Moderniseringsdirektivet – Et sterkere vern for forbrukere

Når direktivet inkorporeres i norsk rett vil forbrukere få sterkere beskyttelse i møte med næringsdrivende, og ikke minst vil næringsdrivende være utsatt for langt strengere reaksjoner enn tidligere.

Direktivets formål og virkeområde

Formålet med Moderniseringsdirektivet er å styrke håndhevingen av felleseuropeiske forbrukervernregler og sikre forbrukerne ytterligere rettigheter, særlig ved bruk av digitale markedsplasser og kjøp av digitale tjenester. Direktivet bringer med seg endringer til flere forbrukerverndirektiver, og vil styrke forbrukervernet i EU ved at det innføres mer avskrekkende sanksjoner samt nye og mer tydelige forbrukerrettigheter, særlig på det digitale området.

Gjennomføring av Moderniseringsdirektivet i norsk rett krever innlemmelse i EØS-avtalen og lovendring, og Stortinget må derfor gi sitt samtykke til dette. Departementet har ennå ikke fremlagt et lovforslag for Stortinget, og det er dermed fortsatt usikkert når endringene vil tre i kraft i Norge. Dette vil forhåpentligvis skje i løpet av 2023 eller tidlig i 2024, avhengig av hvordan lovgivningsarbeidet utvikler seg fremover.

Moderniseringsdirektivet vil ha betydning for alle næringsdrivende som tilbyr produkter eller tjenester til forbrukere i EU/EØS, uavhengig av hvor de selv er lokalisert. Dette betyr at direktivet også vil påvirke de som driver netthandel, både innenfor og utenfor EU.

De viktigste endringene som kommer med moderniseringsdirektivet

Mer avskrekkende økonomiske sanksjoner

Den største og kanskje viktigste endringen som kommer med Moderniseringsdirektivet er de foreslåtte bestemmelsene som skal sikre mer proporsjonale, effektive og avskrekkende sanksjoner for brudd på de fire direktivene som endres, jf. direktivets artikkel 1, 3(6) og 4(13). Disse vil føre med seg overtredelsesgebyrer som man tidligere ikke har sett lignende til på forbrukerområdet.

Moderniseringsdirektivet foreslår at håndhevingsmyndighetene – i Norge Forbrukertilsynet – ved alvorlige grenseoverskridende saker skal kunne ilegge økonomiske sanksjoner på opp til 4% av den næringsdrivendes årlige omsetning. Barne- og familiedepartementet har imidlertid foreslått at det kan ilegges overtredelsesgebyr på "inntil fire prosent av den næringsdrivendes årlige omsetning eller inntil 25 millioner kroner, der det høyeste beløpet anvendes". Dette beløpet er høyere enn det som tidligere har blitt lagt til grunn i praksis, noe som betyr at næringsdrivende fremover sannsynligvis kan forvente større økonomiske sanksjoner. I tillegg til større økonomiske sanksjoner for overtredelse av regler på forbrukervernområdet foreslås det også at man skal kunne sanksjonere næringsdrivende ved brudd på flere bestemmelser enn tidligere. Videre ble det foreslått et maksimalt overtredelsesgebyr på 5 millioner kroner for foretak eller personer som medvirker til lovbrudd. Direktivet fører videre med seg klarere krav til hva som skal vektlegges når håndhevingsmyndighetene utmåler økonomiske sanksjoner – herunder vil arten, omfanget og varigheten av overtredelsen spille en stor rolle, i tillegg til for eksempel tidligere overtredelser fra den næringsdrivendes side, eller hvordan den næringsdrivende har tjent på eller unngått å tape verdier som følge av overtredelsen.

Disse endringene vil nok av mange anses som dramatiske, da man i norsk rett tidligere ikke har hatt særlig strenge sanksjoner for brudd på forbrukervernet. De største bøtene gitt av Forbrukertilsynet har vært på et par millioner, men nå kan næringsdrivende risikere å måtte betale langt mer.

Håndheving av forbrukerrettigheter skal bli enklere

EU-kommisjonen har avdekket at det bare er en liten andel av forbrukere som faktisk gjør gjeldende krav for å få dekket tap som følge av brudd på forbudet mot urimelig handelspraksis. I et forsøk på å stanse denne uheldige praksisen er det derfor inntatt i direktivet en regel som krever at forbrukere skal ha tilgang til proporsjonale og effektive beføyelser, som prisavslag, erstatning eller heving. Dette innebærer ingen merkbar endring i norsk rett, hvor disse sanksjonene er godt kjent fra før. Likevel er det en viktig endring på EU-nivå, som i noen medlemsstater vil kunne gi forbrukere tilgang til beføyelser som de ikke har hatt tilgjengelig tidligere. Medlemsstatene kan regulere mer konkret hvilke spesifikke regler og beføyelser som skal gjelde, og slik gi forbrukere enda større vern enn hva som følger av direktivet.

Strengere krav til salgsmarkedsføring

Med direktivet kommer det også endringer i reglene om salgsmarkedsføring. I markedsføring hvor det formidles at prisene er satt ned har det i norsk forvaltningspraksis tidligere vært stilt et krav om at salget til den oppgitte førprisen må ha skjedd i en periode umiddelbart forut for kampanjen som sammenligner prisene. I Norge har utgangspunktet for denne perioden vært 6 uker, men ettersom hvert tilfelle har blitt vurdert ut fra en konkret vurdering har denne perioden kunnet være både kortere og lengre, se for eksempel MR-2008-1185 og MR-2017-1190.

