Nye retningslinjer for utmåling av foretaksstraff i internasjonale korrupsjonssaker

Retningslinjene, som bygger på straffeloven §§ 27 og 28, trådte i kraft 12. juni 2026 og er utarbeidet etter mandat fra Justis- og beredskapsdepartementet som oppfølging av anbefalinger fra OECD. Formålet er å gi veiledning til påtalemyndigheten ved positive påtalevedtak i OECD-korrupsjonssakene og gi grunnlag for en mer ensartet praksis. I tillegg vil retningslinjene gi næringslivet bedre forutberegnelighet om straffenivået, og styrke insentivene til å forebygge korrupsjon gjennom strukturert compliance-arbeid, selvrapportering og aktivt samarbeid med myndighetene.

Selv om retningslinjene primært gjelder OECD-korrupsjonssaker, fremgår det at omtalen av selvrapportering og andre bidrag til oppklaring vil kunne gi veiledning også i andre alvorlige saker innen økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet.

Ileggelse av foretaksstraff 

Foretaksansvaret er fakultativt etter straffeloven §§ 27–28. Straff ilegges ikke automatisk selv om vilkårene er oppfylt. Avgjørelsen beror på en helhetsvurdering, herunder lovbruddets alvor og om foretaket kunne ha forebygget det gjennom bedre kontroll, retningslinjer eller opplæring. 

Økokrims retningslinjer presiserer de lovfestede momentene i § 28 og skjerper straffenivået i tilfeller der selskapet ikke har lykkes i forebyggingsarbeidet og korrupsjon likevel finner sted.

Utmåling etter faste satser 

I retningslinjene gis det anvisning på standardiserte metoder for utmåling av forelegg for bestikkelser av utenlandske, offentlige tjenestemenn.

• I utgangspunktet bør boten utgjøre mellom 200 og 400 prosent av forventet fortjeneste ved bestikkelsen (primærmetoden).
• Der forventet fortjeneste ikke lar seg klarlegge, bør boten utgjøre minst 400–800 prosent av bestikkelsesbeløpet. En bestikkelse på 10 millioner kroner gir da en bot på 40–80 millioner kroner, før formildende eller skjerpende momenter.
• Boten kan også fastsettes til mellom 5 og 10 prosent av foretakets omsetning. Der selskapet er et konsern, kan det etter omstendighetene tas utgangspunkt i konsernets omsetning. Denne beregningen er ment å sikre forholdsmessighet ved benyttelsen av de andre to beregningsmetodene. 

Det er etter vårt syn flere prinsipielle betenkeligheter ved fastsetting av utgangspunkt for bøtenivå på denne måten. Flere høringsinstanser påpekte at retningslinjene savner tilstrekkelig rettslig grunnlag, blant annet fordi det foreligger lite relevant praksis. I retningslinjene anerkjenner Økokrim at det eksisterer lite foreleggspraksis i sakstyper som omfattes av OECD-konvensjonen, og at retningslinjene på denne bakgrunn særlig vil ta sikte på å gi føringer for bøtenivået. Det er imidlertid lovgivers oppgave å angi rammene for straffeutmålingen og det er domstolene som skal pensle ut riktig nivå for straffereaksjoner. Påtalemyndigheten kan ikke bruke retningslinjer for å etablere et straffenivå som ikke har tilstrekkelig forankring i norske rettskilder. Bøtenivået i retningslinjene står også i et betydelig misforhold til bøtenivået i andre alvorlige straffesaker. 

Det gjenstår imidlertid å se hvilken vekt domstolene eventuelt vil legge på retningslinjene. Som Advokatforeningen fremhevet i høringsrunden, vil retningslinjer utarbeidet av påtalemyndigheten – uten tilstrekkelig grunnlag i mer tungtveiende rettskilder – ha begrenset rettskildemessig vekt. 

Betydningen av samarbeid og selvrapportering 

Foretak som selvrapporterer og bidrar aktivt til oppklaring og forebygging, kan oppnå betydelig straffereduksjon. I ytterste konsekvens kan Økokrim la være å ilegge foretaksstraff overhodet, forutsatt at foretaket utviser «genuin innsats» for å unngå korrupsjon. Særlig relevante momenter er:

• Selvrapportering – inntil 50 prosent straffereduksjon, forutsatt at (i) rapportering skjer før politiet har rimelig mulighet til selv å avdekke forholdet, (ii) innen rimelig tid etter at selskapet ble kjent med overtredelsen, og (iii) selskapet opplyser om alle relevante fakta, herunder om involverte personer.
• Tilståelse – inntil 1/3 straffereduksjon. Dette forutsetter at foretaket erkjenner alle faktiske omstendigheter som er nødvendige for å anse handlingen som korrupsjon, samt at foretaket kunne ha forebygget den.
• Bidrag til oppklaring av andre lovbrudd – herunder opplysninger som kan medføre personlig straffansvar for representanter og ansatte. Tilbakeholdelse av slike opplysninger anses av Økokrim som manglende fullt samarbeid.
• Tilgang til informasjon og dokumentasjon – inntil 30 prosent straffereduksjon. Foretaket kan bidra til oppklaring ved å gi politiet tilgang til informasjon og dokumentasjon som politiet ellers vanskelig ville fått tak i, for eksempel fra et utenlandsk datterselskap.
• Oppklaring av utbyttets omfang og plassering – opplysninger som letter inndragning vektlegges positivt ved straffeutmålingen.
• Etterfølgende forebyggingstiltak – inntil 10 prosent straffereduksjon. Tiltak for å forhindre nye korrupsjonshendelser som viser at foretaket har tatt lærdom. Dette reduserer faren for gjentakelse og vil vektlegges positivt.

