Ny minerallov, ESRSer og krav til bilindustrien: nye rettslige utviklingstrekk norske virksomheter bør merke seg

Lov 20. juni 2025 nr. 107 om mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser trådte i kraft 1. juli 2026 (LOV-2025-06-20-107), sammen med tilhørende forskrift ('forskrift til mineralloven', FOR-2026-06-12-1092). Loven erstattet mineralloven av 2009 og var begrunnet i behovet for raskere saksbehandling, klarere ansvarsfordeling mellom offentlige etater og en ny geopolitisk virkelighet der tilgang på strategiske mineraler er blitt en prioritet for Europa.

Hva innebærer endringene

Det gamle prioritetssystemet for undersøkelsesretter ble erstattet av én eksklusiv undersøkelsestillatelse per område, med en varighet på tre år og mulighet for forlengelse opp til 15 år. Ved utløp uten at utvinningsrett ble sikret, inntrer en seks måneders karantene. Eksisterende undersøkelsesretter med best prioritet etter 2009-loven videreføres, men med en maksimal varighet på tre år fra ikrafttredelsesdatoen.

Direktoratet for mineralforvaltning (DMF) fikk en lovfestet koordinerende rolle, og utvinningsområdet må nå være arealplanmessig avklart etter plan- og bygningsloven før driftskonsesjon kan gis. Kravet om en navngitt bergteknisk ansvarlig ble erstattet med et internkompetansekrav der tiltakshaver selv er ansvarlig. Loven gir også for første gang myndighetene eksplisitt hjemmel til å nekte mineralprosjekter av hensyn til nasjonal sikkerhet. Bestemmelsen fikk særlig aktualitet etter at det ble avslørt tidligere i år at kinesiske interesser har sikret seg 60 norske minerallisenser. Den tilhørende sikkerhetsforskriften er imidlertid ikke ferdigstilt. Stortinget har vedtatt å sende forskriften på høring innen utgangen av 2026. 

Ny forskrift til mineralloven videreutvikler og konkretiserer internkontrollplikten med nye dokumentasjonskrav, skjerper oppryddingsplikten til å gjelde løpende gjennom hele driften, og innfører nye rapporteringsforpliktelser, herunder en lovpålagt plikt til å rapportere geofysiske målinger, som tidligere kun var frivillig. Saksbehandlingsgebyrene er også vesentlig økt og gjelder for et bredere sett av søknadstyper enn tidligere.

Praktiske konsekvenser for norsk næringsliv

For virksomheter som allerede driver mineralaktivitet, gjelder de nye rapporteringskravene fra ikrafttredelsesdatoen. Departementet har selv lagt til grunn at ressursbruken per søknad vil øke vesentlig, og virksomheter bør ta høyde for dette i budsjettering og planlegging av mineralprosjekter. Bygging av internkontrollsystemer som oppfyller de nye dokumentasjonskravene er en praktisk prioritet nå som kravene er konkretisert og underlagt DMFs tilsyn. Gebyr gjelder nå også for overdragelse av tillatelser og vesentlig endring av undersøkelsesplaner. Selskaper med utenlandske eierinteresser bør særlig følge den pågående prosessen med sikkerhetsforskriften tett.

Se mer om endringene i den nye loven i vårt nyhetsbrev.

Stortinget vedtok 19. juni 2026 endringer i klimakvoteloven og forurensningsloven (LOV-2026-06-19-54). Loven har to hoveddeler: den utvider forurensningslovens geografiske virkeområde for å regulere dumping, plassering av materiale og marine geoingeniørtiltak til havs, og den sikrer nødvendig lovhjemmel for å gjennomføre EUs klimakvoteregler om transport av klimagasser for geologisk lagring (CCS) i norsk rett.

Hva innebærer endringene

For det første endres forurensningsloven § 3 om geografisk virkeområde. Loven gjaldt tidligere i utgangspunktet ikke for forurensningskilder på norsk kontinentalsokkel utenfor økonomisk sone eller i internasjonalt farvann. Det nye § 3 annet ledd nr. 4 gir Kongen hjemmel til, gjennom forskrift og etter en konkret vurdering, å gjøre loven gjeldende for annen aktivitet på kontinentalsokkelen og utenfor norske jurisdiksjonsområder. Dette er særlig viktig for å regulere dumping, plassering av materiale og marine geoingeniørtiltak. Dette er aktiviteter Norge er folkerettslig forpliktet til å regulere i disse havområdene etter Havrettskonvensjonen, Londonprotokollen og OSPAR-konvensjonen. Marine geoingeniørtiltak, som typisk tar sikte på å påvirke naturlige prosesser for klimaformål, er en aktivitet som har blitt stadig mer aktuell og som kan ha skadelige miljøvirkninger.

