Emballasje, avgifter og EØS: nye rettslige utviklingstrekk norske virksomheter bør merke seg

Regjeringen innfører nå fritak fra CO2-avgift for virksomheter som allerede er omfattet av EUs kvotesystem (EU ETS). Endringene trådte i kraft 1. mars 2026.

Om lag halvparten av norske utslipp er dekket av EUs kvotesystem. Frem til nå har kvotepliktige virksomheter likevel vært pålagt CO2-avgift, noe som i praksis har medført dobbeltbetaling for de samme utslippene. Etter dialog med EFTAs overvåkingsorgan (ESA) og vedtak i forbindelse med statsbudsjettet for 2026 er regelverket nå tilpasset slik at fritaket kan innføres.

Hva innebærer endringene

Kvotepliktige virksomheter som ikke er omfattet av EUs innsatsfordelingsforordning, herunder kvotepliktig fastlandsindustri og innenriks kvotepliktig luftfart, fritas fullt ut for CO2-avgift. For utslipp som både er kvotepliktige og omfattet av innsatsfordelingsforordningen, som innenriks kvotepliktig sjøfart, innføres det en redusert sats.

Samtidig innføres redusert sats i CO2-avgiften for naturgass og LPG til ikke-kvotepliktig kjemisk industri. Disse utslippene har til nå vært de eneste forbrenningsutslippene uten noen form for karbonprising, verken gjennom avgiften eller kvotesystemet. Iverksettelsen av den reduserte avgiften trer i kraft tidligst 1. juli 2026 og regjeringen har opplyst at de vil komme tilbake med mer informasjon.

Bakgrunn

Finansdepartementet har arbeidet for å fjerne dobbeltvirkemidlene helt siden Norge ble en del av EUs kvotesystem i 2008. Endringene gjennomføres ved at Stortingets vedtak om CO2-avgift på mineralske produkter II, III og IV iverksettes, og vil ikke påvirke oppfyllelsen av Norges klimaforpliktelser. Skatteetaten vil informere nærmere om de praktiske konsekvensene av endringene.

Regjeringen har hatt endringer i klimaloven på høring. Fristen for innspill var 5. januar 2026. Lovforslaget skal fange opp rettsutvikling på menneskerettighetsfeltet, som er tydeliggjort ved Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) sin dom av 9. april 2024 i klagesaken KlimaSeniorinnen med flere mot Sveits.

EMD avsa en banebrytende dom i denne saken. Domstolen konkluderte med at Sveits ikke hadde et tilstrekkelig rettslig rammeverk for å hindre negative konsekvenser av klimaendringer. EMD fant at Sveits hadde brutt den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. 

I Norge er det særlig klimaloven fra 2017 som forankrer sentrale elementer i det norske klimastyringssystemet i lovverket. Lovforslaget innebærer at regjeringen videreutvikler og forsterker dette norske rammeverket i lys av den europeiske rettsutviklingen på menneskerettighetsfeltet. Formålet er å tydeliggjøre at forpliktelsene etter EMK er ivaretatt i den norske klimalovgivningen. 

Lovfesting av krav om jevnlig oppdatert klimaplan

Regjeringen foreslår å lovfeste et krav om at Norge skal ha en jevnlig oppdatert klimaplan for å nå klimamålene i klimaloven. Klimaplanen skal vise hvordan regjeringen arbeider med å nå de lovfestede klimamålene, og innebærer å ha en plan for virkemidler som er egnet til å nå klimamålene. At klimaplanen skal oppdateres jevnlig tar høyde for at det i lys av ny kunnskap og utvikling i faktiske forhold, kan være behov for å gjøre endringer i planen. 

Den jevnlige oppdaterte klimaplanen skal legges frem for Stortinget. Kravet om klimaplan skal ikke erstatte det eksisterende kravet om redegjørelse for hvordan klimamålene kan nås, men skal komme i tillegg til dette. 

Lovfesting av krav om indikative utslippsbaner

Regjeringen foreslår også å lovfeste et krav om å lage indikative utslippsbaner som viser veien til 2050. Utslippsbanen skal vise mulig utvikling i fremtidige utslipp, og skal omfatte en kvantifisering av framtidige utslipp. At utslippsbanene er «indikative» betyr at de ikke er bindende. Stortinget og regjeringen er altså ikke forpliktet til å legge til rette for at Norges utslipp følger utviklingen i de indikative utslippsbanene. 

Kravet om å lage indikative utslippsbaner vil bidra til at myndighetene får et bedre kunnskapsgrunnlag om mulig utslippsutvikling. Dette kan være et nyttig planleggingsverktøy i den videre utformingen av virkemidler i klimapolitikken. 

Begrunnelse for endringene

EMD fant at Sveits hadde brutt forpliktelsene som følger av EMK. Sveits hadde mangler i det rettslige rammeverket, særskilt fordi de manglet et lovfestet mellommål for utslippsreduksjoner i perioden 2025 til 2030. Det ble også fremhevet i dommen at Sveits ikke hadde et karbonbudsjett eller tilsvarende som kvantifiserte landets gjenværende utslipp frem til 2050. 

På samme måte som Sveits er Norge bundet av forpliktelsene som følger av EMK. Regjeringen videreutvikler og forsterker derfor den norske klimalovgivningen for å tydeliggjøre at forpliktelsene etter EMK er ivaretatt.

Finansdepartementet har sendt lovendringer på høring om forenklinger i kravene til bærekraftsrapportering, med frist 17. april 2026. Høringen er en følge av at EU har kommet til enighet om et direktiv som innebærer forenklinger i kravene til bærekraftsrapportering (Omnibus I-direktivet). 

24. februar 2026 ga Rådet i EU sin tilslutning til Omnibus I-direktivet. Finansdepartementet foreslår å gjennomføre forenklingene i norsk rett i tråd med disse direktivendringene. Det innebærer at reglene om bærekraftsrapportering i regnskapsloven fra regnskapsåret 2027 bare skal gjelde foretak med over 1000 ansatte og en årlig omsetning på over 5,3 milliarder kroner. Finansdepartementet foreslår også at det gis unntak fra kravene for regnskapsåret 2026 for norske foretak som har hatt rapporteringsplikt for regnskapsårene 2024 og 2025, men som ikke vil ha rapporteringsplikt for 2027. 

