Ny lov om folkefinansiering vedtas før jul

Folkefinansiering er en finansieringsform hvor et stort antall investorer, som regel via en digital plattform («folkefinansieringsplattform»), bidrar med mindre beløp for å finansiere et prosjekt, en bedrift eller et formål. I stedet for å få finansiering fra én eller noen få investorer (som banker eller venturekapitalfond), henter virksomheter og/eller personer (også kalt «prosjekteier») inn kapital fra «mengden» (crowd). Det finnes flere ulike modeller for folkefinansiering, og de fire vanligste er: 

• Investeringsbasert finansiering (investorene får en eierandel i selskapet)
• Lånebasert finansiering (investoren låner penger til næringsvirksomheten mot renter)
• Belønningsbasert finansiering (investoren får for eksempel produktet de finansierer som motytelse)
• Donasjonsbasert finansiering (rene donasjoner uten motytelse, for eksempel Spleis.no)

«Prosjekteieren» er den virksomheten som står bak det konkrete prosjektet som søker finansiering gjennom folkefinansiering. Det er prosjekteieren som har det juridiske og økonomiske ansvaret for å gjennomføre prosjektet som beskrevet, bruke midlene til det lovede formålet, og levere eventuell avkastning, produkter eller tjenester til investorene. Mens en «folkefinansieringsplattform» kun fungerer som en teknisk formidler mellom prosjekteier og investorer, er det prosjekteieren selv som bærer risikoen og ansvaret for at prosjektet gjennomføres.

I Norge har folkefinansiering delvis vært regulert gjennom det eksisterende finansregelverket, blant annet verdipapirhandelloven og finansforetaksloven. Det har imidlertid manglet en helhetlig lovgivning spesifikt rettet mot folkefinansiering. Nå foreslår regjeringen en egen lov om folkefinansiering som innlemmer EUs forordning (EU) 2020/1503 i norsk rett. Formålet er et velfungerende indre marked for folkefinansiering og styrket investorbeskyttelse. Lovforslaget innebærer nye konsesjonsregler for plattformaktørene, strengere krav til investorbeskyttelse og mulighet for norske folkefinansieringsplattformer til å operere over landegrensene i EØS gjennom et såkalt «passporting-regime». 

I dette nyhetsbrevet redegjør vi for lovforslaget, hvilke finansieringstjenester det vil regulere og de viktigste vilkårene for å drive folkefinansieringsplattformer og være prosjekteier etter den nye folkefinansieringsloven.

Virkeområde – hvem reguleres av lovforslaget?

Loven gjelder låne- og investeringsbasert folkefinansiering for næringsvirksomhet. Finansiering av et formål som går til en prosjekteier som faller inn under definisjonen «forbruker», faller utenfor virkeområdet til folkefinansieringsloven. Folkefinansieringsplattformer som vil tilrettelegge for lånebasert folkefinansiering til forbrukere, må ha tillatelse som låneformidlingsforetak etter låneformidlingslovens § 2-2. 

For prosjekteiere som tilbyr finansiering over 5 millioner euro i løpet av en periode på 12 måneder, vil tilbudet falle utenfor folkefinansieringsloven. Prosjekteieren må da følge de eksisterende reglene for kapitalinnhenting til næringsvirksomhet, noe som normalt innebærer krav om å utarbeide prospekt. Folkefinansieringsplattformen som tilrettelegger for slik kapitalinnhenting må søke om konsesjon som verdipapirforetak. Dette fordi plattformen i realiteten utfører en verdipapirtjeneste ved å formidle salg av aksjer eller andre verdipapirer til investorer (som oftest uten at plattformen selv garanterer at hele emisjonen blir fulltegnet).

For tilbud under grensen på 5 millioner euro i løpet av en periode på 12 måneder vil folkefinansieringsloven komme til anvendelse, og loven inneholder unntak fra kravet om å utarbeide prospekt. Prosjekteieren må i stedet utarbeide et nøkkelinformasjonsdokument (KIIS-dokument), som folkefinansieringsplattformen skal kontrollere for fullstendighet og klarhet før tilbudet gjøres tilgjengelig. Kapitalgrensen på 5 millioner euro er satt for å beskytte investorer og sikre markedsdisiplin ved større tilbud.

Det er verdt å merke seg at folkefinansieringsplattformene ikke kan ta imot innskudd eller tilbakebetalingspliktige midler fra investorer uten bankkonsesjon. Folkefinansieringsplattformer kan heller ikke selv yte kreditt direkte til prosjekteiere.

