Pro bono-seier ble familiegjenforening
Norske utlendingsmyndigheter behandler hvert år en rekke saker som ender med et avslags- eller utvisningsvedtak. Når klageadgangen i forvaltningen er uttømt, er det få muligheter for en part med begrensede økonomiske ressurser til å få overprøvd vedtaket. Gjennom pro bono-arbeid og samarbeid med Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), en organisasjon som jobber for å fremme asylsøkers rettssikkerhet i Norge, bistår Wikborg Rein med å få saker behandlet på nytt og da ofte ved domstolsbehandling.
Utlendingsnemda (UNE) er det forvaltningsorganet som behandler klager over Utlendingsdirektoratets (UDI) avgjørelser om for eksempel å nekte en person opphold i landet. UNEs vedtak er ofte utlendingsmyndighetenes endelige avgjørelse i den aktuelle saken. I noen tilfeller kan det være grunnlag for å bringe inn vedtaket for domstolene og argumentere for at det er ugyldig. Det kan være mangler ved myndighetenes saksbehandling, rettsanvendelse eller vedtaket kan medføre et resultat som utgjør et uforholdsmessig inngrep i grunnleggende menneskerettigheter, typisk retten til privat- og familieliv. I slike tilfeller kan NOAS henvise saker de mener er egnet for domstolskontroll til Wikborg Rein, som igjen vil ta inn vedtaket for domstolene uten at personen vedtaket gjelder må betale noe for bistanden som gis.
Familiegjenforening
Kevin Brandsrød er advokatfullmektig ved Wikborg Reins Oslo-kontor og er tilknyttet firmaets fagområdet for prosedyre. Han er nettopp ferdig med sin andre pro bono-sak, som begge har endt godt. Kevin syns det er givende å jobbe med slike saker.
– Man utgjør en forskjell i enkeltpersoners liv, og det syns jeg er veldig fint, sier Kevin.
Den siste saken Kevin jobbet med handlet om en familiegjenforening hvor mor søkte om gjenforening med far som er norsk statsborger. Mor og far er gift, og de har et felles norsk barn som bor med mor i utlandet. Utlendingsmyndighetene nektet gjenforening under henvisning til at far ikke oppfylte underholdskravet. For å få familien sin til Norge er det et krav om at den som bor i Norge (referansepersonen) må ha en viss inntekt, slik at man kan forsørge familien. Dersom referansepersonen ikke oppfyller dette kravet, kan myndighetene nekte familiegjenforening. Det er imidlertid gjort et unntak fra underholdskravet for personer som mottar uføretrygd. I den aktuelle saken var det helt på rene at far var ufør, men han hadde ikke krav på uføretrygd da han ble ufør på et tidspunkt hvor han ennå ikke hadde bodd tre år i Norge, noe som igjen er en forutsetning for å få uføretrygd etter folketrygdloven.
– Utlendingsmyndighetene kan selv gjøre unntak fra underholdskravet hvis det som kalles sterke menneskelige hensyn tilsier dette. I denne saken mente myndighetene at slike hensyn ikke forelå, og de viste til at barnet som norsk statsborger stod fritt til å komme til Norge eller at far selv kunne flytte til familien i utlandet. Da fars helsetilstand var så dårlig at han ikke ville være i stand til å ta vare på barnet alene i Norge og samtidig var avhengig av det norske helsevesenet, anså vi dette som en urimelig avgjørelse, forteller Kevin.
– Om det foreligger sterke menneskelige hensyn kan ikke prøves av domstolene, så man må "angripe" saken på en annen måte. I denne saken sa vi at dette var et brudd på menneskerettighetene til det norske barnet.
Kevin fortsetter: – Barnet har, som alle andre norske statsborgere, krav på å nyte godt av velferdsstaten Norge. Barnet har en rett til å vokse opp i Norge, og det har rett til å benytte seg av sin norske identitet. Det er uttalt av Høyesterett i Maria-dommen (HR-2015-00206-A).
I stevningen argumenterte Kevin for at dersom barnet måtte bli i utlandet ville det utgjøre et brudd på barnets rettigheter som norsk statsborger. Og dersom barnet kom til Norge og mor måtte bli igjen i utlandet, ville det offentlige mest sannsynlig måtte overta omsorgen for barnet. Sistnevnte argumenterte Kevin for at utgjorde et uforholdsmessig inngrep i barnets rett til familieliv.
Hovedforhandling i saken skulle avholdes i august 2020, men tidlig i juli endret staten vedtaket og ga mor og barn tillatelse til å komme til Norge. Kevin er meget fornøyd med resultatet.
– Det som er spesielt givende med slike saker er at de er av svært stor betydning for klientene. Du får et litt annet perspektiv når det er snakk om menneskeskjebner som påvirkes så rått og brutalt som i slike saker som dette. Da jeg fortalte klientene om resultatet, ble de så lykkelige. Livet deres har vært på vent i så mange i år og nå fikk de endelig en løsning. Det føles godt å ha bidratt, sier Kevin.
En god ordning for å få bevilling
Partner Ola Ø. Nisja forteller at saker som dette hjelper advokatfullmektiger med å få de sakene de trenger for å få bevilling.
– Vi bygger Norges sterkeste fagmiljø innen tvisteløsning. Skal vi opprettholde dette, må vi fortsette å ha et tilstrekkelig tilfang på rettssaker for de yngre. Både dette aspektet – og at pro bono-sakene ofte er givende grunnet sine temaer – gjør slike saker er meget godt egnet som bevillingssaker, forteller Ola.
Kevin er enig og forteller at pro bono sakene også gir han en god erfaring med rettergang.
– Når vi får saken er den ferdig behandlet hos myndighetene. Det første vi da gjør er å skrive et søksmålvarsel/omgjøringsbegjæring, og hvis myndighetene svarer at de ikke vil gjøre om vedtaket, skriver vi en stevning. Ved stevningen bringes saken formelt inn for domstolene, og vi redegjør her for hvorfor faktum og jus tilsier at vedtaket er ugyldig.
Ola Ø. Nisja legger til at han syns Kevin har utført et imponerende og solid stykke advokatarbeid. Kevin har jobbet akkurat slik som en god prosedyreadvokat skal arbeide. Nettopp ved å arbeide seg godt gjennom en stevning og vise til hva som er galt med UNEs avgjørelse.