Ifølge departementet innebærer endringen at omtrent 120-160 norske foretak vil omfattes av reglene fra regnskapsåret 2027. Finansdepartementets høring finner du her.

Endringer i kravene til rapportering

Følgende endringer for CSRD er det særlig verdt å ta med seg: 

Langt færre selskaper omfattes av CSRD: 

• CSRD gjelder nå kun:
  1. EU-foretak og utstedere utenfor EU med over 450 millioner euro i nettoomsetning og over 1000 ansatte i gjennomsnitt (individuelt eller på konsernnivå). Rapporteringsplikt fra 2028.
  2. Morselskap utenfor EU med over 450 millioner euro i nettoomsetning (individuelt eller på konsolidert grunnlag) generert i EU de to siste regnskapsårene, og som har et datterselskap eller en filial i EU med over 200 millioner euro i nettoomsetning. Rapporteringsplikt fra 2029.
• Foretak som allerede rapporterer etter CSRD, men som faller utenfor virkeområdet etter Omnibus-endringene, skal fortsette å rapportere til og med regnskapsåret 2027. Medlemsstater kan velge å unnta disse foretakene fra rapporteringsplikten.

Unntak for datterselskaper utvides 

• Før kunne datterselskaper inkluderes i morselskapets rapportering, men store børsnoterte foretak i EØS måtte likevel rapportere individuelt. Nå kan disse datterselskapene også unntas når de inkluderes i morselskapets konsernrapport.

Tak på informasjonskrav overfor leverandører 

• Foretak med færre enn 1000 ansatte («beskyttede foretak») kan avstå fra å gi informasjon utover det som kreves i frivillige bærekraftsrapporteringsstandarder.
• Rapporteringspliktige foretak må identifisere slike beskyttede foretak og angi om informasjonskravene går utover taket. Foretakene kan basere seg på en egenerklæring fra foretak i verdikjeden, uten plikt til å verifisere informasjonen – med mindre de har grunn til å tro at erklæringen er åpenbart feil.

Unntak fra informasjonskrav 

• Dersom foretak ikke klarer å hente inn all nødvendig informasjon fra verdikjeden, kan de i de første tre rapporteringsårene forklare hvorfor informasjonen mangler, hvilke tiltak som er gjort, og videre planer for å skaffe informasjonen.
• Etter tre år må kravene oppfylles fullt ut, enten gjennom faktiske data eller estimater. Når informasjon ikke kan innhentes fra leverandører som kan påberope seg «verdikjedetaket», må den normalt gis som estimater.
• Datterselskaper kan benytte ytterligere informasjonsunntak dersom visse vilkår er oppfylt.
• Morselskaper kan utelate informasjon om foretak som er kjøpt, fusjonert eller solgt i løpet av regnskapsåret, men må fortsatt opplyse om vesentlige hendelser hos datterselskaper som påvirker konsernets bærekraftsrelaterte påvirkning, risiko eller muligheter. 

Kommisjonen har heller ikke lenger anledning til å innføre sektorspesifikke rapporteringsstandarder.

Regjeringen har hatt CBAM-loven på høring. Fristen for innspill var 2. januar 2026. Loven vil gjennomføre EU-forordningen om CBAM (Carbon Border Adjustment Mechanism) i norsk rett. Norske myndigheter har som mål at CBAM-regelverket skal gjelde i Norge fra 2027. 

Formålet med CBAM er å hindre karbonlekkasje fra EØS-området ved å utjevne karbonkostnader mellom EØS-området og tredjelands produksjon av bestemte varer. Ordningen skal også stimulere tredjeland til å redusere sine klimagassutslipp. Dette skjer ved at det ilegges en karbonpris på utvalgte varer produsert utenfor EØS når de importeres til området. Prisen settes tilsvarende kvoteprisen i EUs klimakvotesystem (EU ETS).

CBAM omfatter i første omgang varene sement, elektrisitet, gjødsel, jern og stål, aluminium og hydrogen. Kjernen i forpliktelsene etter EU-forordningen er at importører av disse varene må søke om godkjenning som CBAM-deklarant hos myndighetene før varene kan innføres. Importøren pålegges deretter å kjøpe et antall CBAM-sertifikater som tilsvarer de faktiske utslippene knyttet til produksjonen av varene i opprinnelseslandet.

Erklæring og sertifikater

CBAM-deklaranten skal innen 31. mai hvert år levere en CBAM-erklæring for det foregående kalenderåret i CBAM-registeret, hvor formålet er å dokumentere at CBAM-deklaranten har oppfylt plikten til å levere sertifikater som svarer til utslippene fra varene som er importert. Erklæringen skal inneholde opplysninger om samlet mengde CBAM-varer importert, utslippene fra produksjonen, dokumentasjon på betalt karbonpris i tredjeland, antall CBAM-sertifikater som skal leveres og kopi av en verifikasjonsrapport.

Tildeling av status som CBAM-deklarant

En søknad om autorisasjon skal sendes elektronisk i CBAM-registeret og inneholde en rekke opplysninger. Videre er det bestemte kriterier for å få tildelt autorisasjon, som at selskapet/aktøren har finansiell og operasjonell kapasitet til å overholde CBAM-forpliktelsene og ikke har vært involvert i alvorlige overtredelser av regelverk knyttet til blant annet toll og skatt. Det er Skatteetaten som vil avgjøre søknader om autorisasjon som CBAM-deklarant, og som eventuelt treffer vedtak om tilbakekall av autorisasjonen ved brudd på vilkårene. 

Oppgjørsforpliktelse 

I forbindelse med innlevering av en årlig CBAM-erklæring skal CBAM-deklaranten levere riktig antall CBAM-sertifikater i CBAM-registeret. Antallet sertifikater skal dekke de beregnede utslippene fra produksjonen av de importerte CBAM-varene, med fradrag for eventuell karbonpris som allerede er betalt i opprinnelseslandet. Sertifikatene må leveres senest 31. mai hvert år, og gjelder for varer som ble importert i foregående kalenderår.