Konsesjonskrav og grensekryssende virksomhet

Kun juridiske personer med konsesjon fra hjemstatens myndighet kan tilby folkefinansieringstjenester. Det er ingen krav til hvilken foretaksform plattformen må ha, utover at den må være en juridisk person. Søknaden må blant annet beskrive hvilke tjenester som skal tilbys, styring og kontroll, IKT-systemer, risikostyring, sikkerhetsstillelse, beredskapsplan og ledelsens egnethet.

En folkefinansieringskonsesjon gir, på lignende måte som andre konsesjoner, adgang til å drive grensekryssende virksomhet i hele EØS-området. Dette skjer gjennom et varslingsregime der Finanstilsynet videreformidler informasjon om folkefinansieringsplattformen og prosjekteierne til vertsstaten der folkefinansieringsplattformen vil drive, samt til ESMA. 

Kapitalkrav og sikkerhetsstillelse

Utgangspunktet er at folkefinansieringsforetak må stille sikkerhet tilsvarende det høyeste av 25 000 euro og 25 % av fjorårets faste kostnader. Kapital- og sikkerhetsstillelseskravet kan oppfylles ved bruk av kapital, forsikring eller en kombinasjon. De detaljerte reglene om beregning av faste kostnader og forsikringens innhold finnes i forordningen artikkel 11. 

Organisering, styring og drift

Det vil stilles krav til effektiv og forsvarlig ledelse, kontinuitetsplaner og tiltak for å forebygge interessekonflikter for at et folkefinansieringsforetak skal kunne få konsesjon. Ledelsen skal etablere og følge opp retningslinjer, gjennomføre risikovurderinger (inkludert etter hvitvaskingsloven) og foreta jevnlige gjennomganger. Dersom selve folkefinansieringsplattformen skal prise tilbud, kreves det kredittrisikovurdering, retningslinjer for verdsettelse av lån og et risikorammeverk.

Betalingstjenester krever egen tillatelse eller bruk av tredjepart. Folkefinansieringsplattformen må enten selv ha tillatelse som betalingsforetak, benytte en autorisert tredjepart, eller sikre at prosjekteiere kun godtar betaling gjennom autoriserte betalingstjenesteytere. Når det gjelder oppbevaring av verdipapirer, må omsettelige verdipapirer oppbevares i depot hos kvalifiserte depotmottakere som sentralbanker eller kredittinstitusjoner. 

I tillegg foreslår departementet et nytt, norsk særegent forbud mot at folkefinansieringsforetak kan opptre som tillitsmann eller representant for en långiver (dvs. en investor) eller låntaker (dvs. en prosjekteier) før og under lånets forfallstid. Forbudet innebærer konkret at folkefinansieringsforetaket ikke kan stå som panthaver i låneavtalene for å bistå en låntaker, eller på annen måte ta på seg oppgaver eller representere långiver eller låntaker. Folkefinansieringsplattformene må derfor finne andre avtalebaserte løsninger på spørsmål knyttet til sikkerhetsstillelse og inndrivelse. Departementets begrunnelse er at hensynet til at tilbyderen skal forebygge interessekonflikter og hensynet til investorbeskyttelse, taler mot å åpne for slike roller.

Det er også et krav at folkefinansieringsplattformen skal opptre nøytralt, blant annet ved at det er forbudt at kvalifiserte eiere, ledelse, ansatte eller nærstående opptrer som prosjekteier. Det er også forbudt å motta vederlag for å styre ordre til bestemte tilbud.

Investorbeskyttelse – særlig for ikke-sofistikerte investorer

Det skilles mellom sofistikerte og ikke-sofistikerte investorer i lovforslaget. Begrepet og definisjonen av «ikke-sofistikerte investorer» ligner på det tilgrensende begrepet 'ikke-profesjonelle kunder' som anvendes i blant annet verdipapirhandelloven, ettersom begge begrepene bygger på den kjente MiFID II-klassifiseringen. Likevel er det vesentlige forskjeller i terskler og vurderingskriterier. 

For juridiske personer kreves kun ett av tre kriterier for å regnes som en «sofistikert investor» etter folkefinansieringsloven: 

1. egenkapital på minst EUR 100 000;
2. nettoomsetning på minst EUR 2 000 000; eller
3. balanse på minst EUR 1 000 000.

Verdipapirhandelloven krever derimot at såkalte «store foretak» oppfyller minst to av tre kriterier med betydelig høyere terskler: 

1. balanse på minst EUR 20 000 000;
2. årlig nettoomsetning på minst EUR 40 000 000; eller
3. egenkapital på minst EUR 2 000 000. 

