Endringer i aksjeloven § 3-8
Aksjeloven § 3-8 oppstiller særskilte saksbehandlingskrav ved inngåelse av enkelte avtaler mellom et selskap og dets nærstående parter. Bestemmelsen ble endret med virkning fra 1. januar 2020.
Lesetid 3 minutter
Aksjeloven § 3-8 angir en egen saksbehandlingsprosedyre for avtaler av et visst omfang som inngås mellom et selskap og aktører med en særlig tilknytning til selskapet, herunder aksjeeiere, morselskap, daglig leder og styremedlemmer, samt deres nærstående.
Bestemmelsen i § 3-8 får ofte betydning ved forvaltning, restrukturering av eiendomsporteføljer og ved tilrettelegging for et fremtidig salg av fast eiendom. Konsekvensen av manglende etterlevelse av bestemmelsen er i ytterste tilfelle at avtalen ikke anses bindende for selskapet og at selskapets ytelse skal tilbakeføres. Den forsiktige kjøper vil således også være opptatt av slike forhold i sin due diligence.
Ved lovendring som trådte i kraft 1. januar 2020 ble det vedtatt flere endringer i aksjeloven § 3-8. For det første er det ikke lenger generalforsamlingen, men styret som skal godkjenne avtalen. For avtaler av betydelig omfang vil regelendringen kunne utgjøre en forenkling, ettersom styret ofte uavhengig av § 3-8 fatter vedtak om å godkjenne viktige avtaler.
Videre er ikke lenger selskapets registrerte aksjekapital av betydning for hvorvidt avtalen omfattes av bestemmelsen. Avgjørende for hvorvidt en avtale kan være til gjenstand for krav om behandling etter § 3-8 er nå om avtalens virkelige verdi for selskapet overstiger 2,5 % av balansesummen i selskapets sist godkjente årsregnskap. Ettersom mange eiendomsselskaper har lav aksjekapital men betydelige balanseførte verdier vil endringen i praksis medføre at færre avtaler omfattes av krav til behandling etter § 3-8.
Det er vedtatt bestemmelser som åpner for at man kan bygge på en revidert mellombalanse, samt at terskelverdien på 2,5 % for selskaper som ikke har avlagt årsregnskap fastsettes på grunnlag av samlet pålydende og overkurs på aksjene. Disse er foreløpig ikke trådt i kraft. Konsekvensen av manglende ikrafttredelse er at alle kapitalendringer etter balansedato i siste årsregnskap ikke får betydning for beregningen, og at selskaper som ikke har avlagt årsregnskap formentlig må behandle alle avtaler etter § 3-8 med mindre disse omfattes av unntakene i bestemmelsen.
Kravet om styreredegjørelse, revisorbekreftelse og melding til Foretaksregisteret er videreført. Nytt er at styrets redegjørelse også må inneholde en erklæring om at avtalen er i selskapets interesse og at kravet til forsvarlig egenkapital og likviditet er oppfylt. Styrets erklæring er således utvidet til å omfatte selskapets stilling etter oppfyllelse av avtalen, det er ikke lenger tilstrekkelig at styret erklærer at det er rimelig samsvar mellom ytelsene. Alle habile styremedlemmer må nå signere erklæringen, men det er mulig å innta forbehold. Endringene tydeliggjør styremedlemmers personlige ansvar for forvaltningen av selskapet.
Nytt er også at mangelfull etterlevelse av § 3-8 kun vil medføre at avtalen er ugyldig dersom “selskapet godtgjør at medkontrahenten forsto eller burde ha forstått at styret ikke har godkjent avtalen”. Tidligere fastslo bestemmelsen at rettsvirkningen var ugyldighet uavhengig av hvorvidt den andre avtaleparten hadde opptrådt aktsomt. Regelen slår også nå fast at eventuelle saksbehandlingsfeil slik som manglende revisorgodkjennelse ikke vil medføre ugyldighet.