Norske forhold

CBAM-forordningen gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon i CBAM-loven. Det innebærer at forordningen gjennomføres «som den er», i tråd med kravene i EØS-avtalen. Det betyr at teksten i forordningen, med de tilpasningene som blir avtalt i EØS-komiteen, vil gjelde som norsk lov. 

1. januar 2026 trådte lov om vern av marin natur utenfor territorialfarvannet, havvernloven, i kraft. Frem til havvernloven manglet Norge hjemmel for å opprette tverrsektorielle marine verneområder utenfor territorialfarvannet, det vil si utenfor 12 nautiske mil fra kysten. Et sentralt mål med loven er å tette «hullet» i lovgivningen og følge opp nasjonale og internasjonale forpliktelser, herunder det globale naturavtalemålet om å verne 30 prosent av hav- og landarealer innen 2030.

Lovens formål og virkeområde

Lovens formål er å bidra til å bevare marin natur utenfor territorialfarvannet gjennom langsiktig, effektivt og representativt vern, som del av en helhetlig og økosystembasert havforvaltning.

Loven gjelder i norsk økonomisk sone og på norsk kontinentalsokkel, med de begrensningene som følger av folkeretten.

Loven angir en rekke overordnede mål for hva vernet skal ivareta: naturtyper og landskap, arter og genetisk mangfold, truet natur, intakte økosystemer, natur- og kulturhistoriske verdier, og økologiske sammenhenger. Loven åpner også for at verneområder kan bidra til karbonbinding og -lagring, og til naturens rolle i å dempe negative virkninger av klimaendringene.

Slik etableres marine verneområder

Marine verneområder opprettes ved forskrift, en såkalt verneforskrift, og kan etableres for å beskytte nærmere definerte verneverdier. Hvilke områder som kan vernes er bredt definert i loven: det kan gjelde områder med særegne eller representative økosystemer, truet, sjelden eller sårbar natur, områder med særlig betydning for naturmangfold, spesielle geologiske forekomster, særskilt naturvitenskapelig verdi, eller som fungerer som viktige økologiske funksjonsområder for bestemte arter. Det kan også vernes områder som ved fri naturlig utvikling eller aktive restaureringstiltak kan oppfylle vilkårene for vern.

En viktig konsekvens av opprettelsen av et verneområde er at ingen kan foreta seg noe som forringer verneverdiene som er angitt i verneformålet. Dette utgjør et slags «minimumsvern» som gjelder i ethvert område som opprettes etter loven.

Verneforskriften kan forby eller regulere virksomhet, forurensning, tiltak og annen bruk som kan motvirke verneformålet. Den skal også angi hvilke deler av havmiljøet som er omfattet (vannflaten, vannsøylen, havbunnen og undergrunnen, eller kombinasjoner av disse). Det kan innføres søknads- eller tillatelsesplikt for enkeltaktiviteter, men restriksjoner skal ikke være strengere enn nødvendig for å ivareta verneformålet.

Hvilken betydning får loven for private aktører?

• Verneprosessen: tidlig involvering og høring

Loven legger opp til bred involvering av berørte myndigheter og interesser gjennom verneprosessen. Prosessen skal gi klarhet om verneformål og verneverdier, bruk, avgrensning og følger av vernet, og den skal innhente kunnskap om andre verdier og interesser i området. Departementet skal kunngjøre et planlagt verneforslag, og kunngjøringen skal beskrive verneformålet, antatt viktige konsekvenser og mulige grenser for verneområdet. Rettighetshavere skal så vidt mulig underrettes skriftlig og få rimelig frist til å komme med merknader før verneforslaget utformes. Forslag til verneforskrift skal på høring med en frist på minimum to måneder.

• «Frys-effekt»: kunngjøring kan stoppe nye tillatelser

En viktig konsekvens av loven er den såkalte «frys-effekten» som inntrer allerede ved kunngjøring av et planlagt verneforslag. Når et planlagt verneforslag er kunngjort, kan søknader om tillatelse til tiltak etter annen lovgivning i det aktuelle området avslås på grunnlag av det planlagte verneforslaget, og tillatelse kan bare gis dersom tiltaket ikke er i strid med verneformålet. Ansvarlig departement kan likevel gi tillatelse til annen aktivitet når sikkerhetshensyn eller vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig. Denne avslagsadgangen gjelder i utgangspunktet i inntil fire år etter kunngjøringen, med mulighet for forlengelse i inntil to år.

Dette betyr i praksis at private aktører som planlegger aktivitet i havområder, bør følge nøye med på kunngjøringer om planlagte verneforslag, lenge før en endelig verneforskrift er på plass.

• Ringvirkninger utenfor verneområdet

Dersom virksomhet utenfor et verneområde som krever tillatelse etter annen lov kan innvirke negativt på verneverdiene innenfor verneområdet, skal hensynet til verneverdiene tillegges vekt ved avgjørelsen og ved fastsettingen av vilkår. Private aktører bør altså ikke uten videre anta at aktivitet utenfor grensene av et verneområde er upåvirket av loven.

• Særlig relevante bransjer

Aktiviteter det kan bli aktuelt å regulere gjennom verneforskrifter inkluderer blant annet skipsfart, legging av kabler og rørledninger, fiskeri, akvakultur, havvind, petroleumsvirksomhet, mineralutvinning og CO₂-lagring. Aktører i disse bransjene bør allerede nå vurdere hvilken eksponering de kan ha overfor det nye regelverket.

Våre anbefalinger

Havvernloven er allerede i kraft, og de første verneprosessene vil komme. For private aktører er det viktigste å:

• Følge med på kunngjøringer om planlagte verneforslag, da disse konkretiserer hvilke områder som er aktuelle for vern og setter i gang prosessen som kan påvirke søknader om tillatelse.
• Benytte retten til å komme med merknader før verneforslaget utformes, slik at relevante interesser blir hensyntatt tidlig i prosessen.
• Delta i høringsprosessen når forslag til verneforskrift sendes på høring, da det er her de konkrete rammene og restriksjonene fastsettes.
• Vurdere om planlagt aktivitet utenfor et verneområde likevel kan bli påvirket av vernet, ettersom hensynet til verneverdier skal tillegges vekt også i slike saker.

