Privat tjenestepensjonsordning – hva inngår i pensjonsgrunnlaget?

Som vi har skrevet om i tidligere tips, vil de aller fleste arbeidstakere i privat sektor være medlem av en privat tjenestepensjonsordning, som enten vil være en innskuddspensjonsordning, en tjenestepensjonsordning («hybridordning») eller en ytelsespensjonsordning. De fleste nye ordninger som etableres i privat sektor, er enten innskudds- eller tjenestepensjonsordning. For enkelhets skyld fokuserer vi i det følgende på innskuddspensjonsordninger. Reglene om hva som skal inngå i grunnlaget for beregning av pensjon vil på de fleste punkter være like i de andre typer private ordninger (derimot er det større forskjeller mellom private og offentlige ordninger).

Noe forenklet består de fremtidige pensjonsutbetalingene i en innskuddspensjonsordning av innbetalte innskudd, tilført oppnådd avkastning gjennom opptjeningsperioden. Dette bygger opp en pensjonskapital, som deretter utbetales i den fastsatte utbetalingstiden. Det første elementet i oppbygning av pensjonskapitalen, selve pensjonsinnskuddet, er i de fleste tilfeller fastsatt som en prosent av arbeidstakers lønn. I innskuddspensjonsloven § 5-3 er dette angitt som «en bestemt prosent av medlemmets lønn», alternativt «et beløp for hvert medlem beregnet på grunnlag av ulike prosentsatser for medlemmets lønnsgrunnlag for henholdsvis lønn inntil 7,1 G og de deler av lønnen som ligger mellom 7,1 og 12 G.»

Innskuddssatsene og de nærmere regler om beregning fastsettes i «regelverket» for ordningen, det vil si pensjonsforsikringsavtalen mellom arbeidsgiver og pensjonsinnretningen. Det er ikke fullstendig avtalefrihet i denne sammenheng. For det første kan det ikke beregnes innskudd av lønn over 12 G, en grense som gjelder i alle private tjenestepensjonsordninger. For det andre gjelder det satser om maksimalt innskudd, fastsatt i forskrift til innskuddspensjonsloven. Disse endres fra tid til annen, men fra 2014 kan innskuddet opp til 7,1 G («knekkpunktet» i folketrygden) være maksimalt 7 %, mens innskuddet fra 7,1 til 12 G (hvor det ikke opptjenes pensjon i folketrygden) kan være høyere, inntil maksimalt 25,1 %.

For det tredje er det regler om hva som skal, og hva som ikke skal inngå i beregningen av «medlemmets lønn». Hovedregelen og utgangspunktet er at dette er «den lønn som medlemmet mottar fra foretaket i løpet av innskuddsåret», jf. innskuddspensjonsloven § 5-5 første ledd. Dette omfatter all skattepliktig inntekt som medlemmet har mottatt fra arbeidsgiver i inntektsåret. Foruten den faste lønnen omfatter lønnsbegrepet betaling for overtid, bonuser og andre lønnstillegg. Skattepliktig godtgjørelse til bilhold, telefon mv. omfattes også.

Utgangspunktet må imidlertid ses i sammenheng med innskuddspensjonsloven § 5-5 annet ledd, som gir anledning til å fastsette unntak i regelverket etter ulike alternativer. Det som er mest brukt i praksis, er anledningen til å fastsette at det for alle medlemmers lønn skal ses bort fra «godtgjørelse for overtid, skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser eller andre varierende eller midlertidige tillegg». Særlig det siste elementet, «varierende eller midlertidige tillegg» kan volde vanskelige grensedragninger i praksis, for eksempel hva gjelder ulike former for variabel lønn. Unntaksadgangen skal imidlertid forstås snevert, og Høyesterett har avklart at et nattillegg ikke var å anse som et varierende eller midlertidig tillegg. I følge Finanstilsynet skal også bonus som gis etter et avtalt og fastsatt bonusprogram i et foretak, regnes med i pensjonsgrunnlaget. Det er antatt at bonuser o.l. som fremstår som regelmessige må tas med selv om de varierer i størrelse.

Det er også andre alternativer for å begrense hva som skal regnes med i pensjonsgrunnlaget:

1. siste års lønn kan legges til grunn;
2. det skal brukes et normert lønnsgrunnlag fir en eller flere grupper av medlemmer; eller
3. det skal ses bort fra en andel av lønnen på inntil 10 %; dette siste kan kun fastsettes der ordningens regelverk ikke benytter adgangen til å se bort fra varierende eller midlertidige tillegg som nevnt ovenfor. I praksis blir disse tre alternativene ikke så ofte benyttet.

Innenfor de ovennevnte rammer er det arbeidsgiver, som inngår avtale med pensjonsinnretningen, som fastsetter størrelsen på innskuddene og de nærmere regler for beregningen. Arbeidsgiver har som utgangspunkt anledning til ensidig å fastsette dette i henhold til styringsretten, men kan ha innskrenket denne adgangen f. eks. gjennom tariffavtale. Eventuelle endringer i regelverket skal dessuten behandles i pensjonsordningens styringsgruppe (se nærmere her: https://www.wr.no/aktuelt/arbeidsrettstips/krav-om-styringsgruppe-for-pensjonsordning/.

Reglene om pensjonsgrunnlag i private tjenestepensjonsordninger skiller seg vesentlig fra det som gjelder i offentlige tjenestepensjonsordninger, hvor utgangspunktet er at det er den faste arbeidsinntekten som utgjør pensjonsgrunnlaget. Dette går vi ikke nærmere inn på her.