WR anskaffelsesnytt #4 – juni 2026

Den 29. april 2026 avsa Høyesterett dom i en prinsipielt viktig anskaffelsessak (HR-2026-1001-A). Saken gjaldt Målselv kommunes gjennomføring av en anbudskonkurranse der valgte leverandør, Rognmo Graveservice AS, ikke oppfylte kvalifikasjonskravet om sentral godkjenning. KOFA konkluderte med at kommunen hadde brutt anskaffelsesregelverket ved ikke å avvise valgte leverandør. ONOS Ole Nordmo & Sønn AS reiste deretter erstatningssak mot kommunen med krav om positiv kontraktsinteresse. Kommunen forsvarte seg med at konkurransen uansett ville blitt avlyst dersom valgte leverandør var avvist, ettersom kommunen stod igjen med bare ett tilbud. Etter kommunens syn forelå det derfor ikke årsakssammenheng. Spørsmålet var hvem som bærer bevisbyrden for dette kontrafaktiske spørsmålet.

Høyesterett fastslo, med dissens 3–2, et todelt utgangspunkt. Det er leverandøren som må bevise med klar sannsynlighetsovervekt at han ville fått kontrakten dersom konkurransen hadde blitt gjennomført korrekt, jf. Rt. 2001 s. 1062 (Nucleus). Oppdragsgiver bærer derimot bevisbyrden – og tvilsrisikoen – for at konkurransen ville blitt avlyst. Dette spørsmålet skal vurderes etter alminnelige bevisregler, basert på alminnelig sannsynlighetsovervekt. I den konkrete saken fant flertallet at kommunen ikke hadde sannsynliggjort avlysning. Kommunen hadde varslet i brev at konkurransen kunne bli avlyst dersom de stod igjen med kun ett tilbud, men brevet var sendt etter at tildelingen ble påklaget. Det forelå heller ingen reell vurdering av konsekvensene av en avlysning, eller tidsnær dokumentasjon som underbygget avlysningshypotesen.

Dommen har stor praktisk betydning for både leverandører og oppdragsgivere. For leverandører innebærer den at oppdragsgivers avlysningshypotese ikke uten videre avskjærer et erstatningskrav – det er oppdragsgiver som må bære denne bevisbyrden. For oppdragsgivere er budskapet klart: dersom avlysning er et reelt alternativ, må dette vurderes konkret og dokumenteres fortløpende.

Les mer om avgjørelsen i vår tidligere artikkel om temaet her. 

Etter anskaffelsesregelverket kreves et «tilstrekkelig kvalifisert brudd» for erstatningsansvar, jf. HR-2019-1801-A (Fosen-Linjen). Borgarting lagmannsrett har i LB-2025-26330 behandlet spørsmålet om manglende avvisning av en leverandør i seg selv kan etablere tilstrekkelig ansvarsgrunnlag for erstatning. I underrettspraksis er det i flere saker lagt til grunn en presumsjon for at manglende avvisning oppfyller terskelen, se blant annet LE-2022-19926 og LH-2022-43940.

I saken hadde oppdragsgiver tolket et kvalifikasjonskrav feil og lagt til grunn at en leverandør oppfylte kravet. Lagmannsretten pekte på at kravet hadde et vagt innhold og ga oppdragsgiver et betydelig skjønnsrom. Selv om dette isolert kunne tale for et mindre klanderverdig brudd, mente retten at feiltolkningen rammet grunnleggende prinsipper som forutberegnelighet og likebehandling, noe som trakk i retning av ansvar.

Det avgjørende for resultatet var imidlertid omstendighetene ved kontraktsinngåelsen. Oppdragsgiver hadde avventet signering i påvente av tingrettens behandling av begjæring om midlertidig forføyning, hvor tingretten kom til at det ikke forelå avvisningsplikt. Lagmannsretten uttalte at oppdragsgiver i en slik situasjon i utgangspunktet må kunne innrette seg etter tingrettens avgjørelse i forføyningssaken ved vurderingen av om kontrakt kan inngås. Lagmannsretten la også vekt på at forføyningsavgjørelsen ikke ble forfulgt videre, og at det ikke ble tatt skritt for å opprettholde et effektivt gjennomføringsforbud. 

På denne bakgrunn konkluderte lagmannsretten med at det – til tross for det underliggende regelbruddet – ikke forelå et tilstrekkelig kvalifisert brudd. Avgjørelsen ble anket til Høyesterett, men anken ble ikke tillatt fremmet. 

Dommen nyanserer presumsjonen om at manglende avvisning automatisk leder til ansvar, og understreker betydningen av de konkrete omstendighetene og oppdragsgivers aktsomhet i vurderingen. Samtidig bør ikke dommen ses på som uttrykk for en generell regel om at det ikke vil foreligge ansvarsgrunnlag, så lenge oppdragsgiver innretter seg etter en forføyningsavgjørelse. En forføyningssak vil ofte være gjenstand for rimelig summarisk behandling. Dessuten vil det for den tapende part i en forføyningssak, ofte ikke foreligge rettslig interesse i å påanke avgjørelsen fordi kontrakt inngås og fordi den automatiske suspensjonen ikke opprettholdes ved en anke. 

Saken kan leses i sin helhet her.

