremstilt i levende celler; influensavaksine er for eksempel vanligvis fremstilt i kyllingegg.

Dette står i motsetning til de nye vaksineplattformene, som mRNA-vaksiner og DNA-vaksiner. Vaksiner basert på Messenger RNA-teknologi (mRNA) gjør bruk av 'instruksjonene' for å lage virus-proteinet, i stedet for selve proteinet. Enkelt uttrykt er mRNA kopier av genene i genomet (arvematerialet), og virker som mønster for å lage proteiner. Hvis strenger av mRNA, som koder for et viralt protein, er tilført en celle i kroppen vår, vil cellen begynne å lage virusproteinet, inntil mRNA-et er nedbrutt. Noen virusproteiner trenger gjennom og stikker ut fra cellemembranen, hvor de blir identifisert av immunceller. Dette trigger produksjonen av antistoffer, som binder til de korresponderende virusene og hindrer dem i å trenge inn i cellene. Det er antatt også å bidra til respons fra såkalte T-celler som oppsporer og ødelegger infiserte celler, et viktig ledd i immunforsvaret mot coronavirus.  

Alt dette er kjent og beskrevet teknikk i et stort antall publikasjoner; vaksineprodusentene kan altså ikke søke patentbeskyttelse for selve mRNA-teknologien. Men selv om den grunnleggende teknologien er kjent, har vaksineprodusentene stått overfor store utfordringer, som de antakelig har løst på noe ulikt vis. Et eksempel er utfordringene med å få levert mRNA-et inn i cellene; hvis de bare injiseres i armen i form av en løsning vil de raskt bli brutt ned av enzymene i blodet (mRNA er svært ustabilt – også utenfor kroppen; dette er bakgrunnen for at slike vaksiner ikke vil være like tilgjengelig i lavinntektsland i varme strøk, som ikke har utstyr til å oppbevare vaksinen ved minus 70 grader). Pfizer og Moderna har visstnok løst denne utfordringen ved å 'pakke' mRNA-et i bittesmå kapsler av fettsyrer (liposomer), som beskytter dem og sørger for at de kommer inn i cellene. Andre vaksinekandidater bygger på en noe annen teknologi, hvor genet for virusproteinet leveres gjennom et 'tomt skall' av et uskadeliggjort virus.

Patentbeskyttelse av vaksiner

Vaksinene som for tiden er under utprøving vil være søkt beskyttet gjennom en rekke patentsøknader.

Vaksineprodusentene vil søke å beskytte aspekter ved egen vaksine som ikke var kjent, og heller ikke var nærliggende, opp mot det som var publisert. Også de moderne vaksinene, som bygger på den nevnte mRNA-teknologien, vil i stor utstrekning være bygget på teknologi der grunnelementene er kjent, gjennom Covid-19-forskningen som er publisert. Men produsentene, som har valgt noe forskjellige innfallsvinkler, vil ha møtt på ulike utfordringer underveis; løsningene på disse vil kunne patentbeskyttes om de er nye og ikke var noe fagfolk uten videre ville prøve ut, basert på det som allerede er publisert.

Også gensekvensene (kodene for 'informasjonen') som legges inn i vaksinene, vil potensielt kunne patentbeskyttes om de tilfredsstiller kravene til nyhet og oppfinnelseshøyde. For komponentvaksiner (f. eks. DNA-vaksiner som koder for et bestemt protein), er det vanlig søke patent på genene som benyttes i vaksinen. Her vil det imidlertid være mye som er kjent gjennom tidligere publisering. Kravet til oppfinnelseshøyde er også ofte et hinder for å patentere. Man velger gjerne å prøve å patentere en del av proteinet som viser seg effektivt med hensyn til å oppnå immunitet. Eller det kan være andre grunner som gjør at man kan peke på å ha funnet noe som ikke uten videre kunne ventes ville skje med hensyn til aktivitet, egnethet etc. Da vil man kunne få patent på gensekvensen.

Vaksineprodusenter legger gjerne en strategi for å få til en beskyttelse som varer over tid. Virus endrer seg gjennom mutering; når genene endrer seg, kan en vaksine som var effektiv vise seg ikke lengre å være det. En gensekvens kan vise seg utdatert etter et par år. Derfor vil de prøve å beskytte et visst omfang av gensekvensen. På den annen side vil de da støte på utfordringer, når det etter hvert er så publisert så mye om denne type virus. Viruset har nære 'slektninger' som har vært godt beskrevet før, f. eks. SARS-CoV viruset, som forårsaker lungesykdommen SARS, og som forårsaket en pandemi i 2002–2003.

Godkjenning av vaksiner

Når de tekniske utfordringene er overkommet, og studier er gjort for å undersøke om det er trygt å sette vaksinen i mennesker, kan testprogrammene begynne. Disse er delt i tre faser, der den tredje og siste fasen er den tidkrevende og kostbare. Her utprøves vaksinene hos titusenvis av mennesker for å samle inn tilstrekkelig informasjon til om man kan konstatere, med statistisk signifikante resultater, at vaksinen er effektiv og trygg å bruke. Når dataene er gjennomgått og funnet i orden av legemiddelmyndighetene (så som European Medicines Agency - EMA, og Food and Drug Administration – FDA, i USA) kan vaksinen gis markedsføringstillatelse.

