Reelle rettighetshavere: Her er feilene du bør unngå

Vi har i et tidligere nyhetsbrev informert om det regelverket om register over reelle rettighetshavere og hvordan ordinære selskaper og andre juridiske enheter skal forholde seg til registreringsplikten. Fristen for registrering var 31. juli 2025. Foretak som ikke har meldt inn reelle rettighetshavere, har mottatt varsel om tvangsmulkt. Per medio juli ble det rapportert at over 100 000 foretak ikke hadde etterkommet plikten, men vi antar at mange vil sørge for registrering nå som sanksjoner er iverksatt.

Ettersom registeret nå er i ferd med å bli operasjonelt og mer komplett, ser vi i dette nyhetsbrevet nærmere på hva registeret betyr for de rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven – og hvordan det kan (og ikke kan) benyttes i arbeidet med kundetiltak.

Rapporteringspliktige vs. registreringspliktige 

Nesten alle norske foretak vil være pliktige til å registrere opplysninger om reelle rettighetshavere i Brønnøysund. Disse foretakene omtales som "registreringspliktige" i denne sammenhengen. For foretak underlagt hvitvaskingsloven, benyttes begrepet "rapporteringspliktige", og det er viktig å skille mellom disse to begrepene i forbindelse med lov om registering av reelle rettighetshavere. 

Rapporteringspliktige foretak, slik som blant annet banker, forsikringsselskap, verdipapirforetak, fondsforvaltere, advokater, regnskapsførere og revisorer, er forpliktet til å identifisere reelle rettighetshavere hos sine kunder – det vil si hvem som i siste instans eier eller kontrollere kundene deres. Spørsmålet i det følgende er om lov om registrering av reelle rettighetshavere kan bidra til gjennomføring av denne tiltaksplikten, og hvilke fallgruver som bør unngås når man benytter informasjon fra registeret.

Tilgang til registeret

De som har tilgang til opplysningene i registeret er offentlige myndigheter, rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven, media, sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber med økonomisk kriminalitet, og høyere utdanningsinstitusjoner. 

Rapporteringspliktige vil som utgangspunkt ha full tilgang til registeret over reelle rettighetshavere som ledd i gjennomføringen av sine kundetiltak og identifisering av reelle rettighetshavere hos sine kunder, med det unntaket at de ikke kan søke på personer for å se om vedkommende er registrert som reell rettighetshaver til flere foretak. 

Det er ikke opprett en søkefunksjonalitet på Brønnøysundregistrene sine nettsider, og det er bare mulig å få tilgang til reelle rettighetshavere gjennom maskinell grensesnitt/API. I praksis vil nok de fleste få tilgang til registeret gjennom tekniske API-løsninger fra leverandører av antihvitvasksystemstøtte og/eller screeningleverandører. 

Registerets troverdighet

Det er viktig å være klar over at registeret ikke er «negativt troverdig» slik som for eksempel grunnboken for fast eiendom. Årsaken er dels (i) at registeret ikke nødvendigvis ikke er oppdatert eller korrekt, og (ii) at lov om registering av reelle rettighetshavere opererer med andre kriterier enn hvitvaskingsloven for identifiseringen av reelle rettighetshavere. Rapporteringspliktige kan av disse grunner ikke utelukkende bygge på registeret, og må fortsatt gjennomføre selvstendig kontroll av kunders eierskap og kontrollstruktur med utgangspunkt i en risikobasert tilnærming. Slik sett er registeret mindre til hjelp enn man først kunne få inntrykk av.

Finanstilsynet skriver i sin veileder til hvitvaskingsloven (pkt. 4.5.6) at:

"Definisjonen av hvem som skal registreres som reell rettighetshaver i det nye registeret avviker noe fra hvitvaskingsloven. [...] Oppslag i slike registre vil være ett av flere tiltak som kan inngå i identifiseringen av reell rettighetshaver. Dette kan imidlertid ikke være det eneste tiltaket."

Rapporteringspliktige må derfor fortsatt normalt sett be om informasjon fra kunden om eierskap og reelle rettighetshavere og gjøre en selvstendig vurdering av eierskap og kontroll, basert på en risikobasert tilnærming. Ved høyere risiko kreves en mer inngående kontroll – særlig ved avvik mellom kundeopplysninger og registeret.

1. Ulike kriterier for identifisering – registeret vs. hvitvaskingsloven

I tillegg til at registeret kan ha mangler eller være utdatert, slik at eierforholdene må bekreftes, er det viktig for rapporteringspliktige å også være klar over at det er ulike kriterier for hvilke personer som kvalifiserer som reelle rettighetshavere etter hvitvaskingsloven og det som legges til grunn for registerets formål. 

Det er særlig tre forskjeller rapporteringspliktige bør være klar over:

• Indirekte eierskap: Kriteriene for identifisering av reelle rettighetshavere på indirekte grunnlag er ulike og kan i praksis få stor betydning for hvem som skal anses som reelle rettighetshavere. I forskrift om registering av reelle rettighetshavere fremkommer det at indirekte eierskap foreligger dersom man harr rett til å stemme for halvparten eller mer av stemmerettighetene (eller utpeke mer enn halvparten av styremedlemmene) i selskaper som alene eller til sammen innehar en posisjon som utgjør en av 25 prosent av det registreringspliktige selskapet. Det betyr at en fysisk person må ha kontroll i hvert ledd frem til det selskapet som ligger over det registreringspliktige selskapet. Etter hvitvaskingslovens identifiseringskriterier er det tilstrekkelig med over 25 prosent av eierandelene eller stemmerettighetene i hvert ledd i eierkjeden for å identifisere indirekte reelle rettighetshavere. 
   