For fysiske personer er terskelen i folkefinansieringsloven personlig bruttoinntekt på minst EUR 60 000 per skatteår eller en portefølje av finansielle instrumenter som overstiger EUR 100 000, mens verdipapirhandelloven krever minst to av tre kriterier, herunder en finansiell portefølje som overstiger EUR 500 000.

Folkefinanseringsloven vil, i motsetning til verdipapirhandelloven, ha særskilte vernetiltak for ikke-sofistikerte investorer. Der det er ikke-sofistikerte investorer som vil investere, må folkefinansieringsplattformen (i) teste investorenes kunnskap om folkefinansiering, (ii) gi risikoadvarsel ved manglende kunnskap, og (iii) kreve simulering av evnen til å bære tap tilsvarende 10 % av nettoformuen, med jevnlig revisjon.

Ved investering over 1 000 euro eller 5 % av nettoformuen må ikke-sofistikerte investorer motta en advarsel, gi uttrykkelig samtykke og bekrefte at de forstår risikoen. Ikke-sofistikerte investorer vil også få fire dagers angrerett før avtalen om finansiering blir bindende. Ingen midler fra investorene skal overføres før denne perioden er over, og det kreves tydelige rutiner og varsler.

Informasjon og markedsføring

All informasjonsflyt og markedsføring skal være balansert, klar og ikke villedende, informere om risiko og reelle kostnader, og opplyse om at ordningene og tilbudene ikke er dekket av innskudds- eller investorkompensasjonsordninger. Det kreves ikke en egen tillatelse fra Finanstilsynet for å markedsføre de ulike tilbudene, men markedsføringen skal være tydelig identifisert som markedsføring, være konsistent med nøkkelinformasjonsdokumentet. Det vil også som andre steder i finanslovgivningen stilles krav til språk og tilsynsregler vil gjelde.

Prosjekteierne skal utarbeide et nøkkelinformasjonsdokument (KIIS-dokument) for hvert tilbud. Begrepet og definisjonen av KIIS-dokumentet ligner på det tilgrensende begrepet nøkkelinformasjonsdokument (KIID) som anvendes i blant annet verdipapirfondloven, ettersom begge begrepene bygger på kjente EU-regelverk for investorbeskyttelse. 

KIIS er imidlertid spesielt utformet for folkefinansieringsmarkedets særtrekk med høyrisikoprosjekter fra ofte uetablerte prosjekteiere, mens KIID gjelder regulerte verdipapirfond forvaltet av profesjonelle forvaltningsselskaper. KIIS skal inneholde standardformuleringer om ansvar og risiko for investor, informasjon om prosjekteieren og folkefinansieringsprosjektet, folkefinansieringsprosessen, risikofaktorer og kostnader, mens KIID skal inneholde identifisering av fondet og tilsynsmyndigheten, kort beskrivelse av investeringsmandat, presentasjon av historisk eller antatt avkastning, informasjon om kostnader og gebyrer, og risiko- og avkastningsprofil. For KIIS påhviler ansvaret for innholdet minst prosjekteieren, mens for KIID er forvaltningsselskapets styre ansvarlig for at dokumentet oppfyller lovkravene.

For selve innholdet i KIIS-dokumentet legger lovforslaget ansvaret ved egenkapitaltilbud på prosjekteierens styre. Ved lånebaserte tilbud legges ansvaret på prosjekteieren selv, mens folkefinansieringsplattformen har ansvaret ved individuell porteføljeforvaltning. Det er folkefinansieringsplattformens ansvar å kontrollere at dokumentet er fullstendig og klart.

Folkefinansieringsplattformene må årlig offentliggjøre misligholdsrater, og det stilles krav til oppbevaring av og tilgang til dokumentasjon.

Det er tillatt å tilby en oppslagstavle hvor investorer kan annonsere kjøp og salg, men dette kan ikke være et multilateralt matchingssystem (automatisk matching av kjøps- og salgsordre). Det stilles informasjonskrav for slike sekundærsalg.

Tilsyn og håndheving

Finanstilsynet vil føre tilsyn med loven og tilhørende forskrifter. Der Finanstilsynet ved tilsyn oppdager brudd på regelverket, kan det iverksettes flere administrative tiltak, sanksjoner og straff. Dette inkluderer midlertidige forbud, stopp av tilbud og tjenester, pålegg om retting, publisering av informasjon, kontraktsoverføring ved tilbakekall av konsesjon, tvangsmulkt og forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner.