Havvernloven representerer et nytt og viktig kapittel i norsk miljøforvaltning til havs. Regelverket vil utvikle seg i takt med at konkrete verneforskrifter fastsettes, og det er grunn til å følge denne utviklingen tett.

Produsentansvar for utstyr fra fiskeri, fritidsfiske og akvakultur som inneholder plast trådte i kraft 1. januar i år. Reglene er gjennomført i avfallsforskriften (kapittel 7B). 

Formålet med produsentansvaret er å forebygge og redusere miljøpåvirkningen fra plastprodukter i fiskerisektoren, herunder redusere og forebygge forsøpling og spredning av mikroplast. Dette vil også føre til en mer sirkulær økonomi. Nesten halvparten av plastavfallet som ender opp på norske strender, kommer fra fiskeri- og oppdrettsbransjen.

Hvilke plikter som innføres

Produsenter av fiskeutstyr skal dekke kostnadene til separat innsamling av den typen avfall som er omfattet av produsentansvarsordningen. Produsentene må gjennom sine produsentansvarsselskap sørge for et innsamlingssystem som dekker de geografiske områdene der produktene brukes. Gjennom produsentansvarsselskap som gjennomfører pliktene, må produsenten også sørge for henting av alt kassert fiskeutstyr som inneholder plast. Dette vil bli samlet inn separat på havnemottak og ved kommunale mottak.

Produsentansvaret skal også legge til rette for at kassert fiskeutstyr som inneholder plast kan bli forberedt til ombruk eller materialgjenvinning. Produsentene plikter å dekke kostnadene knyttet til separat innsamling og etterfølgende transport og behandling. Produsentene og produsentansvarsselskapene må dessuten dokumentere en skriftlig plan for årlige tiltak for holdningsskapende arbeid.

Produsentansvarsselskap som allerede er godkjent for en eller flere typer utstyr til fiskeri, må godkjennes av myndighetene for alle typer utstyr til fritidsfiske. Kravet om godkjenning av produsentansvarsselskap stilles for å redusere risikoen for at useriøse aktører etablerer seg i markedet. 

Bakgrunn for de nye kravene 

EUs direktiv om plastprodukter er tatt inn i EØS-avtalen og innebærer en rekke forpliktelser. Et av dem knytter seg til plastprodukter fra fiskerisektoren og innebærer innføring av produsentansvar. Produsentansvarsordningen som nå innføres vil ikke alene kunne løse utfordringene med marin forsøpling fra fiskeri, fritidsfiske og akvakultur, men vil bidra til redusert forsøpling og gjenvinning. 

Det er produsentene selv som har ansvaret for å få på plass hensiktsmessige og effektive løsninger innenfor rammene som forskriften setter.

Det er vedtatt endringer i forurensningsloven (og tilhørende forskrifter) som styrker hjemmelen for å ilegge overtredelsesgebyr (bøter) ved brudd på regelverket. Dette inkluderer blant annet strengere sanksjoner mot ulovlig avfallshåndtering og grensekryssende transport av avfall. 

Ny § 32b – grensekryssende forsendelser av avfall

Pålegg om å levere avfall til lovlig avfallsanlegg er et viktig virkemiddel for å sikre forsvarlig håndtering av avfall. Den tidligere forskriftshjemmelen i forurensningsloven §§ 31 og 32 ga forurensningsmyndighetene adgang til å gi forskrift eller pålegg om håndtering av spesialavfall og næringsavfall. Paragrafene 31 og 32 ga imidlertid ikke fullt ut dekkende hjemmel til å gjennomføre grensekryssforordningen (EU) 2024/1157. Den nye § 32b fyller dette hullet. Den nye bestemmelsen trådte i kraft 6 juni 2025.

Den nye bestemmelsen gir forurensningsmyndigheten hjemmel til å reagere i følgende situasjoner:

• Forbud mot visse forsendelser: Myndighetene kan forby grensekryssende forsendelse av bestemte typer avfall eller til bestemte former for avfallshåndtering. Et praktisk eksempel er eksport av farlig avfall til land utenfor EU/EØS for gjenvinning, noe som etter den nye forordningen (EU) 2024/1157).  uttrykkelig vil være forbudt.
• Manglende forhåndsmelding og samtykke: Myndighetene kan stille krav til prosedyrer for grensekryssende forsendelse, herunder krav om skriftlig forhåndsmelding og samtykke fra myndighetene. Dersom en aktør sender avfall over grensen uten å ha innhentet slikt samtykke, kan myndighetene gripe inn.
• Brudd på dokumentasjonskrav: Det kan stilles krav til finansiell sikkerhet, følgedokumenter og behandlingsbekreftelse. Manglende dokumentasjon gir myndighetene grunnlag for å reagere.
• Tilbakeholdelse og levering til lovlig anlegg: Myndighetene kan pålegge at en grensekryssende forsendelse av avfall tas tilbake, og at ulovlige grensekryssende forsendelser av avfall skal leveres til et lovlig avfallsanlegg.

I tillegg skjerpes straffebestemmelsene for forsettlig eller uaktsom innføring eller utførsel av avfall, eller forsøk på slik, i strid med § 32b. Dette innebærer at myndighetene nå har et klarere og sterkere sanksjonsvirkemiddel overfor aktører som forsøker å omgå regelverket.

Endringer i § 34 – differensierte avfallsgebyrer som plikt

Departementet har endret forurensningsloven § 34 andre ledd om differensiering av avfallsgebyr. Endringen innebærer at kommunene har fått en plikt til å innføre gebyrdifferensiering der dette kan bidra til avfallsreduksjon, økt forberedelse til ombruk og økt materialgjenvinning. I tillegg er forskriftshjemmelen endret slik at forurensningsmyndigheten kan fastsette forskrifter om differensierte avfallsgebyrer.

Endringene i § 34 trådte i kraft fra 1 januar 2026.

Norge – Inkorporering forsinket igjen

Det var ikke mulig å oppnå de nødvendige avklaringene mellom EØS/EFTA-statene og med EU innen 1. januar 2026, som var datoen for ikrafttredelse myndighetene jobbet mot. Dette er andre gang Norge utsetter gjennomføringen. Det er fortsatt uklart når den samlede lovgivningspakken vil bli behandlet av EØS-komiteen, som beslutter innlemmelse i EØS-avtalen.