• Konsolidering: Etter hvitvaskingsloven skal eierskapet til nære familiemedlemmer konsolideres for å vurdere terskelen på 25 prosent. Denne regelen er ikke tatt inn i identifiseringskriteriene for registreringspliktige. Det medfører at rapporteringspliktige fortsatt må undersøke familierelasjoner for å fastsette om lavere rettighetsprosenter skal konsolideres – som igjen kan føre til flere reelle rettighetshavere etter hvitvaskingslovens kriterier enn det som er angitt i registeret.
   
• Risikobasert vurdering: Tersklene for identifisering i forskrift om registering av reelle rettighetshavere rent objektive. Rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven skal på sin side ha en risikobasert tilnærming ved identifiseringen av reelle rettighetshavere. Ved høyrisikokunder kan det for eksempel være nødvendig å vurdere eierskap som er lavere enn 25%.

Samlet sett medfører identifiseringsreglene at registeret i praksis ofte vil identifisere færre og til dels andre fysiske personer som reelle rettighetshavere enn det som ville vært resultatet etter hvitvaskingslovens kriteriene. Bakgrunnen for forskjellene er som nevnt at større bruk av rent objektive kriterier for identifiseringen av reelle rettighetshavere skal gjøre det enklere for de registreringspliktige. På grunn av de betydelige forskjellene i identifiseringsreglene, vil registeret etter vårt syn i realiteten fungere som en supplerende informasjonskilde for rapporteringspliktige, og ikke som en erstatning for egne kundetiltak.

Meldeplikt ved uoverenstemmelser 

De fleste kategorier av rapporteringspliktige vil i tillegg få en straffesanksjonert meldeplikt om uoverensstemmelser mellom oppføringer i registeret og resultatet av egne undersøkelser. Ettersom regelverket for registeret bygger på andre identifiseringskriterier enn hvitvaskingsloven, kan denne meldeplikten i praksis medføre økt ressursbruk for de rapporteringspliktige – særlig der forskjellene skyldes lovpålagte vurderingsmetoder snarere enn faktiske feil.

I høringsnotatet til forskriften har Finansdepartementet tydeliggjort at meldeplikten ikke utløses automatisk i tilfeller hvor rapporteringspliktige har identifisert andre reelle rettighetshavere enn de som er registrert, dersom forskjellen utelukkende skyldes ulikheter i de rettslige definisjonene. Det legges likevel til grunn at det utvilsomt foreligger meldeplikt der den rapporteringspliktige avdekker reelle feil i registeret, som for eksempel bruk av «stråmenn», altså personer som kun formelt står som reelle rettighetshavere, uten faktisk eierskap eller kontroll.

Et særskilt problem ved meldeplikten er at den ikke inneholder unntak for tilfeller der en melding kan hindre eller avsløre etterforskning eller pågående undersøkelser – hensyn som ellers er vernet av det strenge avsløringsforbudet i hvitvaskingsloven. Den registreringspliktige vil få informasjon om hvem som har sendt inn meldingen, selve meldingen, tidspunktet for meldingen og opplysninger om hvem den rapporteringspliktige mener egentlig er reelle rettighetshavere, og vil følgelig få informasjon dersom den rapporteringspliktige for eksempel mistenker bruk av ståmenn i eierstrukturen. 

Vi forventer ytterligere veiledning fra myndighetene om praktiseringen av meldeplikten. Inntil da bør rapporteringspliktige dokumentere vurderinger og avklare internt hvordan meldinger skal håndteres i praksis. All den tid Brønnøysundregisteret ikke har oppgitt noen fremgangsmåte eller kontaktinformasjon for meldinger om uoverensstemmelser, i tillegg til at bestemmelsen er i konflikt med avsløringsforbudet uten noe ytterligere veiledning på hvordan det skal håndteres, antar vi at det i det enkelte tilfeller kan være mer hensiktsmessig å heller rapportere mistenkelige uoverensstemmelser til EFE hos Økokrim i henhold til hvitvaskingsloven §  26. 

Avslutning

Registeret over reelle rettighetshavere kan være et nyttig verktøy, men vil ikke erstatte tidligere fremgangsmåter for identifisering av reelle rettighetshavere med informasjon fra kundene og undersøkelser opp mot øvrig offentlig tilgjengelig informasjon. Informasjonen fra registeret må vurderes kritisk og benyttes som én av flere kilder i en helhetlig, risikobasert kundetiltaksprosess. Ukritisk bruk av registeret kan i verste fall pådra rapporteringspliktige foretak straffansvar.

Har du spørsmål om hvordan din virksomhet bør forholde seg til registeret, eller ønsker bistand til å tilpasse interne rutiner? Ta gjerne kontakt med oss.