For det andre gjennomfører endringene EUs klimakvoteregler om transport av CO₂ for geologisk lagring (CCS-transport). Slik transport ble inkludert i EUs klimakvotesystem med virkning fra 2024 og gjelder alle transportformer; rør, skip, og vogntog. Regelverket forutsetter at operatorer må ha tillatelse som dekker hele transportetappen, også der denne går over landegrenser. Norsk rett manglet tilstrekkelig klar hjemmel for dette. Endringene løser dette på følgende måte: klimakvoteloven § 2 får ny bokstav d som inkluderer «transport av klimagasser innenfor og til og fra EØS-området» i lovens virkeområde; forurensningsloven § 5 annet ledd får et nytt punktum som unntar CCS-transport fra unntaket for transportmidler, slik at tillatelseshjemmelen i § 11 kan brukes; og § 11 annet ledd oppdateres teknisk for å reflektere 2024-endringene i kvotesystemet. Klimakvoteloven § 3 fjerde ledd utvides også til å gi Kongen hjemmel til å fastsette i forskrift hvilke anleggsoperatører som skal forholde seg til norske administrerende myndigheter.

Praktiske konsekvenser for norsk næringsliv

For virksomheter som driver, eller planlegger å drive, transport av CO₂ for geologisk lagring, innebærer endringene at det nå kreves tillatelse etter forurensningsloven § 11 for hele transportetappen, også den delen som går utenfor norsk territorium. Operatorer må søke om tillatelse hos norske klimakvotemyndigheter, etablere systemer for overvåking og rapportering av CO₂-utslipp (knyttet til lasten, ikke fremdriften av transportmiddelet), og svare kvoter for eventuelle utslipp. De må også opprette driftskonto i klimakvoteregisteret. 

Proposisjonen (Prop. 82 L (2025–2026)) slår fast at merkostnadene forventes å være begrenset og at operatorer i stor grad vil velte dem over på kundene gjennom prisen på CO₂-transport. 

For havvind, akvakultur og andre fremtidige aktiviteter på kontinentalsokkelen utenfor økonomisk sone er endringen i forurensningsloven § 3 også verdt å merke seg da hjemmelen kan etter en konkret vurdering benyttes til å regulere slike aktiviteter når de beveger seg lenger til havs.

Stortinget vedtok 19. juni 2026 endringer i lov om bærekraftige produkter og verdikjeder (bærekraftige produkter-loven). Endringene innfører en ny forskriftshjemmel som gjør det mulig å fastsette bærekraftskrav for brensler, herunder biodrivstoff og hydrogen, i tråd med EUs fornybardirektiv fra 2018 (RED II). Loven trer i kraft 1. januar 2027. 

Hva innebærer endringene

Lovendringen innfører en ny § 4a i bærekraftige produkter-loven som gir Kongen hjemmel til å fastsette i forskrift bærekraftskrav for brensler for å gjennomføre EØS-rettslige forpliktelser. Det er viktig å merke seg at selve gjennomføringen av bærekraftskriteriene ikke er vedtatt nå, loven gir kun hjemmelsgrunnlaget. De konkrete kravene vil bli fastsatt i forskrift på et senere tidspunkt, etter at Miljødirektoratet har utarbeidet forskriftsforslag som sendes på høring. Ny § 4 a gir hjemmel til å stille krav om blant annet: bærekraft i brenselets livsløp, herunder krav til reduksjon av klimagassutslipp; dokumentasjon av bærekraftsaspekter, inkludert krav til massebalansesystem og uavhengig revisjon; restriksjoner på og krav til omsetning og bruk av brensler; og tildeling av økonomisk støtte.

Loven er begrunnet i at bærekraftskriteriene i RED II skiller seg vesentlig fra de eldre kriteriene Norge i dag anvender (fra fornybardirektiv I, gjennomført i produktforskriften kapittel 3). De viktigste endringene i RED II er at bærekraftskriteriene utvides til å gjelde fast biomasse og biogass, og at det innføres utslippsreduksjonskrav for to nye brenselstyper: fornybare brensler av ikke-biologisk opprinnelse (RFNBO), som hydrogen og ammoniakk, og resirkulerte karbonbrensler. Kravene gjelder hele verdikjeden fra råstoffproduksjon til omsetning. Hydrogen og ammoniakk er altså inkludert som følge av kategorien RFNBO, ikke som et eget nytt regelverk, og selve sertifiseringskravene for hydrogen vil først komme i de etterfølgende forskriftene.

Bakgrunn

Bærekraftskriteriene for biodrivstoff finnes i dag i produktforskriften med hjemmel i produktkontrolloven. Begrunnelsen for å flytte hjemmelen er at bærekraftige produkter-loven er en tydeligere og mer presis hjemmel for kriterier som regulerer klima- og miljøfotavtrykket til brensler gjennom hele verdikjeden. Videre gir det et mer samlet hjemmelsgrunnlag, ettersom stadig flere EU-rettsakter stiller krav om oppfyllelse av bærekraftskriteriene i fornybardirektivet. 

