Høyesterett med dom i Skanska-saken – ansiennitet ikke lenger hovedregelen ved nedbemanning

Saken gjaldt gyldigheten av oppsigelser av seks arbeidstagere i entreprenørselskapet Skanska Norge AS ("Skanska"). Disse hadde blitt sagt opp som ledd i en større nedbemanning av fagarbeidere i Skanska, mens andre med kortere ansiennitet hadde fått beholde jobben. Arbeiderne hevdet oppsigelsene var ugyldige, begrunnet med anvendelsen av ansiennitetsprinsippet i Hovedavtalen LO-NHO § 8-2, samt begrunnet i Skanskas saksbehandling.

Lagmannsretten kom under sin behandling av saken til at Skanska hadde anvendt ansiennitetsprinsippet i Hovedavtalen § 8-2 uriktig, og ga arbeidstakerne medhold. Høyesterett var ikke enig i denne vurderingen av ansiennitetsprinsippet, og viste til at lagmannsretten hadde krevd mer for at Skanska kunne fravike ansiennitet i henhold til Hovedavtalen § 8-2 enn hva regelen ga grunnlag for. Høyesterett fastslår at det, etter omstendighetene, er saklig å fravike ansiennitetsrekkefølgen ved utvelgelse til oppsigelse, uten at forskjellene i kompetanse og dyktighet må være vesentlige. Høyesterett tar også avstand fra det å omtale ansiennitetsprinsippet som en "hovedregel" – da det kan gi uttrykk for at det skal mer til for å fravike ansiennitetsrekkefølgen enn hva det er rettslig grunnlag for.

Høyesterett var dermed enig med Skanska og NHO i at lagmannsrettens rettsanvendelse var uriktig hva gjaldt ansiennitetsspørsmålet. De seks arbeidstakerne fikk likevel medhold i at oppsigelsene var ugyldige. Dette da Skanska, som grunnlag for å fravike ansiennitetsrekkefølgen, gjorde en reell vurdering av "bare et lite mindretall" innenfor utvalgskretsen, samt benyttet skjønnsmessige underkriterier uten tilstrekkelig dokumentasjon i bunn. Domstolenes etterprøving av oppsigelsenes saklighet kunne da ikke skje på en betryggende måte, og disse måtte derfor settes til side som usaklige.

Arbeidstakerne vant altså i den konkrete saken. Dommen kan likevel oppfattes som et signal om at arbeidsgivere har større frihet til å fravike ansiennitetsprinsippet ved nedbemanninger enn det som etter manges mening har vært tilfelle tidligere. Hovedavtalen LO – NHO gjelder for et stort antall arbeidstakere, og mange andre tariffavtaler har tilsvarende ansiennitetsregler. Det er følgelig verdt å merke seg at Høyesterett nå på generelt grunnlag slår fast at det er spillerom for å legge betydelig vekt på kompetanse og egnethet ved nedbemanning også i tariffbundne virksomheter. – Samtidig er dommen også en nyttig påminnelse om noe som ikke er nytt, men som neppe kan gjentas for ofte i forbindelse med nedbemanning – nemlig at en grundig og etterprøvbar saksbehandling er av stor betydning.