Et Letter of Intent er en type dokument som brukes hyppig i internasjonale kontraktsforhandlinger (LOI, Memorandum of Understanding og MOU er eksempler på andre betegnelser som brukes om hverandre på tilsvarende type dokumenter). Denne typen dokument kan være nyttig for å strukturere og skape fremdrift i forhandlingene, men det er viktig å være bevisst den potensielle rettslige og praktiske betydningen av et slikt dokument før det signeres.

Rettslige implikasjoner

Det er stor variasjon i hvor konkrete vilkår som angis i et Letter of Intent. Det ene ytterpunktet er at dokumentet ikke sier mer enn at partene skal utforske mulighetene for et samarbeid innenfor et gitt område. I den andre enden av skalaen ser man dokumenter der alle hovedvilkår for en kontrakt er angitt, og lite annet gjenstår enn å bli enige om et endelig kontraktsdokument med noe mer detaljerte bestemmelser.

Vi ser ofte Letters of Intent der det er inntatt et eksplisitt forbehold om at partene ikke er bundet før endelig kontrakt er inngått, men vi ser også ganske ofte at det ikke står noe slikt forbehold, eller hva som skal til for å avbryte forhandlingene eller forandre de kommersielle vilkårene. Det ser ut til at mange kommersielle aktører tenker at et Letter of Intent ikke er rettslig bindende, og at det derfor ikke spiller så stor rolle nøyaktig hva som står i det. Dette kan skape problemer lenger nede i veien.

Et kritisk eksempel på dette er at det ofte ikke står noe i et Letter of Intent om hvilket lands rett det er underlagt, eller hvilket lands domstoler (eventuelt voldgiftstribunal) som har jurisdiksjon i tilfelle tvister. Dette kan virke naturlig dersom man ønsker at dokumentet skal være uformelt og ikke rettslig bindende, men lovvalg og jurisdiksjon kan være avgjørende nettopp for om et Letter of Intent anses som rettslig bindende eller ikke, og fastleggelsen av de rettslig forpliktelser partene har etter dokumentet (hvis noen). Ulike rettssystemer kan ha vidt forskjellige regler både for hva som skal til for at bindende avtale skal anses inngått, avtaletolkning og hvilke bevis som tillates ført for å støtte opp om partenes syn.

Ifølge enkelte lands rett, som for eksempel England, vil partene generelt sett ikke anses bundet av bestemmelsene i et Letter of Intent med mindre det fremgår klart av ordlyden at en eller flere bestemmelser er ment å være bindende, eller at partene har gått i gang med å oppfylle forpliktelsene som er angitt i bestemmelsene. Under andre lands rett, som for eksempel Norge, kan partene i prinsippet anses bundet når det fremstår som at det er oppnådd enighet om alle vesentlige punkter i en avtale, selv om ikke alle forhold er avklart og noen endelig undertegnet avtale ikke foreligger.

Når det gjelder manglende angivelse av hvilke lands domstoler (eventuelt voldgiftstribunal) som har jurisdiksjon i tilfelle tvister, kan dette potensielt lede til parallelle rettslige prosesser i flere jurisdiksjoner, da partene kan ha ulike oppfatninger om hva som er den korrekte (og mest fordelaktige) jurisdiksjonen å avgjøre tvisten i.

Mens et godt skrevet Letter of Intent kan være nyttig for å strukturere og skape fremdrift i forhandlingene, kan altså et mindre gjennomarbeidet Letter of Intent potensielt lede til at en eller begge parter går til søksmål i sitt eget eller et annet land. Kravet i slike søksmål vil typisk være å få dekket det økonomiske tapet som har oppstått som følge av at det ikke ble inngått avtale i henhold til det påståtte innholdet i et Letter of Intent. Slike krav kan potensielt bli omfattende.

Praktiske implikasjoner

I tillegg til den rettslige risikoen er det viktig å være bevisst på at et Letter of Intent kan skape en forventningsforskjell mellom partene, ved at den ene parten anser hovedvilkårene i dokumentet som omforent, mens den andre anser partene frie til å trekke seg eller introdusere nye eller endrete hovedvilkår i etterkant. Dette kan skade både de videre forhandlingene og forholdet mellom partene.

Tips for å redusere risikoen for rettslige eller praktiske komplikasjoner når et Letter of Intent skrives

• Skriv uttrykkelig hvilke bestemmelser som er bindende (for eksempel lovvalg, jurisdiksjon/tvisteløsningsmekanisme og konfidensialitet), og hvilke som er partenes ikke bindende intensjoner (for eksempel kommersielle vilkår som krever forhandling, undersøkelser eller godkjenning) 

• Dersom partene skal ha en helt fri exit-mulighet fra forhandlingene før endelig kontrakt inngås, bør dette skrives uttrykkelig. Det kan for eksempel legges inn en bestemmelse som dette: "Videre forhandlinger og eventuell kontraktsinngåelse vil være avhengig av en helhetlig strategisk og kommersiell vurdering som til enhver tid er opp til hver av partene å foreta. Dette Letter of Intent medfører ingen forpliktelse til videre forhandlinger eller kontraktsinngåelse". Alternativt kan det for eksempel settes inn en slik bestemmelse: "Partene skal i god tro forhandle i en periode på 30 kalenderdager, og har deretter ikke  noen ytterligere forpliktelser."

• For økt forutsigbarhet om den rettslige betydningen av et Letter of Intent – angi lovvalg og jurisdiksjon.

Praktisk internasjonal handelsrett er en serie tips og artikler som utgis av Wikborg Rein. Innholdet er ikke ment som juridisk rådgivning, men som overordnede praktiske tips basert på Wikborg Reins erfaringer innen internasjonal handelsrett. Les mer om vår internasjonale handelsrettspraksis.