Det kan for øvrig merkes at selv om dette lovvedtaket tar utgangspunkt i RED II (direktiv 2018/2001), har EU allerede vedtatt et revidert fornybardirektiv (EU) 2023/2413, gjerne omtalt som RED III. RED III skjerper målene ytterligere og introduserer blant annet høyere krav til andelen fornybar energi i transportsektoren innen 2030. Per juni 2026 er RED III ikke innlemmet i EØS-avtalen. Hjemmelen i ny § 4 a er imidlertid utformet med en vid ordlyd som gjør at hjemmelen vil kunne brukes til å gjennomføre RED III når den innlemmes i EØS-avtalen.

Ekspertutvalget for klimatilpasning leverte sin sluttrapport, «Norge i hardt vær», til klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen 18. juni 2026. Rapporten gir en bred gjennomgang av de samfunnsøkonomiske konsekvensene av klimaendringene i Norge og gir anbefalinger om hvordan samfunnet kan legge til rette for lønnsom klimatilpasning.

Rapportens hovedinnhold

Utvalget slår fast at klimaendringene allerede merkes i Norge gjennom mer intense nedbørsepisoder, tørkeperioder, flom, skred og hetebølger. Rapporten viser at mye klimatilpasning vil skje fordi husholdninger, kommuner og næringsliv har egeninteresse av å beskytte verdier og redusere skader, men at manglende informasjon, uklare ansvarsforhold og koordineringsproblemer kan føre til feiltilpasning. Statens viktigste oppgave er ifølge utvalget å legge til rette gjennom bedre kunnskapsgrunnlag, tydeligere ansvarsfordeling og bedre koordinering. For prissatte virkninger tyder analysen på at reiseliv, kraftforsyning, jordbruk og skogbruk kan få gevinster av klimaendringene, mens husholdninger, havbruk, fiskeri og samferdsel i hovedsak vil få kostnader.

Blant de anbefalingene fra rapporten som særlig er relevante for norsk næringsliv, er:

Bedre kunnskapsgrunnlag og datainnsamling: Utvalget anbefaler å styrke finansieringen av forskning på økonomiske virkninger, grenseoverskridende konsekvenser og effekt av tilpasningsløsninger. Særlig fremheves behovet for kontinuerlig oppdatering av kunnskap i næringer med sterk avhengighet av naturgitte forhold, som havbruk, fiskeri, jordbruk og skogbruk, der regulering må følge kunnskapsutviklingen. Utvalget anbefaler også å etablere bedre systemer for innsamling og tilgjengeliggjøring av data om klimarelaterte skader og værhendelser, blant annet ved å videreutvikle Kunnskapsbanken til å omfatte flere samfunnskostnader enn forsikringsmeldte skader.

Dynamiske og fleksible rammebetingelser: Utvalget anbefaler å legge til rette for at beslutninger og regelverk kan utvikles i takt med ny kunnskap og endrede forutsetninger over tid. Det anbefales å fremme fleksible og robuste løsninger som kan tilpasses og skaleres etter hvert som klimapåvirkningen øker. For næringsliv som investerer i infrastruktur og anlegg med lang levetid, innebærer dette at klimatilpasning bør innarbeides i investeringsbeslutninger fra starten av.

Forsikring og ansvarsfordeling: Utvalget anbefaler at solidaritetsprinsippet i den norske naturskadeforsikringsordningen opprettholdes, og at insentiver til klimatilpasning i stedet styrkes gjennom andre virkemidler enn risikobasert prising. Utvalget anbefaler også en gjennomgang av ansvarsfordelingen mellom forsikringsselskaper, privatpersoner og kommuner ved relokalisering etter vær- og naturhendelser. For forsikringsbransjen og eiendomssektoren er dette et tema å følge nøye.

Den 3. juli 2026 vedtok EU-kommisjonen to delegerte rettsakter som omfatter reviderte europeiske bærekraftsrapporteringsstandarder (ESRS) og en frivillig rapporteringsstandard under direktivet om bærekraftsrapportering (CSRD). Vedtaket er en del av Omnibus I-pakken og innebærer en betydelig forenkling av rapporteringsregimet, uten at de grunnleggende politiske målene om transparens og bærekraft svekkes.

• Commission Delegated Regulation of 3 July 2026 amending Delegated Regulation (EU) 2023/2772 as regards the simplification of certain sustainability reporting standards
• Annexes (med de reviderte ESRSene)
• Commission Delegated Regulation of 3 July 2026 supplementing Directive 2013/34/EU by establishing sustainability reporting standards for voluntary use by undertakings protected by the value chain cap
• Annexes (med de frivillige rapporteringsstandardene) 

Reviderte ESRS

De reviderte standardene innebærer en vesentlig forenkling sammenlignet med gjeldende ESRS. Sammenlignet med gjeldende rammeverk er antallet obligatoriske datapunkter redusert med over 60 % og totalt antall datapunkter med over 70 %. Dette forventes å redusere rapporteringskostnadene per virksomhet med mer enn 30 %.

Ikrafttredelse og anvendelsestidspunkt

Virksomheter innenfor CSRD-virkeområdet er som utgangspunkt forpliktet til å anvende de reviderte ESRS for regnskapsår som begynner 1. januar 2027 eller senere (med rapportering i 2028).

