Klimasøksmål – en global trend

Også ellers i verden går stadig flere rettens vei for å sette klima tydeligere på dagsorden. På verdensbasis er antallet klimasøksmål mer enn doblet på få år, og er nå oppe i over 2000 saker. Vi ser at stadig nye aktører blir utfordret, og at søksmålene finner sted i større deler av verden. Under tar vi for oss de nyeste trendene på dette området.

Det store bildet når det gjelder klimasøksmål er fortsatt at de fleste saker anlegges enten mot stater eller private virksomheter, der disse aktørenes mål og virkemidler for å redusere utslipp hevdes å ikke være tilstrekkelige. Saksøkerne er som oftest ulike organisasjoner, sammenslutninger eller enkeltpersoner.

Strategiske søksmål

Det økende antallet klimasøksmål kan et stykke på vei forklares med at det anlegges stadig flere såkalte strategiske søksmål. Med det menes saker som anlegges som ledd i en større strategi for å forandre de enkelte staters, regioners eller byers politikk over tid. I disse sakene er det mindre viktig om saksøkerne får medhold i den konkrete saken. Det sentrale er å opparbeide seg erfaring med hvilke argumenter som kan vinne frem og ikke. Dette kan igjen brukes i nye sammenlignbare saker, kanskje i andre land eller overfor selskaper i lignende bransjer. Samarbeid på tvers mellom organisasjoner og institusjoner for å lære av de sakene som har vært oppe er i disse tilfellene avgjørende. Strategien er å sette klima på dagsorden – et mål som blir nådd uavhengig av om det blir seier eller tap.

Bare vissheten om at det kan bli anlagt sak kan i enkelte tilfeller være egnet til å påvirke beslutningsprosesser, altså uten at saken noen gang kommer opp for domstolen. Et eksempel på det er et urfolk fra Australia som tidligere i år anla sak for å hindre at en rørledning ble lagt gjennom et marint verneområde. Kort tid etter søksmålet var anlagt ble prosjektet trukket, blant annet med begrunnelse om at det var behov for å se nærmere på klimagassutslippene.

Nye sektorer

Frem til nå har søksmålene i stor grad vært rettet mot kull-, olje- og gassindustrien. Som eksempel kan nevnes to dommer mot oljeselskapet Shell, hvor den nederlandske miljøorganisasjonen Milieudefensie var saksøker i begge. I den ene dommen ble Shell dømt til å betale erstatning for sine oljeutslipp i Nigeria. I den andre ble de dømt til å kutte sine CO2-utslipp med 45 prosent innen 2030, i forhold til 1990. Dette fra Shells operasjoner i Nederland og fra mer enn 1000 selskaper som tilhører Shell-gruppen verden over. Shell har anket dommen, så det endelige resultatet gjenstår å se.

Særlig i løpet av det siste året har vi imidlertid sett konturene av mer diversitet når det gjelder type saker som tas til retten. Innholdet i saksanleggene blir stadig mer variert, og søksmålene retter seg mot næringer som ikke har vært under lupen tidligere. I tillegg til de tradisjonelle sektorene utfordres nå industrier som luftfart, shipping og tekstil. Vi ser også en økning av søksmål i næringer som plast og matproduksjon.

I tillegg er det en ny trend at finansielle aktører trekkes inn i klimasøksmål. Flere pågående saker har som mål å klargjøre hvilket ansvar både offentlige og private finansielle institusjoner har for utslipp som stammer fra aktiviteter i deres porteføljer. Det søkes å avklare hva som skal til for at investeringer kan ansees å være ansvarlige, og til å bidra tilstrekkelig til omstillingen mot lavere utslipp.

Dessuten ser vi at klimasøksmål blir reist i flere jurisdiksjoner enn tidligere. Det er en betydelig økning av saker i områder som Latin-Amerika, Afrika og Karibien. Selv om det fortsatt er flest saker i USA og Europa, vitner utviklingen i sør om at klimasøksmål er i ferd med å bre seg over hele verden.

Grønnvasking som selvstendig begrunnelse

Stadig flere rettssaker omhandler påstander om grønnvasking. Grønnvasking er når noe fremstilles som mer bærekraftig eller «grønt» enn det i realiteten er, slik at visse produkter eller selskap fremstår som mer miljøvennlige enn det som er realiteten. Grønnvasking finner gjerne sted i forbindelse med markedsføring, ved at opplysningene som deles enten er misvisende eller direkte feil. Et økende antall saker tas til domstolene med mål om å holde selskaper ansvarlig for å villede kundene om sine produkter og metoder. Også stater har blitt saksøkt med denne argumentasjonen.

Et aktuelt eksempel er saken mellom Australasian Centre for Corporate Responsibility (ACCR) og det australske energiselskapet Santos. I 2021 ble Santos saksøkt for sin påstand om å bli «net-zero» innen 2040. Planen om å bli helt utslippsfri var avhengig av karbonfangst- og lagring, uten at det var tilstrekkelig dokumentert at dette faktisk ville finne sted. ACCR mente derfor at påstandene og markedsføringen om "net-zero" var villedende, og at Santos drev med grønnvasking. Det er foreløpig ikke avsagt dom i saken, men uansett utfall er saken illustrerende for den økte oppmerksomheten om denne problematikken.

For aktører i næringslivet er det viktig å ha et bevisst forhold til grønnvasking, slik at man kan unngå det. Tidligere denne måneden skrev vi om hvordan grønnvasking kunne unngås i energisektoren og klesbransjen. Artikkelens innhold har relevans også for andre næringer.

Ansvaret blir mer personlig

I løpet av det siste året har det også kommet noen få saker som omhandler den enkeltes personlige ansvar. Dette er særlig aktuelt for styrer eller bestemte styremedlemmer som forsøksvis stilles til ansvar for sviktende håndtering av for eksempel klimarisiko. Formålet med søksmålene er å bidra til at klimaspørsmål får høyere prioritering blant sentrale beslutningstakere. Som eksempel kan nevnes ClientEarth i Storbritannia, som har gått til sak mot styremedlemmene i Shell. ClientEarth hevder at selskapets klimastrategi ikke er i tråd med målene i Paris-avtalen, og at den derfor ikke legger tilstrekkelig til rette for omstilling.

Dette er en utvikling vi også ser i lovgivningen. Den 23. februar i år fremmet EU-Kommisjonen et forslag om et direktiv om tilbørlig aktsomhet for bærekraft for foretak. Forslaget inneholder regler om aktsomhetsvurderinger og styreansvar for de virksomhetene som omfattes. Etter forslaget vil styret ha et visst ansvar for å stille kritiske spørsmål, eksempelvis om klimarelaterte problemstillinger. I motsatt fall kan de risikere sanksjoner. Selv om dette bare er et forslag, viser det en utvikling der den enkeltes ansvar kan se ut til å bli tydeligere. Dette viser hvor viktig det er å sette bærekraft på dagsorden i styrerommene.

Oppsummert

Antallet klimasøksmål fortsetter å øke. Vi ser at stadig nye aktører blir utfordret, og at flere søksmål finner sted også utenfor Europa og USA. Begrunnelsene for søksmålene er til dels videre en før, og omfatter nå også forhold som grønnvasking og den enkeltes ansvar. I tiden som kommer vil det knytte seg stor spenning til sakene som ligger på bordet til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ikke minst til det norske klimasøksmålet.
Dersom du vil lese mer om den nyeste utviklingen innen klimasøksmål, kan du for eksempel lese rapporten «Global Trends in Climate Change Litigation: 2022 Snap» (engelsk).

Takk til medforfatter Joy Anin.