Tilnærmet alle næringsleiekontrakter inneholder en bestemmelse som angir hvilken type virksomhet en leietaker skal drive i lokalene eller bygget som leies. Angivelsen kan være vid og uten tilknytning til en bestemt type virksomhetskategori (eks. "kontor" eller "lager", gjerne "med tilhørende virksomhet"), eller den kan være snevret inn til å gjelde bestemte virksomhetskategorier (eks. "gatekjøkken" eller "salg av hudpleieprodukter").

For leiekontrakter som baseres på meglerstandarden vil angivelsen av leietakers virksomhet utgjøre den ytre ramme for hvilken virksomhet leietaker lovlig kan drive i bygget uten særskilt samtykke fra utleier. Dette følger av standardens punkt 5.2 som fastslår at både endringer av leietakers virksomhet og drift av annen beslektet virksomhet ikke er tillatt uten utleiers skriftlige forhåndssamtykke.

Ettersom leiekontrakter ofte kan være langvarige og uoppsigelige for begge parter, og forutsetningene kan endre seg underveis i leieperioden, er det viktig at man ved fremforhandling av leiekontrakter er oppmerksom på dette punktet i leiekontrakten. For en utleier vil det generelt sett være fordelaktig å snevre inn virksomhetsangivelsen til den virksomhet utleier på avtaletidspunktet forventer at leietaker skal drive i lokalene, mens en vid formålsangivelse kan skape økt fleksibilitet for leietaker underveis i leieperioden.

Som utleier er det også verdt å være oppmerksom på at ved bruk av meglerstandarden er det ofte utleier som er ansvarlig for at bygningstekniske og reguleringsmessige krav er oppfylt for den type virksomhet som kan drives av leietaker i henhold til leiekontrakten, både på overtakelsestidspunktet og i leieperioden. Dersom man som utleier godtar en vid formulering i leiekontrakten er man således ansvarlig for at all tenkelig bruk av lokalet innenfor kontraktens virksomhetsangivelse er i samsvar med gitte byggetillatelser og reguleringsplan. Konsekvensen av at leietakers virksomhet ikke er i samsvar med bestemmelser i reguleringsplan og/eller byggetillatelser vil i ytterste tilfelle være at utleier både misligholder leiekontrakten og er ansvarlig overfor både leietaker og myndighetene for eventuelle pålegg.

Angivelsen av leietakers virksomhet er også styrende for leietakers adgang til fremleie, ettersom utleier rettmessig vil kunne motsette seg fremleie til annen type virksomhet enn det som er tillatt i henhold til leieavtalen.

Det kan oppstå tolkningsspørsmål og uenigheter mellom partene underveis i leieperioden om hvilken virksomhet som er tillatt. Dette skjer særlig i forbindelse med et ønske fra leietaker om å endre sitt konsept eller ved fremleie til en aktør som driver beslektet virksomhet. Relevant for tolkningen vil være leiekontraktens ordlyd, innholdet i forhandlingene, og hvordan leieforholdet har vært praktisert av partene i leieperioden. Langvarig passivitet fra utleiers side kan få betydning ved kartleggingen av hva som er lovlig virksomhet, og vi vil derfor anbefale utleiere å aktivt håndheve også denne delen av leiekontrakten.