Viktige SFDR-avklaringer fra EU-kommisjonen

EU-kommisjonens svar bidrar til å tydeliggjøre de nærmere grensene for artikkel 8- og artikkel 9-kategoriene, og avklaringene vil være til god hjelp for finansmarkedsaktørers bruk av SFDR i praksis.

Introduksjon

SFDR er et rapporteringsregelverk som stiller krav til hvordan finansmarkedsaktører skal formidle bærekraftsopplysninger ved finansielle produkter, herunder fond. Forordningen deler produktlandskapet inn i tre kategorier; artikkel 6-fond som ikke integrerer ESG eller bærekraftsforhold, artikkel 8-fond som fremmer bærekraftige egenskaper og artikkel 9-fond som utelukkende foretar "bærekraftige investeringer" etter artikkel 2(17) (har bærekraftig investering som formål).

Hva som skal til for å benytte artikkel 8- og artikkel 9-kategoriene har siden SFDRs ikrafttredelse vært gjenstand for stor diskusjon, og forordningens vage ordlyder har medført at finansmarkedsaktører tolker, implementerer og anvender kategoriene ulikt. ESAs har på den bakgrunn stilt EU-kommisjonen en rekke spørsmål knyttet til tolkningen av SFDR, herunder spørsmål om hvordan begrepet "bærekraftig investering" skal nærmere forstås og hvordan bruken av EUs klimareferanseverdier påvirker kategoriseringen av produkter. Det er disse spørsmålene EU-kommisjonen nå har besvart i sin seneste Q&A.

"Bærekraftig investering" etter SFDR artikkel 2(17)

SFDR artikkel 2(17) definerer "bærekraftig investering" som en investering i en økonomisk aktivitet, hvor (i) aktiviteten bidrar til et miljømessig og/eller sosialt mål, (ii) investeringen ikke gjør vesentlig skade på øvrige miljømessige og sosiale mål og (iii) investeringsselskapet følger god styringspraksis. Spørsmålet om hva som utgjør et relevant "bidrag" under vilkår (i) er en av mange tolkningsspørsmål som har blitt diskutert siden SFDRs ikrafttredelse. Ordlyden i SFDR er i seg selv vag, og forordningen oppstiller i motsetning til Taksonomiforordningen ingen minimumsvilkår. Hva begrepet er ment å omfatte har derfor vært uklart.

EU-kommisjonen har i Q&A-en kommet med avklaringer knyttet til hva som kan utgjøre relevante "bidrag":

• At vilkåret omfatter tilfeller hvor et selskap utøver en aktivitet som direkte bidrar til et miljømessig og/eller sosialt mål har vært klart, for eksempel et selskap som finansierer prosjekter som forbedrer sosial velferd i utviklingsland. EU-kommisjonen har imidlertid nå tydeliggjort at vilkåret også kan omfatte økonomiske aktiviteter som et selskap utøver på en "mer" bærekraftig måte enn dets konkurrenter og/eller sektoren for øvrig, for eksempel et selskap som produserer et produkt på en mer miljømessig bærekraftig måte enn andre. Avklaringen er praktisk viktig, og vil nok utvide rekkevidden av artikkel 2(17) sammenlignet med det flere varsomme finansmarkedsaktører kan synes å ha lagt til grunn tidligere. Det har særlig betydning for artikkel 9-produkter, men også artikkel 8-produkters evne til å rapportere om en minimumsandel "bærekraftige investeringer".
• Ved investeringer i finansielle instrumenter hvor investeringen ikke tilføres en spesifikk aktivitet, for eksempel i aksjer, er ikke ordlyden i artikkel 2(17) helt treffende. EU-kommisjonen klargjør nå i sin Q&A at dette ikke vil være til hinder for å kunne identifisere bidrag, og at vurderingen kan foretas både på selskapsnivå og aktivitetsnivå. Det vil for eksempel innebære at i tilfeller hvor 20% av virksomheten til et selskap bidrar til et miljømessig mål, vil 100% av investeringen i selskapets aksjer kunne anses for å være en bærekraftig investering etter artikkel 2(17). Dette er motsatt løsning enn det som legges til grunn i Taksonomiforordningen, hvor aktører i henhold til detaljerte beregningsregler må regne ut hvilken konkret prosentandel av selskapet som oppfyller vilkårene for å være en miljømessig bærekraftig investering. SFDR forutsetter likevel at investeringen ikke forårsaker vesentlig skade på miljømessige eller sosiale mål. Det er derfor i eksemplet over ikke likegyldig hvilke aktiviteter virksomhetens resterende 80% består av; anses de for å forårsake vesentlig skade, kan ikke investeringen anses for å være bærekraftig etter SFDR artikkel 2(17), selv om 20% av selskapet utøver et relevant bidrag.
• Skjønnet som finansmarkedsaktører med dette synes å tillegges er ikke helt ubegrenset, og EU-kommisjonen presiserer at det er grunn til å "utvise varsomhet". Finansmarkedsaktører må derfor være tydelige på hvilke forutsetninger som ligger til grunn for deres vurderinger, og fremlegge konkrete beskrivelser som underbygger hvorfor den relevante økonomiske aktiviteten anses for å bidra til miljømessige og sosiale mål. Finansmarkedsaktøren må også kunne demonstrere at investeringen for øvrig ikke gjør vesentlig skade på andre miljømessige og/eller sosiale mål.
• I forlengelse av overnevnte presiserer EU-kommisjonen at en økonomisk aktivitet ikke vil kvalifisere som et "bidrag" alene av den grunn at den er omfattet av en omstillingsplan, og en omstillingsplan vil ikke automatisk medføre at investeringen ikke gjør vesentlig skade. Til tross for at SFDR artikkel 2(17) ikke oppstiller minimumsvilkår, må finansmarkedsaktører med andre ord fortsatt identifisere konkrete handlinger som gir grunn til å anse et bidrag for å foreligge. Å investere i et selskap som har vedtatt en omstillingsplan med netto null mål vil i seg selv ikke være nok til å anse den som "bærekraftig" etter artikkel 2(17).