Til tross for forsinkelsene jobber norske myndigheter aktivt for å forberede gjennomføringen. Sjøfartsdirektoratet sendte i september 2025 ut på høring forslag til endringer i miljøsikkerhetsforskriften for å gjennomføre to rettslige utfyllende rettsakter under FuelEU Maritime-forordningen: Kommisjonens delegerte forordning (EU) 2025/192 om akkreditering av verifisører, og Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2025/1127 om identifisering av nærliggende containertransskipningshavner. Fristen for høringen var 17. oktober 2025. 

Selv om FuelEU Maritime ikke er formelt gjeldende i Norge ennå, gjelder forordningen allerede for alle skip som anløper EU-havner, uavhengig av flaggstat. Norske rederier i EU-fart er derfor i praksis allerede underlagt regelverket i kraft av skipenes aktivitet i EU. 

FuelEU Maritime i EU – allerede gjeldende

Fuel-EU Maritime-forordningen (Forordning (EU) 2023/1805) startet å gjelde i EU i full utstrekning fra 1. januar 2025. Forordningen gjelder for alle skip over 5 000 bruttotonn som frakter passasjerer eller gods i kommersiell virksomhet, uavhengig av flaggstat. For reiser mellom to EU-havner omfattes hele energiforbruket, mens for reiser til eller fra tredjeland omfattes halvparten av energiforbruket. Forordningen fremmer bruken av fornybare og lavkarbondrivstoff samt rene energiteknologier for skip, og støtter dermed avkarboniseringen av maritim sektor ved å fastsette maksimale grenser for den årlige klimagassintensiteten til energien som brukes om bord.

Grensene beregnes med utgangspunkt i en referanseverdi på 91,16 gram CO2-ekvivalenter per MJ, og vil bli gradvis skjerpet over tid: 2 % reduksjon fra 1. januar 2025, 6 % fra 2030, 14,5 % fra 2035, 31 % fra 2040, 62 % fra 2045 og 80 % fra 2050.

Fra 1. januar 2025 til 31. desember 2033 gir forordningen et særskilt insentiv for fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse (RFNBO), ved at energien fra slike drivstoff kan telle dobbelt (multiplikator på 2) ved beregning av klimagassintensiteten. Dersom andelen RFNBO er under 1 % i rapporteringsperioden 2031, innføres et delmål på 2 % RFNBO fra 1. januar 2034, med forbehold om tilgjengelighet av og pris på RFNBO.

Fra 1. januar 2030 skal containerskip og passasjerskip som ligger til kai i havner omfattet av artikkel 9 i forordning (EU) 2023/1804, koble seg til og bruke landstrøm (OPS) for å dekke hele sitt elektriske kraftbehov ved kai. Fra 1. januar 2035 utvides denne plikten til havner som ikke er omfattet av nevnte bestemmelse, forutsatt at kaien er utstyrt med tilgjengelig landstrømsinfrastruktur.

Forordningen inneholder fleksibilitetsmekanismer som gir rederiene mulighet til å overføre overskudd i samsvarssaldoen til neste rapporteringsperiode (banking), låne et forskudd fra neste periode (borrowing, begrenset til 2 % av grenseverdien), eller samle samsvarssaldoen for flere skip i en felles pool (pooling), forutsatt at den samlede poolsaldoen er positiv.

Skip som ikke overholder klimagassintensitetsgrensene, ilegges en FuelEU-bot beregnet ut fra omfanget av avviket. For manglende bruk av landstrøm ilegges en bot på 1,50 EUR per kW etablert elektrisk effektbehov ved kai, multiplisert med antall timer skipet ligger til kai uten å oppfylle kravene.

Kravene om innsending av overvåkingsplaner etter artikkel 8 og 9 i forordningen har vært i kraft siden 31. august 2024, og rapporteringsplattformen THETIS-MRV ble oppdatert i tide til å støtte rederiene i etterlevelsen av disse forpliktelsene.

EU har vedtatt en ny og omfattende forordning om emballasje og emballasjeavfall (PPWR). Forordningen trådte i kraft i 2025 og de første pliktene starter å gjelde fra 12. august 2026. Forordningen er EØS-relevant, og miljødirektoratet arbeider for tiden med utarbeidelse av forskrifter for implementering.

Formålet med PPWR

PPWR fastsetter krav gjennom hele emballasjens livsløp; fra design til avfallshåndtering. Regelverket setter krav om miljømessig bærekraft og merking, og stiller regler for utvidet produsentansvar, avfallsforebygging (herunder reduksjon av unødvendig emballasje og økt ombruk og påfyll) samt innsamling og materialgjenvinning av emballasjeavfall. Formålet er samtidig å harmonisere nasjonale regler for å støtte det indre markedet og bidra til sirkulærøkonomi.

Hva som omfattes

PPWR gjelder all emballasje uansett materiale og alt emballasjeavfall fra industri, handel, distribusjon, tjenester og husholdninger. Forordningen har en bred definisjon av emballasje og omfatter blant annet salgs-, gruppe- og transportemballasje, emballasje som fylles på salgsstedet («service packaging»), og enkeltenheter som te- og kaffeposer og «single-serve»-enheter.

Pliktene treffer flere ledd i verdikjeden: fremstillere («manufacturer»), importører, distributører, sluttledd/forhandlere og tredjepartslogistikk-aktører.

Se mer om de enkelte rollene og deres plikter i vårt nyhetsbrev. 

