Nye krav til forurensende virksomhet

Den 1. januar 2025 trådte nye industrikrav til forurensende virksomhet i kraft. De nye kravene oppstiller generelle vilkår for forurensende virksomhet, og skal forenkle tillatelser gitt i medhold av forurensningsloven § 11.
Lesetid 4 minutter
De nye industrikravene fremkommer av forurensningsforskriften kapittel 36A («Industriforskriften»), og omfatter blant annet krav til forurensningsreduksjon, utslippskontroll og rapportering til forurensningsmyndigheten. I tillegg inneholder den reguleringer knyttet til eierskifte og omdanning.
Industriforskriften gjelder for forurensende virksomhet med tillatelse etter forurensningsloven § 11 og som omfattes av vedlegg I til forurensningsforskriften kapittel 36, jf. Industriforskriften § 36A-1. Dette inkluderer blant annet virksomheter innen energi-industri, produksjon og bearbeiding av metaller, mineralindustri, kjemisk industri, avfallshåndtering og annen virksomhet som overstiger terskelverdiene nevnt i vedlegg 1.
Formål og virkninger
De generelle vilkårene har tidligere fremgått av den enkelte tillatelse gitt i medhold av forurensningsloven § 11, jf. § 16. I henhold til høringsnotat datert 22. mars 2024 har imidlertid denne ordningen skapt utfordringer knyttet til likebehandling av virksomheter. Bakgrunnen for det er at gitte tillatelser ofte kan ha lang varighet uten at de generelle vilkårene i den enkelte tillatelse oppdateres. Det medfører at nye vilkår ikke inkluderes i gitte tillatelser, og at det dermed oppstår en variasjon i vilkår som i utgangspunktet skal regulere samme forhold. Miljødirektoratet mener at en slik variasjon kan unngås ved å inkludere de generelle vilkårene i Industriforskriften fremfor i den enkelte tillatelse. På den måten sikres likebehandling av virksomheter, og at alle endringer i generelle vilkår gjelder fra samme tidspunkt for virksomhetene som omfattes av Industriforskriften.
Et ytterligere formål med Industriforskriften er å bidra til mer effektiv saksbehandling hos forurensningsmyndighetene. Dette vil i utgangspunktet være svært positivt for virksomhetene som omfattes av Industriforskriften ettersom saksbehandlingstiden kan være lang hos enkelte forurensningsmyndigheter. I høringsnotatet vises det imidlertid til at det forventes en mindre reduksjon i saksbehandlingstiden hos forurensningsmyndighetene med en estimert tidsbesparelse på ca. 0,5 timer per tillatelse. Den faktiske tidsbesparelsen er dermed begrenset.
Miljødirektoratet mener at Industriforskriften ikke vil medføre økt tidsbruk eller kostnader for virksomhetene ettersom det kun gjelder de som omfattes av vedlegg I til kapittel 36. Miljødirektoratet viser til at de aktuelle virksomhetene allerede har delvis like vilkår, og at kravene ikke innebærer en vesentlig innskjerping for de. Endringen medfører imidlertid at den enkelte virksomhet må holde seg fortløpende orientert om endringer i forskriften ettersom vilkårene ikke lenger er samlet i en tillatelse.
Kort om endringene i industrikravene
Industriforskriften oppstiller som nevnt generelle industrikrav til forurensende virksomhet som tidligere fremgikk av den enkelte tillatelse, men det er få materielle endringer i kravene.
Flere av bestemmelsene i Industriforskriften er en presisering av bestemmelser som allerede fremgår av forurensningsloven og internkontrollforskriften. Det gjelder blant annet bestemmelsene om reduksjon av forurensning, håndtering av akutt forurensning, utskifting av utstyr og vedlikehold.
Industriforskriften har imidlertid en annen definisjon av pliktsubjektet enn for eksempel forurensningsloven. I forurensningsloven beskrives pliktsubjektet ofte som «den ansvarlige» for forurensningen, men i Industriforskriften § 36A-2 er pliktsubjektet definert som den «driftsansvarlige». Sistnevnte er definert som den fysiske eller juridiske personen som driver eller kontrollerer driften av den aktuelle virksomheten, og en slik beskrivelse brukes også i enkelte bestemmelser i forurensningsforskriften. Den «ansvarlige» iht. forurensningsloven er enhver som «har» forurensningen, uavhengig av om vedkommende har forårsaket forurensningen. Pliktsubjektet iht. forurensningsloven omfatter dermed en svært vid ansvarskrets sammenliknet med pliktsubjektet i Industriforskriften hvor ansvarskretsen bare syntes å gjelde de som driver eller kontrollerer den aktuelle virksomheten som fører til forurensningen. Ulike definisjoner av pliktsubjektet i regelverket kan potensielt skape uklarheter og diskusjoner om hvem som faktisk er ansvarlig, og det kan resultere i ulike ansvarssubjekter alt avhengig av hvilken bestemmelsen som anvendes. Ettersom kapittel 36A regulerer generelle krav til virksomheter, fremstår det imidlertid fornuftig å begrense pliktsubjektet kun til den som driver eller kontrollerer driften av en virksomhet.
Industriforskriften har også nye krav til håndtering av avfall. I industriforskriften §§ 36A-12 og 36A-13 er det blant annet gitt bestemmelser om plikt for den driftsansvarlige til å dokumentere hvem som mottar avfall til gjenvinning og biprodukter. Bestemmelsen inneholder også en opplysningsplikt for den driftsansvarlige til å opplyse mottakeren om innholdet i avfallet og biproduktet.
I tillegg til det ovenstående har Industriforskriften § 36A-18 også krav til årlig rapportering til forurensningsmyndigheten om all forurensning, avfall energi og andre miljømessige forhold ved den aktuelle virksomheten. Videre inkluderer forskriften også bestemmelser om blant annet utslippskontroll, kjemikalier, energiledelse, overskuddsenergi, kvalitetssikring av målinger, miljørisikoanalyse, risikoreduserende tiltak, eierskifte og omdanning samt nedleggelse og driftsstans.
Overgangsregler
For allerede gitte tillatelser kan de nye kravene i Industriforskriften være overlappende inntil en oppdatering foreligger. I henhold til høringsnotatet fra Miljødirektoratet gjelder det mest restriktive vilkåret ved eventuell motstrid , enten det er i tillatelsen eller i forskriften.