Opphavsrettslig beskyttelse av algoritmer – umulig eller bare et definisjonsspørsmål?
Rettslig vern av algoritmer har vært gjenstand for stor debatt opp gjennom årene, og med den enorme teknologiske utviklingen får temaet stadig ny aktualitet. Tilgang til gode og effektive algoritmer er blitt nærmest avgjørende for bedrifter som vil skaffe seg sterke markedsposisjoner, fordi gigantene som Google og Facebook bruker algoritmer for å generere brukertilpasset innhold. Den rådende oppfatningen blant opphavsrettsjurister har i lang tid vært at algoritmer ikke er beskyttet av opphavsretten fordi de er ubeskyttede ideer bak datamaskinprogrammer. Jeg mener imidlertid dette er misvisende og unyansert.
At algoritmer bare er ubeskyttede ideer springer ut av det grunnleggende opphavsrettslige prinsipp om at ideer ikke vernes. Det er kun når opphavers ideer "har realisert seg på en slik måte at det ved hans verk er skapt noe originalt" det kan beskyttes som et åndsverk (Rt. 1962 s. 964). Dette kravet til originalitet er nå lovfestet i åndsverkloven § 2.
Et av utgangspunktene for den rådende oppfatningen om at algoritmer er ubeskyttede ideer, er kanskje EUs dataprogramdirektiv, der det i fortalens punkt 11 står at algoritmer ikke beskyttes. Imidlertid gjelder dette bare i den utstrekning "algorithms (…) comprise ideas and principles". Fortalen tar med andre ord høyde for det som er et grunnleggende problem, nemlig at det er vanskelig å fastsette en allmenn forståelse av hva algoritmer er og hvordan de defineres. I juridisk litteratur defineres algoritmer for eksempel som "programmets generelle princip eller struktur, forstået som den sammenhængende, men trinvise prinsipielle fremgangsmåde til løsning af et problem" (Koktvedgaard 2005), en definisjon som også reflekterer den rådende oppfatningen. Snur vi oss til mer overordnede definisjoner, ser vi at algoritmer ikke nødvendigvis har tilknytning til matematikk eller teknologi, slik mange gjerne tror. Algoritmer i vid forstand kan nemlig helt enkelt defineres som et sett med instruksjoner som trinnvis angir hvordan man skal komme frem til et resultat*.
Så hvorfor er den rådende oppfatningen misvisende og unyansert?
Åndsverkloven beskytter "datamaskinprogrammer", som i forarbeidene er definert som "et sett med instruksjoner skrevet i programmeringsspråk", som gjør det mulig "å styre en datamaskin slik at den utfører bestemte oppgaver" (Ot.prp.nr. 33 (1989-1990) s. 4). Sammenligner vi denne definisjonen med den vide definisjonen av algoritmer, ser vi at et helt program like gjerne kan kalles en algoritme. Kodene programmene består av er nemlig bare beskrivelser av algoritmer, som beskyttes så lenge de oppfyller originalitetskravet. Dermed kan det bli for snevert å si at algoritmer ikke beskyttes, så lenge datamaskinprogrammer har vern. Problemene oppstår når jurister har en oppfatning av hva algoritmer er, som ikke alltid stemmer med hvordan begrepet anvendes i praksis. Vi ser nemlig stadig eksempler på at algoritmebegrepet anvendes for å beskrive hele programmet eller kildekoden, noe som under den vide definisjonen ikke er feil anvendelse av begrepet.
Det skal innrømmes at denne konklusjonen først og fremst er teoretisk interessant, siden jurister bruker andre begreper enn "algoritmer" for å beskrive det som er beskyttet under dataprogramvernet. Den mer praktiske konsekvensen er imidlertid at jurister bør være forsiktige med å omtale algoritmer som ubeskyttede, fordi begrepsbruken kan skape forvirring, for eksempel i kommunikasjonen med klienter som forstår algoritmebegrepet på en annen måte.
En spennende problemstilling er imidlertid om algoritmer kan beskyttes utover de konkrete beskrivelsene som beskyttes under dataprogramvernet, herunder som den mer abstrakte sammenstillingen av instruksjoner de består av. Store, komplekse algoritmer bygges nemlig opp av mange små algoritmer. Selv om slike små algoritmer nok må anses som ubeskyttede ideer, anerkjenner opphavsretten at sammenstillinger av flere ideer kan beskyttes så lenge de er "sammenstilt på en slik måte at verket som helhet fremstår som originalt" (Rt. 2007 s. 1329).
Dersom planleggingen, sorteringen, struktureringen mv. av mange mindre algoritmer kan uttrykke original, skapende åndsinnsats, er det kanskje ikke noe i veien for å beskytte algoritmer på et mer abstrakt nivå. I den sammenheng kan det minnes om at EU-domstolen i sak C-393/09 (BSA) har uttalt at dataprogramvernet beskytter "the expression in any form of a computer program which permits reproduction in different computer languages" (min utheving). Skal et program oversettes til et nytt programmeringsspråk, kan det argumenteres for at det er "algoritmen" som etterliknes eller kopieres. Ren oversettelse av kildekode vil sjeldent gi vellykkede resultater, ettersom programmeringsspråk ofte har lite til felles og ikke kan sammenlignes med oversettelse mellom naturlige språk. Oversetteren vil derfor måtte hente ut helheten i programmets struktur - sammenstillingen av instruksjonene - og forsøke å etterlikne strukturen i et nytt programmeringsspråk.
Det er mange grunner som taler mot et opphavsrettslig vern av algoritmer på et mer abstrakt nivå. Definisjonsproblemene er i seg selv nok til å skape skepsis til en slik beskyttelse, og høyst sannsynlig vil originalitetsvurderingene by på vanskeligheter. Opphavsrettsvernet er i tillegg lite forutberegnelig som følge av at åndsverk ikke registreres, og den lange vernetiden kan virke lite hensiktsmessig i lys av den raske teknologiske utviklingen. Imidlertid mener jeg vern av algoritmer som sammenstillingsverk ikke kan avskrives, og dersom EU-domstolen i fremtiden vurderer spørsmålet om påstått krenkelse ved oversettelse av programmer, er dette noe undertegnede vil følge med stor interesse.
* Definisjonen er den avhandlingen legger til grunn. Den er basert på en sammenligning av flere kilder, inkludert blant annet matematisk og teknisk litteratur, samt ordbøker på flere språk.