Korrupsjon er en styresak


Artikkelen er hentet fra DN 8. januar:

I ytterste konsekvens kan styremedlemmer bli strafferettslig
ansvarlig for selskapets involvering i korrupsjon.

Korrupsjon er en reell utfordring også for norske selskaper. Man kunne tro at dette typisk ville ramme mindre og uerfarne bedrifter som beveger seg i ukjent terreng i fremmede land. Problemstillingen har dog vist seg like aktuell for børsnoterte selskaper med store ressurser.

De konkrete sakene vi har sett er uunngåelige utslag av den vesentlige innstramning i antikorrupsjonslovgivning som har funnet sted verden over de siste 15 årene. Etter at Norge fikk sin nye og langt strengere korrupsjonslovgivning i 2003 har en rekke lovbestemmelser trådt i kraft med det formål å klargjøre og stramme inn selskapers forpliktelse til å forebygge korrupsjon. Et nylig eksempel er regnskapsloven § 3-3c av 2013 om blant annet forpliktelse til å rapportere om antikorrupsjonsarbeid i årsrapporten.

Styrets ansvar har imidlertid vært gjenstand for mindre oppmerksomhet, dette til tross for at antikorrupsjonsarbeid åpenbart er et styreanliggende. Styrets involvering og ansvar vil her i særlig grad synliggjøres i to henseende.

For det første bærer styret ansvar for at selskapet har forebyggende rutiner som minimerer risikoen for korrupsjon. Dette er sentrale elementer i styrets forvaltning- og tilsynsansvar nedfelt i henholdsvis aksjelovene §§ 6?12 og 6?13. Av stor betydning er her den iboende risiko, med dertil hørende oppfordring til reaksjon mot slik risiko i form av preventive tiltak, som ligger i det å utøve virksomhet i de mange land som må betegnes som høyrisikoland hva gjelder korrupsjon. Skal en lykkes i det forebyggende arbeidet er det avgjørende at styret er tydelig på at dette skal være en prioritert oppgave i selskapet.

For det annet vil styret ofte være involvert i avgjørelser knyttet til konkrete prosjekter, større kontrakter og/eller transaksjoner der risikoen for overtredelser mot korrupsjonslovgivning er på sitt største. Særlig gjelder dette der mellommenn er involvert i forholdet. Norske selskaper av en viss størrelse vil her ofte berøres av lovgivning i flere land, herunder amerikanske Foreign Corrupt Practices Act og den nye og svært strenge UK Bribery Act. I tillegg vil man i norsk lovgivning måtte ta høyde for den særlige bestemmelsen om påvirkningshandel som ble implementert som straffeloven § 276c i 2003. Kort gjengitt innebærer den at norske påtalemyndigheter ikke behøver å bevise at beslutningstageren man har interesse i å påvirke er blitt bestukket. Det er tilstrekkelig at selskapets mellommann har mottatt en «utilbørlig fordel» fra selskapet for sin innsats. Noe unyansert betyr det at et selskap kan korrumperes ganske enkelt ved å betale sin agent for mye. Her vil styret kunne bli involvert enten ved at agentavtalen er direkte vedtatt av styret, eller mer indirekte ved at agenten er betalt i tråd med de internregler ? eller mangel på sådanne ? som styret har akseptert.

I ytterste konsekvens kan styremedlemmer bli strafferettslig ansvarlig for selskapets involvering i korrupsjon. Det å bli ansvarlig for selve korrupsjonshendelsen krever forsett, og vi har så langt lite praksis i Norge som er direkte relevant. Styremedlemmer kan imidlertid også bli straffansvarlig for mislighold av forvaltnings- og tilsynsansvaret. Man blir dermed ikke straffet for korrupsjonshendelsen som sådan, men den ulovlige handelen blir likevel den utløsende faktoren. Lovens skyldkrav er her kun simpel uaktsomhet.

Styremedlemmer vil videre kunne bli erstatningsansvarlig etter aksjelovenes kapittel 17 eller på annet grunnlag. De stadig strengere sanksjonene som ilegges overtredere, med tilhørende konsekvenser og tap for aksjonærene, tilsier at risikoen for slikt ansvar vil øke i tiden som kommer. Til illustrasjon nevnes at norske myndigheter ved bevist korrupsjon skal, ikke kan, inndra bruttoutbyttet av korrupsjonshandlingen. Ser man for seg at et selskap som er funnet skyldig i å ha tilegnet seg en oljelisens gjennom bestikkelser får inndratt bruttofortjenesten denne avstedkommer, vil dimensjonene av den risiko styret løper avtegne seg på illustrativt vis.

Man kan bli skremt av mindre. Når det er sagt må en understreke at styremedlemmer ikke bærer objektivt ansvar for virksomhetens handlinger. Styret bærer et aktsomhetsansvar. I praksis handler det om å ta føringen i antikorrupsjonsarbeidet og drive aktivt holdningsarbeid der man sørger for at ordet nulltoleranse blir en del av firmakulturen.

Forfattere: Geir Sviggum og Tor H. Rustad Knudsen