SFDR artikkel 9(3) og EUs klimareferanseverdier

SFDR artikkel 9(3) oppstiller særskilte krav til artikkel 9-produkter som har reduksjon i karbonutslipp som formål, herunder at slike produkter må anvende en av EUs klimareferanseverdier (EU Climate Transition Benchmark og EU Paris Aligned Benchmark). Bestemmelsen har vært gjenstand for stor diskusjon, særlig i tilknytning til passive fond og hvorvidt bruken av nevnte referanseverdier i seg selv medfører at et produkt kan kategoriseres som artikkel 9. Spørsmålet ledet blant annet til offentlig diskusjon mellom Danske Bank og det danske finanstilsynet, hvor sistnevnte mente Danske Bank sin kategorisering av passive fond som artikkel 9 var uriktig.

EU-kommisjonen har i Q&A-en kommet med avklaringer knyttet til artikkel 9(3), og legger til grunn at:

• Passive fond som følger en av EUs klimareferanseverdier vil anses for å falle inn under artikkel 9(3), og fondets investeringer vil dermed også oppfylle artikkel 2(17). Med andre ord krever ikke SFDR at finansmarkedsaktøren foretar ytterligere vurderinger av hvorvidt investeringer som gjøres i henhold til klimareferanseverdien oppfyller artikkel 2(17) – det er tilstrekkelig at fondet "kopierer" klimareferanseverdien. EU-kommisjonen retter med dette opp i sin opprinnelige tolkning i en tidligere Q&A, hvor motsatt konklusjon ble lagt til grunn. Det er i seg selv uheldig at EU-kommisjonen gjør om på tidligere tolkninger, men den nye løsningen vil nok anses som positivt av flere finansmarkedsaktører, ettersom det gjør det enklere å anvende artikkel 9-klassifiseringen.
• Artikkel 8-produkter vil kunne opplyse om at "reduksjon i karbonutslipp" er en av produktets miljømessige karakteristikker, og at det følgelig hensyntar reduksjon i karbonutslipp i sine investeringsbeslutninger, uten at produktet automatisk vil anses for å falle inn under artikkel 9(3). EU-kommisjonen fremholder samtidig viktigheten av å ikke villede investorer, og understreker at finansmarkedsaktører må være tydelige i produktets markedsføring (jf. også markedsføringslovens bestemmelser og SFDR artikkel 13).

Vurdering av PAI-indikatorer i henhold til SFDR artikkel 7

SFDR artikkel 7 regulerer finansmarkedsaktørers bruk av obligatoriske indikatorer for "principal adverse impacts" ("PAI") på produktnivå. Indikatorene omfatter et bredt spekter av miljømessige, sosiale og styringsforhold, for eksempel klimagassutslipp, avfallsproduksjon, kjønnsbalanse og biodiversitet, og det kreves tilgang på omfattende data fra underliggende investeringer for å kunne rapportere i henhold til rammeverket. Uavhengig av om finansmarkedsaktører ønsker å benytte PAI-rammeverket, må de uansett i henhold til SFDR artikkel 7 fremlegge opplysninger om hvorvidt, og i så fall hvordan, produktet tar i betraktning PAI-indikatorene.

For finansmarkedsaktører som benytter PAI-rammeverket, har EU-kommisjonen nå spesifisert at artikkel 7 ikke bare krever en beskrivelse av PAI-indikatorenes resultat, men også en beskrivelse av hvilke prosedyrer og retningslinjer finansmarkedsaktøren har implementert for å redusere negative resultater, for eksempel mengde klimagassutslipp eller lav kjønnsbalanse i styrer.

Avklaringen innebærer at finansmarkedsaktører ikke kan hevde å ta i betraktning PAI-indikatorene med mindre de foretar konkrete handlinger for å begrense de negative påvirkningene som har blitt identifisert gjennom PAI-indikatorene. Det kan for eksempel gjøres ved å inkludere resultatet av PAI-indikatorene i due diligence prosesser, eller utøve aktivt eierskap gjennom dialog med ledelsen og styret.

Vårt inntrykk er at det per nå er få finansmarkedsaktører som benytter PAI-rammeverket, ettersom det er vanskelig å få tak i den mengde ESG-data som er nødvendig for å kunne rapportere på alle de obligatoriske indikatorene. Overnevnte presisering vil derfor kunne oppleves som nok et hinder som gjør terskelen for å anvende PAI-rammeverket høyere. Avklaringen er samtidig etter vår mening viktig, og riktig, sett i lys av SFDRs formål om å sikre transparens og hindre grønnvasking. Etter hvert som ESG-data blir mer og mer tilgjengelig, vil PAI-rammeverket kunne bli et godt verktøy for å implementere en robust ESG-strategi, som også forenkler rapporteringsprosessen under SFDR.