Virksomheter som allerede er underlagt CSRD for regnskapsåret fra 1. januar 2026 (med rapportering i 2027) kan likevel velge å anvende de reviderte ESRS allerede fra dette regnskapsåret, i stedet for de eksisterende standardene.

Virksomheter som velger å beholde de eksisterende ESRS for regnskapsåret 2026, kan likevel benytte seg av visse lettelser som følger av den nye forordningen. I begge tilfeller må virksomheten tydelig angi i rapporten hvilken versjon av standardene som anvendes for det aktuelle regnskapsåret.

Frivillig rapporteringsstandard

Den frivillige bærekraftsrapporteringsstandarden tjener to sentrale formål: For det første støtter den virksomheter som ikke er underlagt obligatorisk rapportering, ved å tilby et enkelt og standardisert rammeverk for frivillig rapportering. Dette skal gjøre det lettere for slike virksomheter å rapportere relevant bærekraftsinformasjon, overvåke egen bærekraftsutvikling og øke tilgangen til bærekraftig finansiering. For det andre utgjør standarden malen for hva virksomheter kan forlange av ESG informasjon i sin verdikjede. Under Omnibus I-direktivet har verdikjededeltakere med færre enn 1 000 ansatte rett til å avvise anmodninger om bærekraftsinformasjon som går utover det den frivillige standarden krever.

Den frivillige standarden er basert på Kommisjonens anbefaling om frivillig bærekraftsrapportering for ikke-børsnoterte små og mellomstore foretak (VSME), vedtatt av Kommisjonen 30. juli 2025. Standarden dekker de samme bærekraftstemaene som ESRS, men er tilpasset mindre virksomheter som faller utenfor CSRD-virkeområdet.

Anvendelsestidspunkter for den frivillige standarden:

For større virksomheter som allerede er rapporteringspliktige under CSRD, gjelder de frivillige standardene som tak fra regnskapsåret 2027. Fra dette tidspunktet kan disse virksomhetene ikke kreve mer bærekraftsinformasjon fra mindre leverandører og partnere enn det den frivillige standarden dekker. For mindre virksomheter som ønsker å rapportere frivillig, er standarden tilgjengelig med umiddelbar virkning fra det tidspunktet forordningen trer i kraft. 

ESRS for tredjelands-konserner

De reviderte ESRS og den frivillige standarden gjelder ikke for ikke-EU-selskaper og konserner som rapporterer etter artikkel 40a i regnskapsdirektivet. Disse virksomhetene vil måtte rapportere etter en separat standard, som EFRAG nylig har omdøpt til ESRS for Third-Country Groups (ESRS-TC).

Utkastet til ESRS-TC ble godkjent av EFRAGs styre 1. juli 2026, og EFRAG forventes å sende det på offentlig høring 23. juli 2026. Kommisjonen tar sikte på å vedta ESRS-TC i 2027.

Videre prosess

Begge delegerte forordninger er nå til vurdering av Rådet og Europaparlamentets i to måneder, med mulighet for forlengelse med ytterligere to måneder. Dersom ingen av institusjonene kommer med innsigelser innen fristen, vil de reviderte ESRSene publiseres i EU-tidende og tre i kraft.

Betydning for norske virksomheter

CSRD er EØS-relevant, og norsk implementering følges løpende. Finansdepartementet har lagt til grunn at norske foretak til enhver tid bør stå overfor de samme kravene som foretak i EU, og har gjennomført flere av Omnibus-forenklingene i norsk rett:

• «Stopp klokken»-direktivet, som utsetter rapporteringsplikten for bølge 2 og 3 med to år, trådte i kraft i Norge i juli 2025.
• ESRS «quick-fix»-forenklingene trådte i kraft i Norge 13. november 2025 og sikrer at bølge 1-foretak ikke må rapportere på ytterligere datapunkter for regnskapsårene 2025 og 2026.
• Finansdepartementet la 19. juni 2026 frem lovproposisjon (Prop. 106 L (2025–2026)) om gjennomføring av Omnibus I-direktivet i regnskapsloven, med forslag om at rapporteringsplikten fra regnskapsåret 2027 begrenses til foretak med salgsinntekter over 5 milliarder kroner og mer enn 1 000 ansatte. Departementet tar sikte på å gi unntak fra rapporteringsplikten for regnskapsåret 2026 for foretak som faller utenfor de nye terskelverdiene. Finanstilsynet har opplyst at det vil hensynta pågående regelverksprosesser i sine tilsynsprioriteringer, og vil konsentrere kontrollaktivitetene om foretak som faller innenfor det nye virkeområdet når lovendringen er gjennomført.