Sentrale plikter:

• Fra 12. august 2026 er det forbudt å sette matemballasje («food contact packaging») på markedet dersom den inneholder PFAS (per- og polyfluorerte alkylstoffer) over fastsatte grenseverdier: 25 ppb for enkeltforbindelser, 250 ppb som samlet sum, og 50 ppm for PFAS inkludert polymere PFAS (total fluor-grense). I praksis betyr dette at virksomheter som bruker matemballasje allerede nå må innhente dokumentasjon fra sine leverandører og eventuelt gjennomføre kjemisk testing. PPWR stiller også krav til konsentrasjon av såkalte «substances of concern». Dette omfatter bly, kvikksølv, kadmium og seksverdig krom, og forordningen åpner også for senere tilføyelser til listen.
• Innen 12. februar 2027 skal serveringssteder og takeaway-virksomheter gi kundene adgang til å benytte egen beholder for drikke og ferdigmat. De samme aktørene skal også tilby gjenbruksemballasje gjennom et etablert ombrukssystem.
• Fra 12. august 2028 skal emballasje merkes med harmoniserte etiketter om materialsammensetning, i form av piktogrammer, for å lette sortering av avfall, med særskilte krav for komposterbar emballasje. Fra 12. februar 2029 skal gjenbruksemballasje merkes tydelig som «gjenbrukbar», med utfyllende informasjon tilgjengelig via QR-kode eller annen digital løsning.
• PPWR stiller krav om at emballasje skal være gjenvinnbar. Hovedregelen er at all emballasje som settes på markedet må være designet for materialgjenvinning og at den på avfallsstadiet i praksis skal kunne samles inn, sorteres og gjenvinnes. Fra 1. januar 2030 kan emballasje bare markedsføres dersom den oppnår gjenvinnbarhetsgrad A, B eller C. Fra 1. januar 2038 skjerpes kravet ytterligere, slik at kun grad A og B er tillatt.
• Fra 1. januar 2030 skal plastandelen i emballasje inneholde en minimumsandel resirkulert materiale fra brukt plast. Kravet beregnes som et årlig gjennomsnitt per produksjonsanlegg. For plastemballasje av polyetylentereftalat (PET) er minimumsandelen satt til 30 % (unntatt engangs drikkeflasker), annen kontaktfølsom plast 10 % og engangs plastdrikkeflasker 30 %. For annen plastemballasje er minimumsandelen satt til 35 %. Fra 1. januar 2040 skjerpes kravene til andel av bruk av brukt plast ytterligere.
• Fra 1. januar 2030 skal fremstillere («manufacturer») og importører sikre at emballasje er utformet med kun den vekten og det volumet som er nødvendig for å oppfylle sin funksjon. Emballasje med doble vegger, falske bunner eller andre løsninger som utelukkende øker det opplevde volumet, kan som hovedregel ikke settes på markedet. Fra samme tidspunkt (eller 3 år etter ikrafttredelse av gjennomføringsrettsakten) skal virksomheter som fyller gruppe-, transport- eller e-handelsemballasje sørge for at tomrommet ikke overstiger 50 %.
• Fra 1. januar 2030 blir det forbudt å sette enkelte emballasjeformater på markedet. Forbudet omfatter blant annet visse typer engangs plast-gruppeemballasje, engangs plastemballasje for frukt og grønt under 1,5 kg, engangs plastemballasje for mat og drikke som konsumeres på stedet i serveringssteder (HORECA), samt enkelte porsjonspakninger i HORECA-sektoren.
• Fra 1. januar 2030 innføres kvantitative ombruksmål for utvalgte produktkategorier, herunder krav om at minst 10 % av visse drikkevarer i salgsemballasje på sluttleddsnivå skal tilbys i gjenbruksemballasje.

Produsenter får utvidet produsentansvar for emballasje som gjøres tilgjengelig for første gang i et medlemsland. Hvert medlemsland skal etablere et produsentregister, og produsenter plikter å registrere seg i hvert land der de gjør emballasje tilgjengelig for første gang. Det er ikke tillatt å gjøre emballasje tilgjengelig uten at slik registrering er på plass.

Praktiske råd til våre klienter

Tidsplanen er stram, og det viktigste virksomheter kan gjøre nå, er å skaffe seg oversikt og handle tidlig.

1. Kartlegg din rolle i verdikjeden
2. Gjennomfør en gap-analyse av emballasjeporteføljen
3. Sjekk leverandørkjedene
4. Forbered EPR-registrering
5. Vurder kontrakt- og ansvarsfordeling i verdikjeden

På tampen av 2025 ble det enighet i EU om at avskogingsforordningen (EUDR) skal utsettes med ett år for store bedrifter, og ett og et halvt år for små og mellomstore bedrifter. Ny dato for ikrafttredelse er dermed 30. desember 2026 for store virksomheter, og 30. juni 2027 for små og mellomstore bedrifter.

EUs avskogingsforordning (EUDR) skal bekjempe klimaendringer og tap av biologisk mangfold ved å sikre at produkter som selges i EU, ikke stammer fra avskoget areal. Forordningen ble vedtatt i 2023. 

Kommisjonen har foreslått forenklinger i EUDR i flere omganger. Endringene som nå er vedtatt innebærer særlig forenklinger i kravene for mindre aktører og lengre ned i verdikjeden. Utsettelsen bidrar også til at datasystemene i EU kan håndtere registreringen av avskogingsfrie varer på en god måte. Trykte produkter som bøker, magasiner og lignende blir unntatt fra regelverket.

Norske forhold

Når det gjelder norske forhold følger det av Klima- og miljødepartementets hjemmesider at regjeringen ønsker å innlemme  forordningen i EØS-avtalen så langt Norge er forpliktet etter avtalen. Det innebærer at alle varetyper i kategoriene tre, kaffe og gummi blir innlemmet. For kakao blir de fleste varetypene innlemmet i EØS-avtalen, mens for oljepalme og storfe blir noen produkter innlemmet (hud- og skinnprodukter). Soya blir ikke innlemmet. Den delen av forordningen som gjelder eksport til land utenfor EU blir heller ikke innlemmet.

Nye kategorier aktører

Det er innført to nye kategorier av aktører. Den første er «mikro- eller småskala primæroperatør» (micro or small primary operator). Dette er en privatperson eller en mikro- eller liten virksomhet som holder til i et land som er klassifisert som lavrisiko. De selger eller eksporterer produkter i kommersiell sammenheng, og produktene må være dyrket, høstet eller hentet fra deres egne arealer eller besetninger.

Den andre kategorien er «nedstrømsoperatør» (downstream operator). Dette er en fysisk eller juridisk person som selger eller eksporterer produkter i kommersiell sammenheng, der produktene er laget ved bruk av varer som allerede er omfattet av en due diligence-erklæring eller en forenklet erklæring.

