Kan en sluttavtale settes til side som urimelig?

I norsk rett er det et grunnprinsipp at avtaler skal holdes. Like fullt er det ansett nødvendig å ha visse regler om tilsidesettelse av avtaler som av ulike grunner anses som urimelige. Fra tid til annen anføres slike regler som grunnlag for å sette til side sluttavtaler (avtaler om omforent avslutning av arbeidsforhold), eventuelt revidere deres innhold slik at avtalene blir rimelige. I denne ukens tips ser vi nærmere på når dette kan være aktuelt – eller ikke – i lys av en ny Høyesterettsdom.

Vi har tidligere skrevet om Borgarting lagmannsretts dom i saken mellom St1 Norge og sju tidligere ansatte. Lagmannsretten kom til at inngåtte sluttavtaler var urimelige og satte dem derfor til side. Saken ble anket til Høyesterett, som nylig (i dom av 13. november 2020) omgjorde avgjørelsen og slo fast at sluttavtalene var bindende etter sitt innhold.

Sentralt i St1 Norge-saken sto en tidligpensjonsordning og spørsmålet om de tidligere ansatte hadde kunnet utlede rettigheter etter denne ordningen på det tidspunktet sluttavtalene ble inngått. De fikk tilbud om sluttavtaler i forbindelse med en nedbemanning etter en virksomhetsoverdragelse. Deres tidligere arbeidsgiver (Shell) hadde hatt praksis for at ansatte som var over 57 år gamle ble tilbudt tidligpensjon. St1 Norge hadde gitt uttrykk for at rettigheter ville bli videreført i en "fredningsperiode" etter virksomhetsoverdragelsen. I forbindelse med den aktuelle nedbemanningen ga imidlertid ny arbeidsgiver uttrykk for at tilbud om tidligpensjon kun ville bli gitt til ansatte som var fylt 60 år. Saksøkerne, som alle var mellom 57 og 59 år på det aktuelle tidspunkt, aksepterte tilbud om sluttavtaler – som ble gitt med en svarfrist og som alternativ til ordinær oppsigelse – men gikk senere til sak for å få kjent sluttavtalene ugyldige. De tapte i tingretten, men nådde altså frem i lagmannsretten (under dissens), før Høyesterett slo fast at sluttavtalene var bindende.

På veien til denne konklusjonen kom Høyesterett til at de tidligere ansatte ikke hadde hatt rettslig krav på å bli tilbudt tidligpensjon, selv om de åpenbart hadde hatt en forventning om dette. Dette spørsmålet løste Høyesterett etter en konkret bevisvurdering, hvor de tidsnære bevisene – de dokumenter som ble utformet rundt avtaleinngåelsen – ble tillagt større vekt enn parts- og vitneforklaringer i ettertid. Dette er i tråd med norske regler for bevisvurdering. Høyesterett gjentok dessuten sine egne uttalelser fra tidligere avgjørelser om at det er en viss presumsjon for at arbeidsgiver ikke har gitt avkall på retten til å endre pensjonsordninger.

I og med at Høyesterett kom til at de tidligere ansatte ikke hadde hatt krav på tidligpensjon, og følgelig ikke hadde fraskrevet seg disse rettighetene i sluttavtalene, kom Høyesterett ikke overraskende til at avtalene var å anse som bindende. Dette i motsetning til lagmannsrettens flertall, som kom til at de hadde hatt rett til tidligpensjon og hadde fraskrevet seg disse rettighetene under press.

St1 Norge-dommen kan ses i sammenheng med en tidligere Høyesterettsdom fra 2000 (Oslobanken). I den dommen var det (tidligere) arbeidsgiver som anførte at en sluttavtale som ga tidligere administrerende direktør rett til 24 måneders etterlønn samt førtidspensjon, måtte settes til side som urimelig da banken senere måtte avvikles. Til dette uttalte Høyesterett, som senere har vært hyppig sitert, at "[d]et må fortsatt være den klare hovedregel i norsk rett – som må gjelde med få unntak – at en skyldner, og ganske særlig en bank når den er skyldner, ikke kan si seg ubundet av en pengeforpliktelse på grunn av egne betalingsvanskeligheter." Oslobanken nådde ikke frem med sitt krav om at avtalen måtte revideres eller settes til side som urimelig.

Dommene understreker den klare hovedregel som nødvendigvis må gjelde, nemlig at avtaler – også sluttavtaler – skal holdes, og at det skal mye til for at slike avtaler skal settes til side som urimelige. Dette vil gjelde også der det er den antatt svake part i arbeidsforholdet (arbeidstaker) som opplever avtalen som ugunstig.

Dommene kan også sies å minne om viktigheten av at arbeidsgivere ved inngåelse av sluttavtaler gjennomfører en forsvarlig saksbehandling og gir de ansatte tilstrekkelig tid til å ta stilling til sluttavtalens innhold. Særlig gjelder dette der det foreligger lang ansiennitet, høy alder og/eller spesifikke rettigheter for den ansatte.

Les våre siste artikler om arbeidsrett

  • Arbeidsrett

    2021

    Redegjørelsesplikten

    Etter likestillings- og diskrimineringsloven har alle arbeidsgivere uavhengig av størrelse en plikt til å aktivt fremme likestilling i virksomheten. For alle offentlige virksomheter og private virksomheter med mer enn 50 ansatte, gjelder også en konkretisert plikt til å redegjøre offentlig for sitt aktive likestillingsarbeid. Plikten gjelder også private virksomheter som jevnlig har mellom 20 og 50 ansatte, når en av arbeidslivets parter i virksomheten krever det.

  • Arbeidsrett

    2021

    Dagpenger gir rett til feriepenger i 2021

    Søndag 7. februar 2021 ble det klart at et flertall på Stortinget vil la de som har vært permitterte eller arbeidsledige under koronapandemien i 2020 og 2021 motta feriepenger basert på mottatte dagpenger.

  • Arbeidsrett

    2021

    Arbeidsgivers ansvar i saker om seksuell trakassering

    Seksuell trakassering er forbudt etter likestillings- og diskrimineringsloven. I arbeidslivet har arbeidsgiver i denne forbindelse et viktig ansvar for å ivareta egne ansatte og sikre et forsvarlig arbeidsmiljø. Arbeidsgiver og ledelsen har et særlig ansvar for å hindre og forebygge at ulovlig trakassering forekommer i virksomheten. Det betyr at ledelsen må utarbeide forebyggende tiltak og rutiner, samt stanse trakasseringen dersom noen trakasseres på arbeidsplassen.