Samlet straffereduksjon fastsettes etter en konkret helhetsvurdering og er ikke mekanisk begrenset til 50 prosent ved selvrapportering. 

Inndragning

I tillegg til bot skal utbyttet fra korrupsjon inndras etter straffeloven § 67. Dette kan typisk være fortjeneste fra kontrakter eller lisenser tildelt som følge av bestikkelsene. Bot og inndragning er selvstendige reaksjoner, og den samlede byrden må være forholdsmessig, jf. straffeloven § 29 annet ledd.

Offentliggjøring 

Vedtatte forelegg mot foretak i korrupsjonssaker skal offentliggjøres på Lovdata med begrunnelse for reaksjonsfastsettelsen. Selskaper som vedtar forelegg, må påregne at boten og beregningsgrunnlaget gjøres kjent for allmennheten. 

Forventninger til foretakets anti-korrupsjonsprogram 

Det finnes per i dag ingen lovfastsatte krav til foretaks antikorrupsjonstiltak. Internasjonal «best practice», herunder ISO 37001:2016, OECDs og Transparency Internationals retningslinjer, samt UK Bribery Act og US FCPA med tilhørende retningslinjer, gir likevel anvisning på hva påtalemyndigheten vil forvente.

Økokrim påpeker at retningslinjene ikke er ment å gi føringer for foretakenes antikorrupsjonstiltak, og anerkjenner at det må være stor fleksibilitet med hensyn til hvordan foretakene utformer og implementerer antikorrupsjonsprogrammer. Retningslinjene lister imidlertid opp en rekke konkrete korrupsjonsforebyggende tiltak som de anser at typisk vil være relevante, og de anerkjenner at kildene som nevnt over kan betraktes som «best practice».

Betydning for norske selskaper 

Økokrims nye retningslinjer sender et tydelig signal om at forebyggende compliance-arbeid er et viktig premiss for gunstig behandling. Økokrims retningslinjer fremhever at momentet i straffeloven § 28 bokstav c) om foretaket «kunne ha forebygget» lovbruddet ved «retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak» vil ha stor betydning for vurderingen av straffverdigheten og dermed utmålingen av foretaksbot. Manglende forebygging på særlig risikoeksponerte områder virker straffeskjerpende; dokumenterte og effektive antikorrupsjonstiltak kan derimot gi straffereduksjon. 

Retningslinjene gir norske selskaper et klart insentiv til å gjennomgå og styrke sine antikorrupsjons-complianceprogram. Gjennomgangen bør ta hensyn til tiltakene nevnt i Økokrims retningslinjer. Vi vil også særlig fremheve følgende:

• Korrupsjonsforebyggende tiltak må alltid skreddersys til virksomhetens størrelse, sektor og risikoeksponering.
• Sørg for at korrupsjonsrisikovurderinger er tilstrekkelige, oppdaterte og omfatter hele virksomheten. For eksempel, dersom selskapet har datterselskaper i utlandet, er relevante ressurser fra disse datterselskapene involvert i arbeidet med risikovurderingene? Har dere fått tilstrekkelig informasjon om den utenlandske virksomheten? Har dere kartlagt og håndtert eksponering knyttet til bruk av mellommenn og tredjeparter i avtaleforhold i utlandet?
• Kontroller tredjeparter, mellommenn (agenter, konsulenter, tilretteleggere, m.v.) og Joint Ventures aktivt, gjennom bl.a. solide tredjepartsprosedyrer og due diligence-prosesser. Ifølge OECD er mellommenn/tredjeparter involvert i den store majoriteten av korrupsjonssaker.
• Det er ikke tilstrekkelig å ha skriftlige rutiner. Foretaket må også dokumentere at rutinene er implementerte og faktisk etterleves i praksis.
• Sørg for at selskapet har interne kanaler og varslingsrutiner som faktisk kan bidra til avklare lovbrudd, og en kultur der ansatte tør å melde fra. Den potensielle rabatten på inntil 50 prosent for selvrapportering gjør det bedriftsøkonomisk rasjonelt å oppdage og rapportere lovbrudd før Økokrim gjør det.
• Implementer en beredskapsplan som avklarer hvem som gjør hva dersom mulig korrupsjon avdekkes, hvor også potensiell myndighetsdialog bør adresseres. Økokrim påpeker helt konkret at selskap bør ha rutiner for håndtering av korrupsjonshendelser eller -mistanker.

Dersom selskapet oppdager mulig korrupsjon, bør selskapet reagere umiddelbart og sikre forsvarlig håndtering gjennom hele forløpet – fra det tidspunktet forholdet oppdages til saken er avsluttet. Tidlig og strukturert respons kan ha stor betydning for straffeutmålingen.