15. juli 2026 vedtok EU-kommisjonen to viktige rettsakter som støtter gjennomføringen av avskogingsforordningen (EUDR). En delegert rettsakt oppdaterer og forenkler listen over produkter som er omfattet av forordningen, mens en gjennomføringsrettsakt fastsetter reglene for informasjonssystemet som brukes til å sende inn aktsomhetserklæringer og forenklede erklæringer. Vedlagt den delegerte rettsakten følger et vedlegg og en konsekvensutredning. Vedtakene er del av Kommisjonens EUDR-forenklingspakke fra mai 2026 og gir ytterligere klarhet forut for forordningens anvendelse fra 30. desember 2026 for store og mellomstore operatører og forhandlere, og fra 30. juni 2027 for mikro- og småskalas operatører og forhandlere.

Endringer i produktomfanget

Den delegerte forordningen oppdaterer vedlegg I til EUDR. Det er gjort en rekke presiseringer av hvilke produkter som faller innenfor og utenfor virkeområdet: produkter som inngår i fremstilling av legemidler, avfall og brukte/bruktmarkedsprodukter, emballasje, prøver til analyse eller testing, og markedsføringsmateriell er eksplisitt unntatt. I tillegg er følgende produkter er tatt ut av forordningens virkeområde:

• Hud, skinn og lær fra storfe
• Regummierte dekk
• Soyabønner til såkorn
• Artikler av vulkanisert gummi
• Transportbånd og kraftoverføringsbånd
• Seter til luftfartøy og motorvogner
• Løselig kaffe
• Visse palmeolje-derivater
• Visse såpeprodukter

Følgende produkter er lagt til i forordningens virkeområde:

For å gi virksomheter tilstrekkelig tid til forberedelse vil de nye produktene som er lagt til, først bli underlagt forordningen fra 30. desember 2027. Den delegerte forordningen sendes nå til Europaparlamentet og Rådet for en kontrollfrist på to måneder (som kan forlenges med ytterligere to måneder). De to institusjonene kan ikke endre teksten, men kan nedlegge veto. Dersom ingen innsigelser fremsettes, publiseres forordningen i EU-tidende og trer i kraft i desember.

Gjennomføringsrettsakt om informasjonssystemet

Kommisjonen vedtok også en gjennomføringsrettsakt som fastsetter de tekniske reglene for EUDRs informasjonssystem. Det oppdaterte systemet innfører forenklede erklæringer (simplified declarations) for mikro- og småskala primæroperatører, samt oppdaterte tekniske spesifikasjoner for automatiserte programmeringsgrensesnitt (API-er). Ytterligere funksjonalitet vil bli introdusert senere denne sommeren.

Informasjonssystemet ble gjenåpnet ved utgangen av juni. Kommisjonen vil fortsette å forbedre systemet, oppdatere dokumentasjonen og tilby opplæringsøkter for virksomheter fra slutten av juli 2026.

Hva betyr dette for norske virksomheter

EUDR er EØS-relevant, men er per juli 2026 ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen og har dermed ikke trådt i kraft i norsk rett. Miljødirektoratet har ennå ikke sendt forordningen på høring i Norge. Tidspunkt for Norsk ikrafttredelse er derfor fortsatt usikkert. Tidligere signaler har vært at Norge skal følge EUs tidslinjer så tett som mulig. 

Den delegerte rettsakt om produktomfang og gjennomføringsakten om informasjonssystemet er EU-rettsakter som vil følge med inn i EØS-avtalen som del av den samlede EUDR-pakken. Norske virksomheter i berørte verdikjeder bør derfor følge EØS-prosessen tett og innrette forberedelsene etter EUs tidslinje, som er den relevante referansen inntil norsk ikrafttredelse er avklart.

Les mer om avskogingsforordningen i vårt nyhetsbrev.

EU har vedtatt en ny og omfattende forordning om sirkulære krav til kjøretøydesign og håndtering av kasserte kjøretøyer (ELV-forordningen). Europaparlamentet vedtok forordningen 18. juni 2026, og Rådet ga sin formelle godkjenning 29. juni 2026. Forordningen erstatter to eksisterende direktiver fra 2000 og 2005 med ett enkelt regelverk som dekker hele kjøretøyets livsløp. Forordningen begynner å gjelde 2 år etter ikrafttredelse.

Det eksisterende ELV-direktivet (2000/53/EC) er EØS-relevant og gjennomført i norsk rett. Den nye forordningen vil etter all sannsynlighet også bli EØS-relevant, og norske myndigheter vil arbeide med implementering i norsk rett.

Formålet med forordningen

Formålet er å gjøre EUs bilindustri mer sirkulær og ressurseffektiv. Bilindustrien er blant EUs største forbrukere av primære råmaterialer, som stål, aluminium, kobber og plast, men gjør i dag begrenset bruk av resirkulerte materialer. Rundt 3,5 millioner kjøretøyer «forsvinner» hvert år fra europeiske veier uten at de behandles på lovlig vis; de eksporteres, demonteres ulovlig eller etterlates. Forordningen skal tette disse hullene og sikre at verdifulle råmaterialer beholdes i det europeiske kretsløpet.

