Rapporteringsplikter etter offentlighetsforordninger og betydningen for din virksomhet

I dag, 10 mars 2021, trer reglene for offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren i kraft i EU. Det betyr skjerpede krav til bærekraftsrapportering som også øker i omfang og presisjon. Bakgrunnen for disse kravene er miljømålene som er nedfelt i EUs Green Deal, som blant annet omfatter et klimanøytralt EU innen 2050. For å nå disse målene kreves store investeringer og bruk av både offentlige midler og privat kapital. Flytting av kapitalstrømmen mot grønne investeringer er helt avgjørende om EUs grønne politikk skal lykkes, og det er på denne bakgrunn at skjerpede krav til offentliggjøring og rapportering kommer.

Offentliggjøringsforordningen (EU/2019/2088) (OF) er det overordnede regelverket for hvilke opplysninger som må offentliggjøres av foretak i finansmarkedet. Den omfatter krav til offentliggjøring av informasjon om hvordan foretakenes investeringer og virksomhet bidrar til bærekraftig utvikling, og krav til informasjon som skal gis ved salg av finansielle produkter. Målsetningen med å pålegge finanssektoren en rekke opplysningskrav om hvordan hensynet til bærekraftsrisiko er integrert i risikovurderinger og investeringsrådgivning, er å styrke beskyttelsen av sluttinvestorer og å forbedre informasjonen som formidles til dem. Forordningen skal redusere informasjonsasymmetrien blant de ulike aktørene og gjøre det lettere å identifisere den faktiske andelen av bærekraftige investeringer i en portefølje.

Hvem gjelder rapporteringspliktene for?

Offentliggjøringsforordningen gjelder for finansmarkedsdeltagere og finansrådgivere i EU. Forenklet sagt er dette de som forvalter penger på andres vegne, som for eksempel forvaltere av fond, verdipapirforetak som tilbyr aktiv porteføljeforvaltning og pensjonskasser, kapitalforvaltere og verdipapirforetak som yter investeringsrådgivning. For norske foretak kan dette være relevant allerede nå, for eksempel dersom det forvaltes eller rådgis til fond med forvaltere hjemmehørende i EU – og særlig dersom fondet er markedsført som et ESG-fond.

Hva skal offentliggjøres

De overordnede kravene fremgår av offentliggjøringsforordningen. Det skal gis opplysninger både på foretaksnivå og produktnivå. Det skal informeres om miljøforhold, sosiale forhold og selskapsstyring (ESG). Foretakene skal offentliggjøre informasjonen sin på ulike måter og på forskjellige stadier i rådgivnings- og salgsprosessen.

Finansmarkedsdeltagere og finansrådgivere skal på sine nettsider blant annet opplyse om:

  1. Retningslinjer for integrering av bærekraftsrisiko i investeringsbeslutninger
  2. Hvilke negative effekter foretakets virksomhet/investeringsbeslutninger har på bærekraftsfaktorer, herunder hvilke retningslinjer og prosesser man har anvendt i vurderingen av slik påvirkning. Dersom foretaket ikke vurderer slike negative effekter, skal det begrunnes hvorfor, herunder om foretaket på sikt vil gi slik informasjon og i det tilfellet fra hvilket tidspunkt.
  3. Hvordan retningslinjene om godtgjørelse er i samsvar med integreringen av bærekraftsrisiko.

Finansmarkedsdeltagere som markedsfører finansielle produkter som skal fremme bærekraft eller har bærekraftige investeringer som formål skal offentliggjøres beskrivelser av de miljømessige eller sosiale egenskapene eller det bærekraftige investeringsformålet for hvert enkelt produkt og informere om metoder som er brukt for å måle hvordan produktet er bærekraftig. Hva betyr dette for øvrige selskap

Før avtaleinngåelsen må finansmarkedsdeltagere og finansrådgivere informere om hvordan bærekraft er integrert i investeringsbeslutninger og rådgivningsvirksomheten, og hvorvidt risikoer knyttet til bærekraft forventes å ha konsekvenser for avkastning. Hvis bærekraftsrisiko vurderes å ikke være relevant, skal dette begrunnes. Det skal også gis opplysninger på produktnivå. Blant annet stilles det krav om at produkter som markedsføres som finansielle produkter som skal fremme bærekraft (art 8) eller har bærekraftige investeringer som formål må redegjøre for hvordan produktet lever opp til en slik karakteristikk. For disse produktene utfylles rapporteringsplikten av taksonomiens bestemmelser. Her stilles det krav til å beskrive hvilken økonomisk aktivitet som kvalifiserer som bærekraftig etter klassifiseringssystemet, og hvilken prosentandel dette utgjør av de totale investeringer knyttet til det finansielle produktet.

Det skal også gis opplysninger i periodiske rapporter. Her skal finansmarkedsdeltakere beskrive hvordan finansielle produkter som skal fremme bærekraft eller har bærekraftige investeringer som formål bidrar til bærekraft i sine periodiske rapporter.

Offentliggjøringsforordningen suppleres av "Regulatory technical standards" (RTS) , eller nivå-to regler, som nærmere utpensler hva opplysningene må inneholde, hvilken metodikk som skal følges og hvordan opplysningene skal presenteres.

Til sammen utgjør dette et detaljert regelverk som stiller omfattende krav til innholdet i offentliggjøringene samt til måten og formatet informasjonen presenteres på.

Hvilken betydning har dette for selskaper som ikke er underlagt offentliggjøringsforordningen?

For å kunne møte de omfattende kravene til offentliggjøring må finansmarkedsdeltagere og finansrådgivere innhente og systematisere en mengde data og opplysninger fra sine kunder og om sine investeringsobjekter. For selskaper som er underlagt taksonomien (store selskaper) følger det en plikt til å rapportere ikke-finansielle opplysninger som inkluderer bærekrafts informasjon finansmarkedsdeltagere og finansrådgivere vil måtte etterspørre.

Selskaper som ikke er omfattet av taksonomien har ikke slik rapporteringsplikt. De vil likevel kunne bli møtt med krav om å gi tilsvarende informasjon for at finansmarkedsdeltagere og finansrådgivere skal kunne oppfylle sine plikter etter offentliggjøringsforordningen. Dette er en tilsiktet virkning fra EUs side. Tanken er at transparens og gjennomsiktighet vil gi viktige insentiver for å gå i en grønnere retning. Dette fordi et selskap som kan vise til at en stor andel av deres aktiviteter er eller er i ferd med møte taksonomiens krav til hva som er bærekraftig, vil få markedsmessige fordeler i form av for eksempel billigere lån, mindre kapitalkrav eller gevinsten det er å markedsføres som bærekraftig.

Vi anbefaler selskaper å vurdere hvordan virksomheten og dens underliggende aktiviteter samsvarer med taksonomien og starte arbeidet med å systematisere data og informasjon som underbygger virksomhetens bærekraftsarbeid.