Lov om register over reelle rettighetshavere – betydning for rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven
Lov om register over reelle rettighetshavere har som formål at blant annet rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven skal få bedre tilgang på informasjon om eierskap og kontroll over norske selskaper og andre juridiske personer.
Lesetid 4 minutter
I går informerte vi generelt om det nye regelverket om register over reelle rettighetshavere. I dette nyhetsbrevet ser vi nærmere på regelverkets og registerets betydning for rapporteringspliktige.
Rapporteringspliktige vs registreringspliktige
Nesten alle norske foretak vil være pliktige til å registrere opplysninger om reelle rettighetshavere i Brønnøysund. Disse foretakene omtales som "registreringspliktige" i denne sammenhengen. For foretak underlagt hvitvaskingsloven, benyttes begrepet "rapporteringspliktige", og det er viktig å skille mellom disse to begrepene i forbindelse med lov om registering av reelle rettighetshavere.
Rapporteringspliktige foretak er forpliktet til å identifisere reelle rettighetshavere hos sine kunder. Spørsmålet i det følgende er hvordan lov om registrering av reelle rettighetshavere kan bidra til denne oppgaven, og hvilke fallgruver som bør unngås når man benytter informasjon fra registeret.
Tilgang til registeret
Rapporteringspliktige vil som utgangspunkt ha full tilgang til registeret over reelle rettighetshavere som ledd i gjennomføringen av sine kundetiltak og identifisering av reelle rettighetshavere hos sine kunder. Dette kan i utgangspunktet gi en mindre ressurskrevende prosess for identifisering og bekreftelse av reelle rettighetshavere.
Registerets troverdighet
Det er viktig å være klar over at registeret ikke er "negativt troverdig" slik som for eksempel grunnboken for fast eiendom. Årsaken er dels at registeret ikke nødvendigvis er oppdatert eller korrekt, og dels at lov om registering av reelle rettighetshavere opererer med andre kriterier enn hvitvaskingsloven for identifiseringen av reelle rettighetshavere. Rapporteringspliktige kan av den grunn ikke utelukkende bygge på registeret, og må fortsatt gjennomføre selvstendig kontroll av kunders eierskap og kontrollstruktur. Slik sett er registeret mindre til hjelp enn man først kunne få inntrykk av.
Hva er ulikt i kriteriene
I tillegg til at registeret kan være feil, slik at eierforholdene må bekreftes, er det viktig for rapporteringspliktige å også være klar over at det er ulike kriterier for hvem som anses som reell rettighetshaver etter hvitvaskingsloven og det som legges til grunn for registeret. Årsaken til denne ulikheten ligger blant annet i at det kan være relativt komplisert å fastslå reell rettighetshaver etter hvitvaskingsloven, og det ville føre for langt å pålegge et så stort antall foretak å vurdere dette.
Det er særlig tre forskjeller rapporteringspliktige skal være klar over:
- Risikobasert vurdering: For det første er tersklene for identifisering i forskrift om registering av reelle rettighetshavere rent objektive. Rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven skal på sin side ha en risikobasert tilnærming ved identifiseringen av reelle rettighetshavere. Ved høyrisikokunder kan det være nødvendig å vurdere eierskap som er lavere enn 25%.
- Konsolidering: For det andre krever hvitvaskingsloven at rapporteringspliktige skal konsolidere eierskap av nære familiemedlemmer for å vurdere terskelen på 25%. Denne regelen er ikke tatt inn i identifiseringskriteriene for registreringspliktige. Det medfører at rapporteringspliktige fortsatt må undersøke familierelasjoner for å fastsette om lavere rettighetsprosenter skal konsolideres.
- Indirekte eierskap: For det tredje er vurderingskriteriene for indirekte eierskap ulike. I forskrift om registering av reelle rettighetshavere fremkommer det at indirekte eierskap foreligger dersom man har rett til å stemme for halvparten eller mer av stemmerettighetene (eller utpeke mer enn halvparten av styremedlemmene) i selskaper som alene eller til sammen innehar en posisjon som utgjør en av 25% av det registreringspliktige selskapet. Etter hvitvaskingslovens identifiseringskriterier er det tilstrekkelig med mer enn 25% i hvert ledd i eierkjeden for å fastsette indirekte eierskap.
Praktiske utfordringer fremover
Samlet sett medfører identifiseringsreglene at registeret viser færre og til dels andre fysiske personer enn etter hvitvaskingsloven. Bakgrunnen for forskjellene er som nevnt at større bruk av rent objektive kriterier for identifiseringen av reelle rettighetshavere skal gjøre det enklere for de registreringspliktige. På grunn av de betydelige forskjellene i identifiseringsreglene, vil registeret etter vårt syn i realiteten fungere i hovedsak som en kilde til informasjon for rapporteringspliktige, heller enn et system som forenkler kundetiltak og identifisering av reelle rettighetshavere.
De fleste kategorier av rapporteringspliktige vil også få en straffesanksjonert meldeplikt om uoverensstemmelser mellom oppføringer i registeret og resultatet av egne undersøkelser. Sett i sammenheng med loven opererer med andre kriterier for identifisering av reell rettighetshaver enn hvitvaskingsloven vil denne meldeplikten kunne medføre ytterligere ressurskrevende forpliktelser for rapporteringspliktige. Det fremstår som noe uklart hvordan rapporteringspliktige skal forholde seg til de ulike identifiseringskriteriene ved undersøkelser opp mot registeret, og hvorvidt det av effektivitetshensyn kan være tilstrekkelig å varsle hvis det avdekkes registrerte opplysninger som klart er uriktige. Finansdepartementet har presisert i høringsnotatet til forskriften at varslingsplikten ikke uten videre utløses av at de potensielt mer omfattende undersøkelsene utført av rapporteringspliktige har identifisert andre personer enn de(n) som registreringspliktige har identifisert ved de mer objektive kriteriene for registreringen. Videre legges det derimot til grunn som utvilsomt at dersom rapporteringspliktige (eller offentlige myndigheter) har avdekket rene "stråmenn", dvs. personer som kun i navnet innehar de posisjonene som er oppgitt, må det meldes til registeret om avviket. Forhåpentligvis kommer det ytterligere veiledning rundt rapporteringspliktiges meldeplikt slik at unødvendige meldinger om uoverensstemmelser og dermed ineffektiv ressursbruk kan unngås.
Reglene som handler om identifisering og innhenting av opplysninger om reelle rettighetshavere for de registreringspliktige, herunder opplysningsplikt for berørte personer, trer i kraft 1. november 2021. Departementet har i forbindelse med publiseringen av forskriften oppgitt at de vil komme tilbake til når de øvrige reglene om registeret trer i kraft. Det er foreløpig ukjent når dette er.