Hva som omfattes

Forordningen gjelder alle kjøretøyer som settes på markedet i EU  uansett om de er produsert i EU eller importert. Kjernevirkeområdet er personbiler (M1) og lette varebiler (N1), men nå inkluderes også tyngre kjøretøyer, motorsykler og spesielle kjøretøyer for en begrenset del av kravene (særlig ved livsløpsslutt). 

Sentrale krav

• Sirkulært design: Alle nye kjøretøy skal designes slik at deler, komponenter og materialer enkelt kan fjernes av godkjente behandlingsanlegg. Batterier og elektriske drivmotorer skal kunne demonteres på ethvert tidspunkt i kjøretøyets levetid. Produsenter skal utarbeide en sirkulærstrategi oppdatert hvert femte år og gi avfallsanlegg standardiserte demonteringsinstruksjoner.
• Krav til resirkulert innhold i plast:
  • Innen 6 år etter ikrafttredelse: minimum 15 % resirkulert plast i nye kjøretøytyper
  • Innen 10 år: minimum 25 % resirkulert plast
  • Av dette kravet skal minst 20 % stamme fra kasserte kjøretøyer (lukket materialkretsløp)
• Digitalt sirkulasjonspass: Hvert kjøretøy skal ha et digitalt sirkulasjonspass med informasjon om materialsammensetning, demonteringsanvisninger og komponentdata som skal være tilgjengelig gjennom hele kjøretøyets levetid.
• Utvidet produsentansvar: Innen 3 år etter ikrafttredelse skal produsenter dekke kostnadene ved innsamling og behandling av kasserte kjøretøyer i hele EU. En grensekryssende mekanisme sikrer at produsentens finansielle ansvar følger kjøretøyet uavhengig av hvilket medlemsland det vrakeres i. Siste eier skal kunne levere kjøretøyet vederlagsfritt.
• Forbud mot eksport av ikke-kjørbare kjøretøyer: Fra 5 år etter ikrafttredelse er det forbudt å eksportere kjøretøyer som er erklært ikke-kjørbare ut av EU.
• Strengere regler for eieroverføring og klassifisering: Klarere kriterier for når et kjøretøy er å anse som avfall (i prinsippet: når det er ikke er mulig å reparere). Næringsaktører som overfører eierskap, pålegges dokumentasjonsplikter.

Kommisjonen skal innen ett år gjennomføre en mulighetsstudie for tilsvarende krav til stål, aluminium, magnesium og kritiske råmaterialer.

Praktiske råd til våre klienter

Forordningen berører aktører i hele verdikjeden, fra produsenter og importører til forhandlere, leasingselskaper, forsikringsselskaper og behandlingsanlegg.

1. Kartlegg din rolle i verdikjeden: produsentansvaret er bredt og treffer både EU-produsenter og importører
2. Start tidlig med materialdokumentasjon: krav til resirkulert innhold og digitalt sirkulasjonspass forutsetter detaljert materialdata fra leverandørkjeden
3. Forbered produktdesign: nye kjøretøytyper som nå er under utvikling bør allerede hensynta demonterbarhetskravene
4. Vurder logistikk for innsamling og vraking: utvidet produsentansvar og grensekryssende mekanismer krever nye systemer for sporbarhet og finansiering
5. Følg EØS-prosessen: norske myndigheter vil implementere forordningen, og det er viktig å følge Miljødirektoratets arbeid med forskriftsendringer

Høyesterett avsa 17. juni 2026 enstemmig dom der fire statlige vedtak om gruvedrift og sjødeponering av gruveavfall i Førdefjorden ble kjent ugyldige (HR-2026-1360-A). Dommen gir prinsipiell avklaring om hvilke krav vannforskriften og EUs vanndirektiv stiller for å tillate inngrep som forringer kvaliteten i en vannforekomst, og er av betydning for alle virksomheter som berører slike forekomster.

Bakgrunn

Saken gjaldt Nordic Minings rutilutvinning i Engebøfjellet ved ytre Førdefjord i Sunnfjord kommune. Selskapet hadde fått tillatelse til å deponere om lag 26,5 millioner tonn gruveavfall på fjordbunnen gjennom en rørledning, et såkalt sjødeponi. Utslippstillatelsen ble gitt ved kongelig resolusjon 19. februar 2016 etter søknad i medhold av forurensningsloven § 11, og ble senere revidert i vedtak fra 2021 og 2023. Driftskonsesjon etter mineralloven ble innvilget i 2022. Det var ubestridt at sjødeponeringen ville forringe den økologiske vanntilstanden i ytre Førdefjord fra «god» til «dårlig» ved at bunnfaunaen i deponiområdet ville gå tapt i driftsperioden og i en lengre periode etterpå. Natur og Ungdom og Norges Naturvernforbund saksøkte staten med krav om at vedtakene skulle kjennes ugyldige. Oslo tingrett frifant staten i januar 2024, men Borgarting lagmannsrett kjente vedtakene ugyldige i august 2025, etter å ha innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen om tolkningen av unntaksvilkåret i vanndirektivet. Staten anket til Høyesterett.