Det kan i tillegg ilegges overtredelsesgebyr på opptil 6 millioner kroner for fysiske personer og foretak, eller 5 % av omsetningen, alternativt opptil det dobbelte av vinningen. Strafferammene er inntil 3 år for ulovlig virksomhet, brudd på god forretningsskikk eller ordrevederlag, og inntil 1 år for brudd på dokumentasjons- og kundemiddelhåndtering eller manglende etterkommelse av pålegg.

Endringer i eksisterende norsk regelverk

Finansforetaksloven

Finansforetaksloven § 2-1 første ledd endres slik at folkefinansieringsforetak kan drive finansieringsvirksomhet i medhold av folkefinansieringsloven uten konsesjon etter finansforetaksloven. Dette betyr at folkefinansieringsplattformer ikke trenger bankkonsesjon eller konsesjon som kredittforetak for å drive sin virksomhet, men kan operere med en egen folkefinansieringskonsesjon som er tilpasset deres forretningsmodell.

Nytt § 2-1 tredje ledd bokstav g fastsetter at å yte kreditt til næringsvirksomhet via en folkefinansieringsplattform ikke regnes som finansieringsvirksomhet, med mindre kredittyter er et finansforetak. Privatpersoner og ikke-finansielle foretak (som for eksempel vanlige aksjeselskaper) kan derfor yte lån via folkefinansieringsplattformer uten konsesjon som finansforetak, mens autoriserte finansforetak (f.eks. banker) som låner ut via plattformen fortsatt er underlagt ordinære regler for finansieringsvirksomhet. Dette sikrer at profesjonelle aktører ikke kan omgå sine ordinære forpliktelser ved å bruke folkefinansieringsplattformer.

Verdipapirhandelloven

Verdipapirhandelloven § 9-3 får nytt punkt 10 som unntar folkefinansieringsforetak fra krav om tillatelse etter verdipapirhandelloven når de yter tjenester omfattet av folkefinansieringsforordningen. Dette betyr at folkefinansieringsplattformer ikke trenger MiFID-konsesjon (verdipapirkonsesjon) for de tjenestene som er regulert av folkefinansieringsforordningen.

Endringen i prospektforordningen ved folkefinansieringsforordningen artikkel 46 gjennomføres i verdipapirhandelloven § 7-1, slik at folkefinansieringstilbud under EUR 5 millioner er unntatt fra prospektplikt. Prosjekteiere som henter kapital under EUR 5 millioner via en folkefinansieringsplattform slipper da å utarbeide et fullstendig prospekt (som kan være svært kostbart og tidkrevende), og i stedet kan bruke det enklere og mer standardiserte KIIS-dokumentet.

Hvitvaskingsloven

Hvitvaskingsloven § 4 første ledd utvides til å omfatte folkefinansieringsforetak som rapporteringspliktige enheter. Departementet foreslår dette for å sikre at tilbydere av folkefinansieringstjenester fortsatt er underlagt hvitvaskingsregelverket, i tråd med behovet for en enhetlig tilnærming til anti-hvitvaskingsarbeidet. Dette innebærer at folkefinansieringsplattformer får de samme pliktene som banker og andre finansforetak når det gjelder kundekontroll (KYC), rapportering av mistenkelige transaksjoner til Økokrim, løpende oppfølging av kundeforhold og risikovurderinger.

Låneformidlingsloven

Låneformidlingsloven § 1-1 andre ledd endres slik at loven ikke gjelder for folkefinansieringsforetak som har konsesjon etter folkefinansieringsloven, for å unngå at samme type virksomhet reguleres av to ulike regelsett. Dette betyr at folkefinansieringsplattformer ikke trenger tillatelse eller registrering som låneformidlingsforetak, og ikke er underlagt låneformidlingslovens krav til organisering, virksomhetsutøvelse, markedsføring med videre.

Veien videre – Forordningens implementering i norsk rett

Vi forventer at lovforslaget kan bli behandlet av Stortinget i løpet av vinteren 2025/26. Ikrafttredelse av loven antar vi vil forutsette at forordningen kan tre i kraft i EØS-avtalen, dvs. at også Island og Liechtenstein må bli ferdige med sine implementeringsprosesser. Vi forventer ikke at myndighetene på Island vil være klare til å gjennomføring av forordningen før tidligst høsten 2026, og det er dermed fortsatt uklart når den nye loven vil tre i kraft.