Det nye Moderniseringsdirektivet stiller krav til at førprisen må være den laveste prisen varen har vært markedsført for i en periode på minst 30 dager før salgsprisen. Dette er noe departementet har tatt til orde for å vende seg bort fra ved å lovfeste en strengere regel enn den foreslått i direktivet. I Norge foreslås det et krav om at førprisen må være den laveste prisen varen har vært markedsført til i minst 6 uker før salgskampanjen. Dette vil også gjelde priser som en mer begrenset krets av personer har fått tilgang til, for eksempel ved innmelding i en kundeklubb hvor den aktuelle varen har vært markedsført til en lavere pris enn utenfor kundeklubben.

Det vil ikke innføres konkrete regler for hvor lenge en salgsperiode kan vare, men departementet foreslår å overlate reguleringen av salgsperioden til de generelle reglene om villedende markedsføring, som i norsk rett er gjennomført i markedsføringsloven.

Nye informasjonskrav og eksempler på urimelig handelspraksis og villedende markedsføring

Moderniseringsdirektivet bringer med seg en rekke nye informasjonskrav til nettbaserte markedsplasser og prissammenligningstjenester, i tillegg til at det gis konkrete eksempler på hva som utgjør urimelig handelspraksis og villedende markedsføring:

• Nettbaserte markedsplasser som tilbyr forbrukere muligheten til å inngå kontrakter med næringsdrivende eller forbrukere må forholde seg til nye og strengere informasjonskrav. Slike markedsplasser er for eksempel Finn, Zalando eller Airbnb. Blant annet stilles det krav etter direktivets artikkel 4(5) om at slike markedsplasser skal informere om de viktigste kriteriene for rangeringen av de ulike tilbudene i søkeresultatet, og om selger er næringsdrivende eller ikke. Kravet til å opplyse om selger er næringsdrivende er viktig ettersom forbrukerrettighetene bare kan gjøres gjeldende dersom dette er tilfelle;
• Prissammenligningstjenester som opplyser og sammenligner produktpriser på flere ulike nettsider, som for eksempel prisjakt.no, får også strengere informasjonskrav å etterleve. Dersom en næringsdrivende har betalt for å oppnå høyere plassering i søkeresultatet enn hvordan tjenesten i utgangspunktet ville rangert den næringsdrivende, foreligger det en plikt til å opplyse om at den aktuelle plasseringen er betalt;
• Forbrukere vil videre ha krav på å få vite om prisen det opplyses om er personalisert og bestemt ut fra en automatisert avgjørelsesprosess. Dersom dette er tilfelle, skal forbrukeren få informasjon om dette før avtaleinngåelse, slik at forbrukeren kan ta en mest mulig informert avgjørelse;
• Næringsdrivende må opplyse om hvordan de har sikret at brukeranmeldelsene som for eksempel fremgår av nettsiden deres er reelle, det vil si faktisk skrevet av ekte mennesker som har kjøpt produktet. Det vil være urimelig handelspraksis å unnlate å gjøre dette.
• Det vil også være urimelig handelspraksis å drive med automatisert svartebørssalg. Det vil si at man ikke kan videreselge billetter til et arrangement dersom billettene ved hjelp av automatiserte midler er kjøpt i strid med vilkårene til utsalgsstedet, for eksempel for å omgå regler som skal begrense hvor mange billetter en person har lov til å kjøpe;
• Direktivet spesifiserer også at det er villedende å markedsføre produkter med betydelige forskjeller i innhold eller egenskaper som identiske. Et eksempel er matvarer som tilbys under samme produktnavn, men med ulik kvalitet i ulike land.

Dette er endringer som bidrar til en mer transparent handel, og sikrer at forbrukerne kan ta mer informerte avgjørelser i møte med næringsdrivende. Dette vil nok igjen gjøre det lettere for forbrukere å håndheve rettighetene sine etter opplevde brudd på forbrukerlovgivning.

Forbrukerrettighetsdirektives anvendelsesområde blir utvidet

Forbrukerrettighetsdirektivet gjelder i utgangspunktet bare for situasjoner hvor forbrukerens motytelse er et økonomisk vederlag. Med Moderniseringsdirektivet endres dette, slik at Forbrukerrettighetsdirektivet nå også får anvendelse på digitale tjenester der forbrukerens motytelse er personopplysninger. Tjenester som mottar personopplysninger i motytelse kan for eksempel være sosiale medier, strømmetjenester, e-post, skylagring eller lignende. Denne endringen medfører at angrerettloven vil gjelde både der forbrukerens ytelse er et pengevederlag, et digitalt uttrykk for verdi, eller personopplysninger. Når denne endringen trer i kraft vil angreretten ved kjøp av digitale ytelser etter digitalytelsesloven være lik uavhengig av hvilket vederlag forbrukeren yter.

Med utvidelsen av forbrukerrettighetsdirektivets anvendelsesområde følger også flere rettigheter for forbrukere, som nå har rett på mer informasjon før avtale inngås, samt en angrerett på 14 dager. I tillegg følger andre rettigheter som for eksempel en rettighet til å – gratis – få tilbake eget innhold som er lastet opp i tjenestene.

Denne artikkelen er skrevet med utgangspunkt i regjeringens posisjonsnotat på Moderniseringsdirektivet.