Ny minerallov trer i kraft – mineraler som strategisk ressurs og sikkerhetspolitisk utfordring

I denne artikkelen gir vi en rask oversikt over sentrale endringer i den nye norske mineralloven, med tilhørende forskrift. Vi belyser også den sikkerhetspolitiske dimensjonen ved norske mineralressurser, som fikk ny aktualitet etter at Dagens Næringsliv i mai 2026 avslørte at kinesiske interesser hadde sikret seg 60 norske minerallisenser.

Sentrale endringer i ny minerallov

Mineralloven av 2009 var den første samlede loven for all mineralvirksomhet i Norge. Behovet for revisjon har vokst frem av flere sammenfallende grunner: tregere saksbehandling enn næringslivet og myndighetene selv ønsket, uklare ansvarsforhold mellom offentlige etater, og en helt ny geopolitisk virkelighet der tilgang på mineraler, som kobolt, titan, sjeldne jordmetaller, nikkel og litium, er blitt en strategisk prioritet for Europa og Vesten. Den nye mineralloven svarer på disse utfordringene gjennom en rekke strukturelle og materielle endringer:

• Samordningsplikt og rekkefølgekrav: Direktoratet for mineralforvaltning (DMF) får en lovfestet koordinerende rolle og skal samkjøre alle relevante tillatelsesprosesser. Utvinningsområdet må være arealplanmessig avklart etter plan- og bygningsloven før driftskonsesjon kan gis. Dette skal redusere konflikter og forsinkelser sent i prosessen.
• Eksklusiv undersøkelsestillatelse: Det gamle prioritetssystemet erstattes av én eksklusiv tillatelse per område, med kortere varighet (tre år, maksimalt 15 med forlenging) og en seks måneders karantene ved utløp uten utvinningsrett. Dette er for å hindre spekulativ arealbinding og fremme raskere avklaring. Undersøkelsesretter til statens mineraler som har best prioritet etter mineralloven av 2009 videreføres som undersøkelsestillatelser etter den nye loven. De får en varighet på tre år fra loven trer i kraft, og betyr at noen blir forenklet, mens andre får kortere varighet.
• Kompetansekrav: Kravet om en navngitt bergteknisk ansvarlig erstattes med et intern kompetansekrav, der tiltakshaver selv er ansvarlig og kan oppfylle kravet ved innleie. Hva som utgjør nødvendig kompetanse vurderes konkret i hvert tilfelle og skal fremgå av virksomhetens internkontrollsystem.
• Grunneiers rettigheter, en mellomløsning: DMF kan gi undersøkelsestillatelse uten grunneiersamtykke, men fysisk tilgang til eiendommen krever fortsatt avtale eller ekspropriasjon. Løsningen balanserer næringsinteresser mot grunneiervern etter en politisk krevende prosess.
• Samiske rettigheter og urfolksvederlag: De samiske særbestemmelsene utvides fra Finnmark til hele Sápmi. Det innføres et urfolksvederlag som fastsettes av årlige stortingsvedtak, der utgangspunktet er dagens vederlagssats på 0,25 % av utvunnet mineralverdi. Fordelingsmodellen er ikke endelig avklart, og Sametinget mener loven strider mot ILO-konvensjon nr. 169.
• Nasjonal sikkerhet: Loven gir for første gang myndighetene eksplisitt hjemmel til å nekte eller stille særlige vilkår for mineralprosjekter av hensyn til beredskap og rikets sikkerhet. Den nye forskriften (sikkerhetsforskriften) er imidlertid ikke ferdig og vil ikke være operativ ved ikrafttredelse.

Sentrale endringer i tilhørende forskrift

Forskriften operasjonaliserer en rekke av lovens krav og inneholder for første gang konkrete, tilsynsbelagte dokumentasjonskrav til internkontroll. For virksomheter som allerede driver mineralaktivitet eller planlegger å gjøre det, er det særlig de nå forskriftsfestede dokumentasjonskravene, skjerpede rapporteringsforpliktelser og vesentlig økte gebyrer som fortjener oppmerksomhet:

• Internkontroll: Forskriftsforslaget videreutvikler og konkretiserer internkontrollplikten. Tiltakshavere må ha et internkontrollsystem som dokumenterer: virksomhetens kompetanse og løpende vurderinger av denne, plan for årlige møter med berørte eksterne parter, og plan for etterlevelse av sikrings-, oppryddings- og istandsettingsplikten. DMF kan føre tilsyn med at plikten overholdes.
• Skjerpede krav til sikring, opprydding og istandsetting: Plikten til opprydding er ikke ny, men er gjennom forskriften presisert og skjerpet. Departementet fastsetter at opprydding skal gjennomføres løpende under hele virksomheten og som hovedregel etter hver avsluttet fase av arbeidet, og ikke bare ved endelig opphør. Forskriften klargjør videre form og omfang av sikkerhetsstillelse og åpner for fleksible ordninger, herunder individuell avsetning til fond. Departementet presiserer at dette i hovedsak er en kodifisering av DMFs etablerte praksis og ikke et nytt system, da formålet er å gi klarere hjemmel og økt forutsigbarhet for både myndigheter og næringen.
• Utfyllende søknadskrav og digital saksbehandling: Forskriften stiller mer detaljerte dokumentasjonskrav til søknader om undersøkelsestillatelse, utvinningsrett og driftskonsesjon enn det som fulgte av 2009-regelverket. DMF kan kreve bruk av digitale skjemaer og fastsette format for innsending. Departementet legger selv til grunn at ressursbruken til saksbehandling per søknad vil gå vesentlig opp, og aktører bør forvente tilsvarende økning i forberedelsestid og kostnader på søkersiden.
• Vesentlig økte gebyrer: Saksbehandlingsgebyrene øker betydelig og gjelder for et bredere sett av søknadstyper enn tidligere, med adgang til indeksregulering etter konsumprisindeksen. Det innføres også gebyr for overdragelse av tillatelser og vesentlig endring av undersøkelsesplan. Virksomheter bør ta høyde for disse kostnadene i budsjettering av mineralprosjekter.
• Skjerpede og delvis nye rapporteringsforpliktelser: Rapportering av geofysiske målinger er genuint nytt og innebærer en lovpålagt plikt der det tidligere bare har vært frivillig rapportering til Norges geologiske undersøkelse (NGU). Kravet om årlig rapportering fra undersøkelser er også nytt og skal sikre at geologiske data ikke går tapt underveis i undersøkelsesfasen. Driftsrapporteringen videreføres, men utvides med krav om rapportering av antatt mengde gjenstående masser og ressursutnyttelse. For aktører med eksisterende driftskonsesjon etter 2009-loven gjelder de nye driftsrapporteringskravene fra ikrafttredelsesdatoen.

Mineraler som sikkerhetspolitisk spørsmål 

Den nye mineralloven kommer i en tid der kritiske mineraler har fått økt geopolitisk betydning, med Kinas dominans over verdikjedene for sjeldne jordarter som en konkret forsyningsrisiko. Dette var bakgrunnen for lovens § 1-9, som gir Kongen hjemmel til å gi sikkerhetsforskrifter for mineralvirksomhet. Bestemmelsen er foreløpig uten operativt innhold, da den ble holdt utenfor det ordinære forskriftsforslaget fra desember 2025 i påvente av egne utredninger og høring. Behovet for operative regler ble akutt i mai 2026, da Dagens Næringsliv avslørte at to norskregistrerte selskaper knyttet til det kinesiske konglomeratet Fosun hadde sikret seg 60 undersøkelsesretter uten at myndighetene kontrollerer reelt eierskap. Et enstemmig Storting vedtok 19. juni 2026 at sikkerhetsforskriften skal sendes på høring innen utgangen av 2026.

Veien videre

Rammeverket er vesentlig fornyet fra i dag, men flere sentrale spørsmål er fortsatt uavklarte. Sikkerhetsforskriften er mest presserende. Loven mangler operativt innhold på sikkerhetsområdet inntil forskriften er på plass, og Stortingets anmodning om høring innen utgangen av 2026 er et klart politisk signal. Selskaper med utenlandske eierinteresser bør følge denne prosessen tett. 

Fordelingsmodellen for urfolksvederlaget er heller ikke avklart, noe som skaper usikkerhet for aktører i tradisjonelle samiske områder. 

For alle virksomheter er bygging av internkontrollsystemer en praktisk prioritet når kravene nå er konkretisert og underlagt DMFs tilsyn. 

På lengre sikt kan EUs Critical Raw Materials Act (CRMA) få betydning dersom den innlemmes i EØS-avtalen, noe som potensielt vil gi norske utvinningsprosjekter tilgang til prioritert saksbehandling og EUs finansieringsmekanismer. Tidspunkt og form for norsk implementering er foreløpig uavklart.