Ukens tips: Tilbakebetaling av merverdiavgift

I dette ukens tips ser vi nærmere på hvilke muligheter en entreprenør har for å få tilbakebetalt merverdiavgift dersom byggherren ikke betaler og den manglende betalingen skyldes byggherrens manglende betalingsevne.

Omsetning av entreprisetjenester er merverdiavgiftspliktig og entreprenøren plikter å beregne og oppkreve merverdiavgift på utgående fakturaer. Bokføringsforskriften § 5-2-3 og 5-2-4 åpner for en viss utsettelse av fakturering, men som hovedregel skal entreprenøren utstede faktura til byggherren så snart entreprenøren hevder at det er levert en tjeneste. Entreprenøren må så innbetale merverdiavgiften ved terminforfall, uavhengig av om fakturaen er betalt. Som følge av dette risikerer entreprenøren å måtte innbetale merverdiavgift til avgiftsmyndighetene selv om byggherren ikke betaler fakturaen utstedt fra entreprenøren. Dette vil i første omgang kunne medføre et likviditetsproblem for entreprenøren, og på sikt et tap dersom byggherren aldri betaler. Dette reiser spørsmål om hvorvidt entreprenøren, som har innbetalt merverdiavgiften til avgiftsmyndighetene, kan korrigere dette, og kreve merverdiavgiften tilbakebetalt.

Merverdiavgiftsloven § 4-7 inneholder regler for adgang til å korrigere innbetalt merverdiavgift dersom en utestående fordring, med tidligere beregnet utgående merverdiavgift, ikke betales som følge av kjøpers sin manglende betalingsevne. I tillegg til at det må foreligge en utestående fordring med beregnet merverdiavgift som ikke er betalt som følge av skyldners manglende betalingsevne, oppstiller bestemmelsen som vilkår at den utestående fordringen være “endelig konstatert tapt”.

Det er en streng norm for å legge til grunn at kravet er endelig konstatert tapt, og manglende betalingsvilje er ikke tilstrekkelig. Merverdiavgiftsforskriften § 4-7-1 angir kriterier for når en fordring kan anses som endelig konstatert tapt. En utestående fordring vil blant annet anses endelig konstatert tapt dersom foretatt tvangsinndriving eller inkasso har vært forgjeves. Dersom offentlig gjeldsmegling, konkurs-, likvidasjons- eller avviklingsbehandling i skyldnerens bo gjør det klart at bomidlene ikke gir eller vil gi fordringen dekning, vil også dette kunne medføre at fordringene anses endelig konstatert tapt. Videre vil fordringen anses endelig konstatert tapt dersom fordringen er en kundefordring som ikke er innfridd seks måneder etter forfall, til tross for minst tre purringskrav med normale purringsintervaller og slik aktivitet fra kreditors side som forholdene tilsier. Fordringen vil også anses endelig konstatert tapt dersom fordringen ellers ut fra en samlet vurdering må anses klart uerholdelig.

Som følge av at tapet må være “endelig konstatert” kan reglene om korrigering ved tap på krav ikke benyttes hvis kravet er omtvistet. Heller ikke anses en fordring endelig konstatert tapt i den utstrekning den er tilstrekkelig sikret ved pant, kausjon e.l.

Dersom vilkårene for korrigering som følge av tap er til stede, foretas korrigeringen ved at posten for inngående avgift i mva-meldingen økes. Skyldes manglende betaling andre forhold, for eksempel heving, skal korrigering skje ved at entreprenøren utsteder kreditnota til byggherren. Entreprenøren kan kreve tidligere innbetalt merverdiavgift refundert gjennom innsendelse av mva-melding (tilleggsskattemelding). Byggherren vil samtidig måtte korrigere sin eventuelle tidligere fradragsførte inngående avgift.

Les våre siste artikler om næringseiendom

  • Næringseiendom, Korona

    2020

    Ukens tips: Rekvisisjon av eiendom som følge av koronaviruset

    Hvilken betydning kan dette ha for eiendomsbesittere og brukere av fast eiendom i Norge?

  • Næringseiendom

    2020

    Ukens tips: Søknadspliktig bruksendring

    Endret bruk av byggverk, helt eller delvis, kan være søknadspliktig etter plan- og bygningsloven, selv om eventuelle fysiske endringer i seg selv ikke innebærer et søknadspliktig byggetiltak.

  • Næringseiendom

    2020

    Ukens tips: Endringer i aksjeloven § 3-8

    Aksjeloven § 3-8 oppstiller særskilte saksbehandlingskrav ved inngåelse av enkelte avtaler mellom et selskap og dets nærstående parter. Bestemmelsen ble endret med virkning fra 1. januar 2020.