Ny offentlig tjenestepensjon
Regjeringen og partene i arbeidslivet er enige om ny pensjonsordning i offentlig sektor: Et «hull» i pensjonsreformen tettes, men de yngste arbeidstakerne må arbeide lenger.
Lesetid 4 minutter
Ansatte i stat og kommune utgjør en tredjedel av den norske arbeidsstyrken. Disse arbeidstakerne har en god tjenestepensjonsordning ved at de har en ytelsesordning som ved full opptjening sikret dem to tredjedeler av sluttlønnen som pensjon. Denne ordningen er en såkalt bruttoordning, dvs. at den sikrer det forutsatte pensjonsnivået selv om det kommer endringer i alderspensjonen fra folketrygden.
På den annen side er ordningen slik at man normalt ikke kan ha andre inntekter ved siden av tjenestepensjonen. Om man arbeider utover opptjeningstiden på 30 år, så forbedrer ikke dette pensjonen. Man kan heller ikke ta ut offentlig pensjon fra 62 år, bortsett fra at enkelte med lang ansiennitet kunne gå av før.
Arbeidslinjen og levealdersjustering
Da pensjonsreformen ble innført, var et sentralt poeng at man skulle kunne fortsette å jobbe samtidig som man tok ut pensjon. Dette er essensen i den såkalte arbeidslinjen. – Et annet sentralt poeng ved pensjonsreformen er levealdersjusteringen. Det betyr at pensjonen reduseres når befolkningens alder øker. Dette prinsippet ble gjennomført også for offentlige tjenestepensjoner, men bare for yngre aldersgrupper.
Således var situasjonen da pensjonsreformen ble gjennomført i 2011, at man ikke hadde lykkes med å gjennomføre tilsvarende endringer i de offentlige ordningene.
Regjeringen og partene i arbeidslivet forhandlet den 3. mars i år frem en avtale som reformerer tjenestepensjonen for offentlige ansatte.
Fra ytelsespensjon til hybridpensjon
Nokså forenklet kan man si at offentlige tjenestepensjoner med dette går over fra å være en ytelsespensjon til å bli en hybridpensjon. En hybridpensjon er egentlig en pensjon som beregnes på bakgrunn av et årlig tilført beløp – en innskuddsordning – men den utbetales livsvarig når den først er beregnet. I motsetning til en innskuddsordning tilfaller ikke opptjente og gjenstående midler arvingene hvis man dør.
Nærmere bestemt vil offentlige ansatte for hvert år opparbeide en avsetning til pensjon på 5,7 % av inntekter opp til 7,1G (664 801 kroner). På inntekt over dette og opp til 12G (1 159 608 kroner) opparbeider man et ytterligere tilskudd på 18,1 % av lønn i tillegg til de 5,7 % i bunn. Alle løpende avsetninger samles i en såkalt pensjonsbeholdning, som reguleres tilsvarende lønnsveksten i samfunnet frem til man starter å ta ut pensjon. Når man skal starte å ta ut pensjonen, skal den opparbeidede pensjonsbeholdningen deles med et såkalt delingstall for å komme frem til den årlige pensjonen. Dette delingstallet er det samme som brukes i folketrygden og reflekterer grovt sett antatt gjenværende levetid uttrykt i antall år.
Et utslag av denne måten å beregne pensjonen på er at alle år med inntekt gir opptjening, i motsetning til i dag hvor det bare tjenes opp i inntil 30 år. Under det nye systemet kan man tjene opp frem til 75 år. Utbetalt pensjon kan kombineres med arbeidsinntekt uten at det reduserer pensjonen. – I sum skal dette holde folk i arbeid lenger. – Man skal også kunne starte uttak allerede fra 62 år, slik som i private ordninger i dag.
Ordningen innføres fra 2020, og den gjelder kun for dem som er født i 1963 eller senere. Det er overgangsordninger for å dempe negative effekter av endringene for en del av arbeidstakerne.
AFP-ordningen
AFP-ordningen i offentlig sektor er i dag en «ekte» førtidspensjon. – Nå endres denne også og blir en påslagsmodell slik som privat AFP allerede er blitt. Således blir AFP i offentlig sektor et livsvarig tillegg til inntekten som kan tas ut uavhengig av øvrige inntekter, og hvor den årlige utbetalingen blir høyere jo lengre man venter med uttak. De som er født før 1963, beholder dagens AFP-ordning. Det er overgangsordninger for de eldste kullene fra 1963 og senere.
Synspunkter på den nye ordningen
De første kommentarene tyder på at endringene samlet sett oppfattes å være bra for arbeidstakerne, noe som kan bety at den er relativt kostbar for arbeidsgiver. På den annen side vil det å gå bort fra en ytelsesordning gi staten og kommunene en større forutberegnelighet. – Når det gjelder konkrete utslag, vil nok de som ønsker å pensjonere seg tidligere komme dårligere ut. Generelt vil det være til dels betydelig forskjeller i pensjon om man går av ved 62 år sammenlignet med å gå av ved for eksempel 67 år. Dette gjelder særlig de yngste blant oss. For dem vil levealdersjusteringen medføre en såpass stor reduksjon i pensjon at de sjeldnere vil se seg tjent med å gå av tidligere. De første reaksjonene viser også at akademikerne kommer relativt godt ut.
Avtalen skal til uravstemning i organisasjonene. Det virker sannsynlig at den aksepteres av medlemmene. I tilfelle vil det måtte igangsettes et arbeid med nødvendige lovendringer før den nye ordningen kan tre i kraft.
To sentrale områder hvor det ennå ikke er oppnådd noen enighet, knytter seg til uførepensjon og særaldersgrenser. På disse områdene skal det arbeides videre med nye løsninger.