Høyesteretts vurdering

Saken for Høyesterett var avgrenset til spørsmålet om sjødeponeringen kunne rettferdiggjøres i «tvingende allmenne hensyn» etter vannforskriften § 12 annet ledd bokstav b, jf. vanndirektivet artikkel 4 nr. 7 bokstav c. Med utgangspunkt i EFTA-domstolens tolkningsuttalelse la Høyesterett til grunn at vurderingen har to trinn: først må det identifiseres et legitimt allment hensyn, deretter må dette hensynet veie tyngre enn de negative miljøvirkningene for vannforekomsten.

Høyesterett fant at de hensynene som var vektlagt i utslippstillatelsen fra 2016 (inntekter til aksjonærer, arbeidstakere og det offentlige samt positive effekter for lokal sysselsetting og bosetting) ikke oppfylte unntaksvilkåret. Ordinære næringsøkonomiske gevinster kan etter direktivet ikke begrunne unntak fra forringelsesforbudet. Retten la til grunn at Førdefjordregionen heller ikke var preget av slik betydelig fraflytting og sosial nød som etter omstendighetene kan gi hensynet til lokal og regional utvikling tilstrekkelig tyngde.

Staten hadde i en kongelig resolusjon fra mai 2025 forsøkt å supplere begrunnelsen med hensynet til forsyningssikkerhet for titanmetall som strategisk råvare. Høyesterett anerkjente at forsyningssikkerhet for kritiske mineraler i prinsippet kan utgjøre et tvingende allment hensyn, men fastslo at dette hensynet ikke inngikk i avgjørelsesgrunnlaget for tillatelsen i 2016. Retten understreket at begrunnelsesplikten etter vanndirektivet krever at de tvingende allmenne hensynene som begrunner unntaket, fremgår av selve vedtaket. Det er ikke adgang til å lese inn nye hensyn i ettertid. Resolusjonen fra 2025 ble heller ikke ansett som en gyldig etterfølgende godkjennelse av tillatelsen. Alle fire vedtak ble dermed kjent ugyldige som følge av materiell kompetansemangel.

Dommens betydning 

Dommen er den første norske høyesterettsdommen som prøver unntaksvilkåret om tvingende allmenne hensyn etter vannforskriften og vanndirektivet, og gir bindende avklaringer om hvilke hensyn som kan og ikke kan begrunne inngrep i vernede vannforekomster. Særlig viktig er presiseringen av at ordinære næringsøkonomiske hensyn ikke er relevante, og at begrunnelsen for unntaket må være konkret, fullstendig og uttrykkelig allerede i det opprinnelige vedtaket.

Dommen er ventet å ha direkte overføringsverdi til andre saker om sjødeponi, herunder det planlagte deponiet i Repparfjorden, der tillatelsen bygger på en begrunnelse med klare likhetstrekk med Førdefjord-vedtaket. Mer generelt er dommen relevant for alle virksomheter som søker tillatelse til inngrep som forringer kvaliteten i en vannforekomst, herunder aktører innen havbruk, vannkraft og mineralutvinning, og understreker at tillatelsenes begrunnelse nå vil bli gjenstand for en mer inngående prøving enn tidligere.

Grantham Research Institute ved London School of Economics og Sabin Center for Climate Change Law publiserte i juni 2026 den niende rapporten i serien om globale trender i klimasøksmål.

Over 3 600 saker i 62 land

Mer enn 3 600 klimasaker er nå anlagt ved domstoler i 62 land. I 2025 ble 249 nye klimasaker anlagt, og over tre fjerdedeler av alle saker siden 1986 har blitt anlagt etter Paris-avtalen i 2015. Saker anlegges stadig i nye jurisdiksjoner; i 2025 ble det for første gang registrert saker i Grenada, Guatemala, Kasakhstan, Malaysia, Singapore og Zambia.2.2

USA er fortsatt den jurisdiksjonen med flest saker totalt (2 078), etterfulgt av Brasil (354 saker), Australia (193 saker), Storbritannia (156 saker) og Tyskland (121 saker).

Mer gjennomslag for klimajuridisk argumentasjon

En viktig utvikling det siste tiåret er at domstoler på nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå i stadig større grad fastslår at stater har en rettslig plikt til å handle på klimakrisen.

Rapporten identifiserer 215 saker anlagt mot regjeringer siden 2015 som har nådd høyesterettsnivå i sine respektive jurisdiksjoner. Mer enn halvparten av avgjørelsene i disse sakene kan forstås som positive for klimainnsatsen. Vellykkede saker inkluderer nå kjente dommer fra domstoler i Nederland, Brasil, Colombia, Frankrike, Tyskland, India, Irland, Nepal, Pakistan, Sør-Korea og Storbritannia.