Forenkling i kravene til aktsomhetsvurderinger

Mikro- og småskala primæroperatører er ikke forpliktet til å lage en vanlig due diligence-erklæring. I stedet skal de sende inn én forenklet erklæring i informasjonssystemet før de legger produktene ut på markedet eller eksporterer dem. Etter at erklæringen er sendt inn, får de et eget erklæringsnummer.

Hvis alle nødvendige opplysninger allerede finnes i en database etter EU-regelverk eller nasjonale regler, trenger de ikke å sende inn den forenklede erklæringen selv. For disse operatørene kan geolokasjon for arealene erstattes med postadressen til arealet eller virksomheten.

Lettelser i forpliktelsene til nedstrømsoperatører og handelsaktører

Nedstrømsoperatører (downstream operators) og handelsaktører (traders) trenger ikke lenger å kontrollere at det er gjennomført due diligence, eller å sende inn egne due diligence-erklæringer. Dette innebærer reduserte rapporteringskrav. De kan likevel bare legge relevante produkter ut på markedet eller eksportere dem dersom de har den informasjonen som er påkrevet. 

De skal også samle inn og oppbevare opplysninger om hvem de har kjøpt produktene fra, og hvem de har solgt dem videre til. Hvis leverandøren er en operatør, skal de i tillegg oppbevare referansenumre til due diligence-erklæringer eller erklæringsidentifikatorer. 

Veien videre

Kommisjonen skal innen 30. april 2026 gjennomføre en forenklingsgjennomgang av forordningen og legge frem en rapport, eventuelt ledsaget av et lovgivningsforslag. Innen 30. juni 2030 skal Kommisjonen også gjennomføre en generell revisjon av forordningen. Dette skal deretter skje minst hvert femte år.

EFTA-domstolen avsa 19. februar 2026 en rådgivende uttalelse som langt overstiger sin umiddelbare arbeidsrettslige kontekst. Det prinsipielt viktigste ved dommen er at domstolen slår fast at EØS-avtalen gjelder fullt ut på norsk kontinentalsokkel, med potensielt vidtrekkende konsekvenser også for klima- og miljøretten.

Bakgrunn

Saken (E-6/25, Saga Subsea AS mot Akselsen og Granlund) gjaldt i utgangspunktet et arbeidsrettslig spørsmål om likebehandling av innleid arbeidskraft på offshorefartøy. Under behandlingen i Norges Høyesterett oppstod imidlertid et mer grunnleggende spørsmål: om EØS-retten overhodet kan komme til anvendelse i forbindelse med petroleumsvirksomhet på en EØS-stats kontinentalsokkel.

Den norske stat anførte at EØS-avtalen artikkel 126 setter en streng geografisk grense for EØS-rettens virkeområde, og at begrepet «territorium» i artikkel 126 nr. 1 utelukkende viser til landterritoriet, indre farvann og territorialfarvannet. Staten oppfordret endog EFTA-domstolen til å revurdere sin tidligere praksis på området.

Rettens konklusjon og argumentasjon

EFTA-domstolen avviste statens anførsler og slo klart fast at EØS-avtalen gjelder på kontinentalsokkelen.

Domstolen fremhevet at et ulikt geografisk virkeområde for EU og EUs medlemsstater på den ene siden og EFTA-statene på den annen ville være grunnleggende i strid med den likheten, gjensidigheten og samlede balansen av fordeler, rettigheter og forpliktelser for avtalepartene som er fastsatt i fortalen til EØS-avtalen. Et avvikende virkeområde av en slik karakter ville måtte være solid forankret i EØS-avtalens tekst, og det fant retten at det ikke er.

Ettersom en EØS-stat har suverenitet over den tilgrensende kontinentalsokkelen, skal arbeid som utføres på faste eller flytende innretninger eller skip som befinner seg på kontinentalsokkelen i forbindelse med leting etter og/eller utnyttelse av naturforekomster, anses som arbeid utført på vedkommende stats territorium ved anvendelsen av EØS-retten.

Betydning for klima- og miljøretten

Selv om dommen springer ut av arbeidsretten, er den prinsipielle avklaringen om EØS-avtalens geografiske rekkevidde av stor interesse for klima- og miljørettslig regulering av virksomhet på kontinentalsokkelen.

Dommen slår fast at EØS-retten gjelder på norsk kontinentalsokkel uten geografiske reservasjoner. Dette betyr at EU-direktiver og forordninger som gjennomføres i EØS-retten på miljørettens område og som ikke uttrykkelig er avgrenset til land eller territorialfarvann, i prinsippet også gjelder for virksomhet på kontinentalsokkelen. Dette er relevant for en rekke havindustrier, herunder petroleumsvirksomhet, havvind, karbonfangst og -lagring (CCS), havbruk til havs, utvinning av havbunnsmineraler og hydrogenproduksjon fra offshoreinstallasjoner. 

Dommen har direkte betydning for norske myndigheters tidligere standpunkt. Norske myndigheter har gjentatte ganger avvist anvendelsen av EU/EØS-rettsakter på sokkelen under henvisning til EØS-avtalens geografiske virkeområde. Etter EFTA-domstolens uttalelse kan dette standpunktet vanskelig opprettholdes. En EØS-stat som utøver suverene rettigheter til å lete etter og utnytte naturforekomster på sin kontinentalsokkel, kan ikke samtidig påberope seg avtalens geografiske begrensninger for å unndra seg de EØS-rettslige forpliktelsene som knytter seg til slik virksomhet.

Dommen tar kun stilling til om EØS-avtalens geografiske rekkevidde omfatter norsk kontinentalsokkel. Den behandler ikke spørsmålet om avtalens anvendelse i norsk økonomisk sone. Staters rettigheter i maritime områder reguleres av havrettskonvensjonen, som skiller mellom suverenitet og jurisdiksjon i territorialfarvann, økonomisk sone og på kontinentalsokkelen. I den økonomiske sonen har kyststaten ikke full suverenitet, men den har suverene rettigheter til å utforske og utnytte naturressursene. Samtidig har andre stater visse friheter, som navigasjon og rett til å legge kabler og rørledninger.

Ettersom kyststaten har suverene rettigheter over naturressursene både på kontinentalsokkelen og i den økonomiske sonen, kan det argumenteres for at dommens resonnement, knyttet til forståelsen av EØS avtalens rekkevidde, også kan få betydning for tilsvarende rettsakter som gjelder ressursutnyttelse i norsk økonomisk sone. 