Saksbehandlingen tar normalt lang tid; legemiddelverkene mottar blant annet tusenvis av sider med rådata som skal analyseres. Men nå arbeides det på høygir. EMA antas å kunne gi de første tillatelsene i slutten av desember i år. Moderna og Pfizer/BioNTech har søkt FDA om nød-tillatelser, som gjør det mulig å igangsette vaksinering før alle studier er fullført og analysert. Og det britiske Medicines and Healthcare products Regulatory Agency har allerede utstedt tillatelse til Pfizer/BioNTech etter en unntaksprosedyre, noe som har utløst kritiske røster fra EU. 

De kliniske dataene fra studiene er en viktig del av den immaterielle ­beskyttelsen for nye legemidler. For å sikre konkurranse på legemidler etter at patenttiden er ute, er det gitt regler om adgang til å søke markedsføringstillatelse med henvisning til tidligere utførte studier når den såkalte dokument­beskyttelsestiden er ute. Dette gjelder generiske legemidler som imidlertid ligger langt frem i tid, og blir nok ikke relevant for Covid-19.

Lisensiering, utveksling av teknologi og kliniske data, og avtaler som sikrer tilgang

Kombinasjonen av patentbeskyttelse, bedriftshemmeligheter knyttet til fremstilling av vaksinen og beskyttelsen av de kliniske data, gir vaksineprodusentene en effektiv beskyttelse mot at andre kopierer vaksinene. Men vaksineprodusentene vil i stor utstrekning lisensiere rettighetene videre ut til andre, typisk store virksomheter som har erfaring i å fremstille vaksiner. De vil også kunne inngå avtaler med hverandre om utveksling av teknologi og kliniske data.

Flere store vaksineprodusenter har inngått på forpliktende samarbeid med offentlige organisasjoner, som har stilt opp med betydelig finansiering, i bytte mot bidrag for å sikre bred tilgang til vaksinen til overkommelige priser. AstraZeneca har forpliktet seg til å forsyne 300 millioner doser av vaksinen under pandemien. I et samarbeid med Serum Institute of India, verdens største produsent av vaksiner, vil det bli produsert store kvanta av vaksinen som skal gå til land med lav og middels kjøpekraft. Dette som ledd i avtale med CEPI og vaksinealliansen GAVI, som også har inngått lignende avtaler med andre store produsenter med vaksiner under utprøvning.

Det er grunn til å håpe på at de store selskapene vil utvise en ansvarlig holdning med hensyn til å påberope patentbeskyttelse, slik at dette ikke kommer i veien for å bekjempe epidemien. Et eksempel er det amerikanske selskapet Moderna; den 8. oktober kunngjorde Moderna at selskapet ikke vil håndheve patenter som beskytter deres vaksine så lenge pandemien varer. Når pandemien er erklært opphørt, vil de fortsette å lisensiere sine rettigheter til Covid-19-vaksinen, men da mot vederlag.

TRIPS-avtalen og tvangslisenser

Til tross for avtaler og avkall på patentrettigheter som nevnt, er det fra mange hold uttrykt bekymring for at patenter vil stå i veien for en rettferdig tilgang til vaksinene. Dette idet man frykter at produsentene vil avslå å gå inn på avtaler som sikrer befolkningen i vanskeligstilte land tilgang til vaksinen til overkommelig pris. For eksempel er Pfizers vaksine varslet å ville ha en pris på $ 39 for de to injeksjonene som må tas med fire ukers mellomrom; Moderna ligger i samme prisleie. AstraZeneca/Oxford-vaksinen er rimeligere å produsere og vil koste en brøkdel av dette. 

Det er her TRIPS-avtalen kommer inn. Dette er en del av avtalen om Verdens Handelsorganisasjon (WTO-avtalen) som Norge tiltrådte i 1994, og som pålegger landene en minstebeskyttelse av immaterielle rettigheter.

I Norge, som i de fleste andre land, er det gitt regler om tvangslisens som vil kunne være aktuelle under en pandemi. Dette har hjemmel i TRIPS-avtalens artikkel 31, som åpner for at det gis tvangslisenser av myndighetene i det enkelte land, under visse betingelser. En betingelse er at det er forsøkt, men ikke oppnådd, en frivillig lisens på rimelige kommersielle betingelser; hvis tvangslisens utstedes, skal det fortsatt betales en godtgjørelse til patenthaveren.

Etter artikkel 31 b er det imidlertid gjort unntak fra kravet til forhandlinger under nødsituasjoner som for eksempel pandemier. Dette er resultatet av en endring i kjølvannet av den såkalte Doha-erklæringen i WTO i november 2001, om TRIPS-avtalen og folkehelsen. Denne førte til det såkalte "Special Compulsory Licensing System" som skal gjøre det mulig å gi lisenser som tillater å eksportere til land som er avhengig av import av medisiner. Systemet innebærer muligheter for bred tilgang til patenterte medisiner til land som trenger det, og vil kunne være aktuelt for å bidra til rettferdig tilgang til de nye vaksinene.   

For tiden pågår en strid i WTO, i kjølvannet av et forslag fra Sør-Afrika og India. Disse har tatt initiativ til et generelt unntak fra TRIPS-avtalens bestemmelser under pandemien. Så langt har EU, USA – og Norge – ikke villet slutte seg til dette, idet de peker på fleksibiliteten i TRIPS-avtalen. Her kan vi forvente dragkamp mellom grupper av land.

Forhåpentligvis vil både WTO-medlemsland og vaksineprodusenter opptre ansvarlig, og bidra til at vaksinen gjøres tilgjengelig over alt i verden og til overkommelige priser. Og de enkelte land må samarbeide om å løse den enorme logistiske oppgaven som det innebærer å immunisere verdens befolkning. Som Economist nylig oppsummerte det i en lederartikkel: "Science has done its bit to see off the virus. Now comes the test for society."