Industrisamarbeid i forsvarssektoren – muligheter for norsk industri

Det norske forsvarets anskaffelser fra utenlandske leverandører representerer betydelige muligheter for norske leverandører: Ved anskaffelser over NOK 100 millioner pålegges som regel den utenlandske leverandøren et krav om industrisamarbeidsavtale. Dette innebærer en gjenkjøpsforpliktelse, hvor den utenlandske leverandøren forpliktes til å investere tilbake i norsk industri.

Det rettslige rammeverket for industrisamarbeid er Bestemmelser for industrielt samarbeid ved forsvarsanskaffelser fra utlandet (BIF), fastsatt av Forsvarsdepartementet som vedlegg 6 til Retningslinjer for anskaffelser i forsvarssektoren (RAF), som tidligere er omtalt i denne artikkelen. For norske bedrifter som ønsker å utnytte mulighetene som forsvarsinvesteringene til utenlandske aktører gir, er god kjennskap til dette regelverket avgjørende.

Hva er industrisamarbeidsavtaler?

Industrisamarbeidsavtaler tjener flere formål. For det første gis norsk forsvarsindustri innpass og markedsadgang i underleverandørkjedene hos internasjonale leverandører. For det annet kan gjenkjøpskravet anses som et forsvarsindustrielt strategisk virkemiddel som sikrer at norske nasjonale sikkerhetsinteresser ivaretas ved deling av teknologi fra, og etablering av langsiktig samarbeid med, utenlandske leverandører. 

Industrisamarbeidsavtalene pålegger utenlandske leverandører til den norske forsvarssektoren å gjennomføre industrisamarbeid med norsk industri. Formålet er definert i BIF punkt 1.2:

«Industrielt samarbeid knyttet til Forsvarets anskaffelser fra utlandet skal bidra til å opprettholde, videre- eller nyutvikle konkurransedyktig nasjonal industriell kapasitet og kompetanse innen teknologi- og produktområder av betydning for Forsvarets videre utvikling, der dette bidrar til å dekke Forsvarets behov.»

Med få unntak stilles det krav om industrisamarbeidsavtale ved alle anskaffelser over NOK 100 millioner fra utenlandske leverandører av materiell, varer og tjenester, når anskaffelsen kan hjemles i EØS-avtalens artikkel 123. EØS-avtalen artikkel 123 gir EØS-statene adgang til å fravike de alminnelige EØS-rettslige reglene, også anskaffelsesregelverket, dersom det er nødvendig for å ivareta statens vesentlige sikkerhetsinteresser. Bestemmelsene om industrisamarbeidsavtaler gjelder også der leverandøren er registrert i Norge, men vesentlige deler av leveransen er produsert i utlandet. 

Gjenkjøpsordningen – krone for krone, med visse modifikasjoner

Gjenkjøpsordningen er den sentrale mekanismen i industrisamarbeidsavtalen og gir den utenlandske leverandøren en direkte forpliktelse til å investere i norsk industri. Leverandøren forplikter seg til gjenkjøp til en samlet verdi på inntil 100 % av beregningsgrunnlaget, jf. BIF punkt 3.1.1. Beregningsgrunnlaget utgjør verdien av anskaffelsen, ekskludert MVA, toll og andre tillegg som norske myndigheter pålegger, samt dokumenterte administrative avgifter ved anskaffelser gjennom internasjonale samarbeidsavtaler, andre nasjoners forsyningskanaler eller lignende, jf. BIF punkt 2.1.4. Utgangspunktet er med andre ord investeringer krone for krone tilbake i norske bedrifter svarende til verdien av hovedanskaffelsen gjennomført direkte av Forsvaret. Minimum 50 % av forpliktelsen skal oppfylles innenfor kategori I (strategiske prosjekter), og maksimum 25 % kan oppfylles i kategori III (sikkerhetsrelaterte prosjekter). I tillegg til det nevnte kravet til sammensetning kan forpliktelsen oppfylles innenfor kategori II (forsvarsrelaterte prosjekter). 

Det er bare den del av verdiskapingen som foregår i Norge, som kan godskrives leverandørens oppfyllelse av gjenkjøpsforpliktelsen, jf. BIF punkt 3.4.2. For produksjonsbaserte prosjekter gjelder en særskilt 80/20-terskel: Dersom andelen norsk verdiskaping overstiger 80 %, godskrives 100 %; dersom andelen utgjør mindre enn 20 %, godskrives ingenting. Denne terskelen har direkte praktisk betydning for hvordan norske bedrifter bør strukturere sine prosjekter.