De tre rådgivende uttalelser fra internasjonale domstoler trekkes frem som særlig avgjørende for denne trenden:

• I mai 2024 avga ITLOS (Den internasjonale havrettsdomstolen) en rådgivende uttalelse som bekreftet at klimagassutslipp utgjør havforurensning under UNCLOS, og at stater er underlagt strenge aktsomhetsplikter.
• I mai 2025 avga IACtHR (Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen) sin rådgivende uttalelse om klima og menneskerettigheter, med ytterligere vekt på 1,5-gradersmålet og rettferdighetsspørsmål mellom stater.
• ICJ (Den internasjonale domstolen) avga i juli 2025 den mest omfattende uttalelsen, som bekreftet at stater har rettslig bindende plikter til å gjennomføre strenge klimatiltak, handle i tråd med vitenskap og rettferdighet, og regulere private aktører.

Den politiske mottakelsen av ICJ-uttalelsen tok et ytterligere skritt 20. mai 2026, da FNs generalforsamling vedtok en resolusjon som bekreftet at statene stiller seg bak ICJs uttalelser. 141 stater stemte for, 28 avsto, og bare åtte stemte imot.

Flere søksmål mot private selskap

Grønnvaskingssaker («green-washing») er den klart vanligste sakskategorien mot selskaper. Mer enn 65 % av avgjorte saker er avgjort i saksøkernes favør

I 2025 avsa Paris' tingrett dom i Greenpeace France m.fl. mot TotalEnergies, den første rettsavgjørelsen der et stort multinasjonalt oljeselskap ble holdt ansvarlig for villedende miljøpåstander. Retten konkluderte med at selskapet hadde drevet «villedende handelspraksis» ved å fremstille en målsetning om karbonnøytralitet, mens det fortsatte å utvide olje- og gassproduksjonen.

Rapporten peker imidlertid på at tempoet i nye grønnvaskingssøksmål synes å avta, og at saksøkere i stedet i større grad retter søkelyset mot selskaper som er fullstendig passive i klimaarbeidet.

Motreaksjonen: anti-klimasøksmål og lovgivning

Det som særlig kjennetegner dagens situasjon, er omfanget, koordineringen og den institusjonelle motstanden mot klimainnsatsen. Denne motstanden opererer nå samtidig gjennom søksmål, lovgivning og regulatoriske tilbakeslag, og disse forsterker i stadig større grad hverandre.

Rundt 12 % av nye saker anlagt i 2025 kan forstås som anti-klimasøksmål som søker å forsinke eller avvikle klimaregulering.

I USA ble «Stop Climate Shakedowns Act» fremsatt av republikanske lovgivere i april 2026. Den søker ikke bare å hindre pågående klimasaker mot selskaper i å fortsette, men også å blokkere staters forsøk på å innføre lovgivning som ville gjøre høyutslippsselskaper ansvarlige for å bære deler av klimatilpasningskostnadene. I New Zealand har regjeringen kunngjort planer om å innføre lovgivning som skjermer selskaper fra klimaansvar. Et tilsvarende lovforslag er også fremsatt i den tyske delstaten Bayern.

I den mest fremtredende nylige saken tilkjente en jury i North Dakota i mars 2025 Energy Transfer LP 667 millioner USD mot Greenpeace International for dets rolle i å støtte Standing Rock-protestene mot Dakota Access Pipeline. Saken har vakt betydelig bekymring, ikke bare fordi den potensielt kan drive Greenpeace til konkurs, men også fordi den kan åpne for at fossile selskaper i langt større omfang benytter seg av såkalte SLAPP-søksmål (strategiske søksmål rettet mot offentlig deltakelse) som et virkemiddel for å kneble kritikere og aktivister uten rettslig risiko.

Som motreaksjon mot regelverksreverseringer utgjorde beskyttende klimasøksmål («protective climate litigation») omtrent 20 % av klimasaker anlagt i USA i 2025.

Finanssektoren i søkelyset

Rapporten understreker at finansinstitusjoner i stadig større grad er i kjernen av klimasøksmål.

Anti-ESG-søksmål i USA søker å bruke antitrustlovgivning, tillitspliktregler og regler om ytringsfrihet til å utfordre selskapers bærekraftforpliktelser. Disse søksmålene har hatt et blandet utfall i amerikanske domstoler, men i 2025 vant saksøkerne frem i Spence mot American Airlines, der en føderal domstol i Texas slo fast at American Airlines hadde brutt sin forvaltningsplikt ved å la ESG-hensyn påvirke forvaltningen av de ansattes pensjonsordninger.

Søksmålrisikoen har også påvirket selskapers atferd og bidratt til at flere store finansinstitusjoner har trukket seg fra netto null-koalisjoner og trukket tilbake bærekraftforpliktelser.

I februar 2026 inngikk Vanguard et forlik med 13 statsadvokater i republikanske stater, ledet av Texas, i en sak om kartellrett. Vanguard aksepterte å betale 29,5 millioner USD og påtok seg strenge passivitetsforpliktelser som begrenser dets mulighet til å påvirke selskapers strategi eller støtte miljørelaterte aksjonærforslag, og skal trekke seg fra klimakoalisjoner.