Den 28. januar 2026 avsa tingretten i Haag dom i Greenpeace Nederlands søksmål mot den nederlandske staten (C/09/659832 / HA ZA 24-53). Saken gjaldt Nederlands manglende klimatiltak overfor innbyggerne på Bonaire, en karibisk øy som siden 2010 har vært en del av Kongeriket Nederland. Greenpeace anførte at staten verken har truffet tilstrekkelige tiltak for å beskytte innbyggerne på Bonaire mot virkningene av klimaendringer (tilpasning), eller fører en klimapolitikk som oppfyller Nederlands plikt etter Parisavtalen til å begrense den globale oppvarmingen til under 1,5 °C.

Rettens vurderingsramme og hovedkonklusjoner

1. Retten tok utgangspunkt i EMDs storkammerdom i KlimaSeniorinnen mot Sveits (2024), der det ble oppstilt en helhetsvurdering av statens samlede utslippsreduksjons- og tilpasningstiltak samt tilhørende prosessuelle garantier. Retten fremhevet at stater har begrenset skjønnsmargin med hensyn til nødvendigheten av klimatiltak og målsettingene, men vid skjønnsmargin ved valg av virkemidler, forutsatt at disse er egnet og faktisk gjennomføres. Retten konkluderte med at staten hadde brutt artikkel 8 EMK overfor innbyggerne på Bonaire, fordi de samlede tiltakene ikke oppfyller forpliktelsene staten har påtatt seg i FN-sammenheng.
2. Når det gjelder utslippsreduksjon, pekte retten på flere mangler: Den nederlandske klimaloven inneholder bare et aspirasjonsmål om 55 % reduksjon innen 2030, ikke et bindende absolutt utslippsreduksjonsmål for hele økonomien slik Parisavtalens artikkel 4 nr. 4 krever. Videre er det nederlandske og europeiske 2030-målet basert på andre parametere enn FN-standarden, blant annet ulike referanseår og utelatelse av utslipp fra luft- og sjøfart. Retten fant dette som en sterk indikasjon på at målene ligger under FNs minimumsstandarder for Annex I-land. Retten fant videre at det  dessuten er under 5 % sannsynlighet for at Nederland når sine egne 2030-mål, og det mangler konkrete virkemidler for perioden 2030–2050. Staten har heller ikke gitt tilstrekkelig innsyn i landets gjenværende utslippskvote.
3. For klimatilpasning, fant retten at det fortsatt ikke foreligger en klimatilpasningsplan for Bonaire, til tross for at øyas særlige sårbarhet har vært kjent i tre tiår. Det europeiske Nederland har hatt en nasjonal tilpasningsstrategi siden 2016, mens konkrete skritt for Bonaire først ble tatt i 2023. Retten fastslo at dette utgjør diskriminering i strid med artikkel 14 EMK og artikkel 1 i tolvte tilleggsprotokoll, ettersom de faktiske forskjellene (Bonaires større sårbarhet og lokale myndigheters manglende kapasitet) tilsier større hastegrad, ikke forsinkelse. Staten ga ikke tilstrekkelig begrunnelse for forskjellsbehandlingen.

Retten avviste statens anførsel om at landets andel av globale utslipp er for liten til å begrunne ansvar. Under henvisning til KlimaSeniorinnen og ICJs rådgivende uttalelse av 23. juli 2025 fastslo retten at FNs klimakonvensjon pålegger hvert land et individuelt ansvar etter evne og historiske utslipp, uavhengig av hva andre stater gjør.

Retten påla staten å innarbeide bindende absolutte utslippsreduksjonsmål i nasjonal lovgivning innen 18 måneder, herunder delmål og reduksjonsbaner frem til 2050 i samsvar med FN-forpliktelsene, samt å gi innsyn i gjenværende utslippskvote. Staten ble videre pålagt å sikre at en nasjonal tilpasningsplan som dekker Bonaire er utarbeidet og under gjennomføring innen 2030, i tråd med FNs rammeverk for global klimaresiliens.

Betydningen i norsk sammenheng

Selv om dommen er avsagt av en lokal nederlandsk domstol, er den relevant for andre stater, inkludert Norge, ettersom den bygger på EMDs resonnementer i KlimaSeniorinnen og ICJs rådgivende uttalelse for å klargjøre at stater har individuelle og håndhevbare forpliktelser både under klimaretten og EMK. 

Høyesterett har besluttet at Klimasøksmål II skal behandles i storkammer. Saken gjelder om myndighetenes vedtak om plan for utbygging og drift (PUD) for de tre feltene Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil i Nordsjøen er ugyldige på grunn av manglende konsekvensutredninger av forbrenningsutslipp. Kjernen i søksmålet er at miljøorganisasjonene hevder PUD-vedtakene er fattet i strid med føringene Høyesterett ga i plenumsdommen fra 2020, den såkalte Klimadom I. Dato for behandlingen er ikke fastsatt ennå, men det forventes at saken vil bli avgjort før sommeren.

Borgarting lagmannsrett ga Greenpeace og Natur og Ungdom medhold i søksmålet i november i fjor. I etterkant av tingrettens dom hadde staten gjort nye vurderinger av PUD-godkjenningene etter å ha mottatt tilleggsinformasjon fra operatørene. Lagmannsretten kom til at både de supplerende utredningene og departementets vurderinger var utilstrekkelige, og at det dermed foreligger feil ved saksbehandlingen. Lagmannsrettens vurdering bygger blant annet på en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen om tolkningen av prosjektdirektivet (E‑18/24). EFTA-domstolen fastslo her at  forbrenningsutslipp må konsekvensutredes, ikke bare utslippene ved selve produksjonen. 

Avgjørelsen om å behandle saken i storkammer signaliserer at Høyesterett anser spørsmålene som prinsipielt viktige. Dommen kan få vidtrekkende konsekvenser, særlig for olje- og gassektoren, ved at den vil klargjøre kravene til konsekvensutredninger av klimaforhold i tillatelsesprosesser. Dette vil sette presedens for fremtidige utvinningsprosjekter.