Krone for krone-prinsippet er likevel underlagt betydelige modifikasjoner. Verdien av et industrisamarbeidsprosjekt vil nemlig justeres gjennom bruk av multiplikasjonsfaktorer, jf. BIF punkt 3.4.3. Faktorene varierer etter prosjekttype.

Små og mellomstore bedrifter i henhold til EØS' definisjon, som bygger på kommisjonsrekommandasjon 2003/361/EF (Engelsk), gis et særskilt konkurransefortrinn gjennom en tilleggsfaktor på henholdsvis 1,5 og 1,3, jf. BIF punkt 3.4.3.

Utenlandske leverandører har på denne måten et incentiv til å søke samarbeid som gir høyest mulig faktor. Erfaringsvis vil dette være et sentralt forhandlingstema mellom den utenlandske leverandøren og Forsvarsmateriell («FMA»).

Prosessen for en norsk bedrift som ønsker å delta i industrisamarbeid

For en norsk bedrift som ønsker å delta i industrisamarbeid, kan prosessen deles inn i fire sentrale steg.

Steg 1 – Kontakt med utenlandsk leverandør

Første steg er å oppnå kontakt med den utenlandske leverandøren om mulige samarbeidsprosjekter. Det finnes ingen generell formel for dette, men det er viktig for norske leverandører å sørge for synlighet, eksempelvis ved deltakelse på arrangementer hvor utenlandske leverandører er til stede. Den utenlandske leverandøren vil som ledd i sitt tilbudsarbeid og sine forhandlinger med Forsvaret arbeide aktivt med å identifisere egnede norske partnere og samarbeidsprosjekter. En oversikt over forsvarssektorens planlagte anskaffelser finnes i Fremtidige anskaffelser til forsvarssektoren (FAF). Det er også fullt mulig å ta direkte kontakt med utenlandske leverandører som har inngått kontrakt med forsvaret og er underlagt en gjenkjøpsforpliktelse. Det publiseres prosjektoversikter over pågående avtaler, og kontaktinformasjonen til de utenlandske leverandørene finnes på FMAs nettsider.

Steg 2 – Kontraktsinngåelse

Etter at kontakt er etablert, inngås kontrakt mellom den norske bedriften og den utenlandske leverandøren. I henhold til BIF punkt 3.1.1, bør det tilstrebes at en viss andel av forpliktelsen er kontraktfestet med norsk industri allerede før anskaffelsesmyndigheten inngår bindende kontrakt med leverandøren. Til industrisamarbeidsavtalen utarbeides et vedlegg C med beskrivelse av hvilke typer prosjekter som er aktuelle. Vedlegget kan suppleres på et senere tidspunkt.

Steg 3 – Forhåndsgodkjenning fra Forsvarsmateriell

Alle industrisamarbeidsprosjekter skal forhåndsgodkjennes av FMA, jf. BIF punkt 3.3.1. Godkjenning skal generelt baseres på at det er inngått en industrisamarbeidsavtale, jf. BIF punkt 3.3.5. Ved godkjenningen fastsettes blant annet kategori, prosjekttype, estimert verdi og faktor. FMA kan anmode norske partnere om å utarbeide en rapport som beskriver nytteverdien av det enkelte prosjekt.

Steg 4 – Løpende rapportering

Den utenlandske leverandøren skal innen 31. mars hvert år rapportere til FMA med anmodning om godskrivning av kreditt for aktiviteter gjennomført i foregående kalenderår. Rapporteringen danner grunnlag for godskrivning av kreditt, som i utgangspunktet skjer etterskuddsvis. Den norske partneren plikter å gi FMA tilgang til all nødvendig dokumentasjon og annen informasjon for å kunne vurdere industrisamarbeidsprosjektene.

Praktiske råd til norske leverandører

For norske bedrifter som ønsker å ta del i mulighetene som industrisamarbeid gir, er følgende nøkkelpunkter sentrale:

• Familiarise yourselves thoroughly with the regulations governing industrial cooperation, available at www.fma.no.
• Keep up to date with upcoming major procurement projects in the defence sector.
• Ensure that the services you offer are relevant to the defence sector.
• Be specific and realistic about what your company can deliver.
• Gain an understanding of the expertise and capacity of relevant foreign suppliers.
• Actively market your company to foreign suppliers, for example by participating in relevant trade fairs and other events.

Denne er artikkelen er ment som generell informasjon og utgjør ikke juridisk rådgivning