Borgarting lagmannsrett har i LB-2025-171257 behandlet spørsmålet om en oppdragsgiver lovlig kan omgjøre en tildelingsbeslutning og avvise en leverandør basert på en ny, endret skjønnsmessig kvalifikasjonsvurdering – etter at leverandøren allerede er ansett kvalifisert og tildelt kontrakten.

Saken gjaldt en anbudskonkurranse om pasientreiser på vei, hvor Sykehusinnkjøp HF i mars 2025 tildelte delkontrakt 7 (Moss) til Taxi3 AS. Etter klage fra Moss Taxi AS og en etterfølgende kjennelse om midlertidig forføyning fra tingretten, omgjorde Sykehusinnkjøp tildelingsbeslutningen, avviste Taxi3 og tildelte kontrakten til Moss Taxi.

Lagmannsretten fant at Sykehusinnkjøp ikke hadde sannsynliggjort at den opprinnelige kvalifikasjonsvurderingen bygget på en uriktig tolkning eller på annen måte var beheftet med rettslige feil. Omgjøringen fremsto i realiteten som en fornyet og endret skjønnsmessig helhetsvurdering av det samme faktiske grunnlaget. Lagmannsretten kunne ikke se at anskaffelsesregelverket åpner for dette – særlig ikke etter at kontrakt er tildelt – og viste til at anskaffelsesforskriften § 25-1 fjerde ledd bare gir adgang til å endre en tildelingsbeslutning når det foreligger rettslige feil ved den opprinnelige vurderingen. En senere kjennelse om midlertidig forføyning – som ikke ble anket – kunne ikke i seg selv endre dette rettslige utgangspunktet eller etablere en omgjøringsplikt etter § 25-1 fjerde ledd.

Dommen klargjør at adgangen til å omgjøre en tildelingsbeslutning er betinget av at den opprinnelige vurderingen faktisk var beheftet med rettslige feil, og at en endret skjønnsmessig vurdering ikke er lovlig.

Avgjørelsen kan leses i sin helhet her. 

Egenregiunntaket i anskaffelsesforskriften gir offentlige oppdragsgivere mulighet til å tildele kontrakter direkte – uten konkurranse – til selskaper de selv kontrollerer. Et sentralt vilkår for bruk av unntaket er at leverandøren må utføre mer enn 80 prosent av sin aktivitet for oppdragsgiveren eller foretak oppdragsgiveren kontrollerer (aktivitetsvilkåret). 

EU-domstolen har i sak C-692/23 klarlagt hvordan aktivitetsvilkåret skal beregnes når det kontrollerte foretaket er morselskap i et konsern. 

Saken gjaldt to nederlandske kommuners direktetildeling av kontrakter om innsamling og behandling av husholdningsavfall til et interkommunalt selskap (AF). AF oppfylte aktivitetsvilkåret isolert sett, men selskapet hadde datterselskaper som solgte tjenester kommersielt i markedet. Medregnet disse datterselskapenes omsetning, var ikke aktivitetsvilkåret oppfylt. 

EU-domstolen slo fast at aktivitetsvilkåret ikke kan vurderes for morselskapet alene. Når et foretak er forpliktet til å utarbeide konsolidert regnskap, gir den konsoliderte omsetningen et korrekt og rettvisende bilde av den virksomheten morselskapet utøver i konsernet. Videre fremhevet EU-domstolen at det kontrollerte foretaket ellers lett ville kunne omgå aktivitetsvilkåret ved kunstig å splitte sin virksomhet. Avgjørelsen har stor betydning for anskaffelser som skjer etter reglene om utvidet egenregi eller felles kontroll, og der foretaket som får direktetildelt kontrakt inngår i et konsern som også driver kommersiell virksomhet.

Dommen avklarer situasjoner der morselskapet er kontraktspart, men avklarer ikke om tilsvarende gjelder der et datterselskap er kontraktspart. EU-domstolens begrunnelse, herunder omgåelseshensyn samt plikten å utarbeide konsoliderte regnskaper, treffer ikke for datterselskaper. Generaladvokat Rantos understreket at konsernets omsetning er irrelevant der det kontrollerte foretaket kun er ett av datterselskapene i konsernet, uten kontroll over de øvrige foretakene i samme konsern, men domstolen tok ikke stilling til dette spørsmålet. Spørsmålet fremstår derfor foreløpig som uavklart. 

Les mer om avgjørelsen i vår tidligere artikkel om temaet her.

EU-domstolen avsa 22. januar 2026 dom i sak C-812/24 (LIPOR), som gjaldt en anskaffelse av transport og deponering av avfall. Spørsmålene for EU-domstolen var for det første om hvorvidt støtte fra et heleid datterselskap innebærer at morselskapet støtter seg på kapasiteten til en «annen virksomhet» etter anskaffelsesdirektivet. For det andre var spørsmålet om det foreligger avvisningsplikt dersom ESPD fra det heleide datterselskapet ikke er fremlagt.

EU-domstolen besvarte det første spørsmålet bekreftende: et datterselskap er et separat juridisk subjekt. Oppdragsgiver må derfor kunne kontrollere at datterselskapet oppfyller kvalifikasjonskravene og ikke er gjenstand for andre avvisningsgrunner. I den forbindelse avviste EU-domstolen å overføre den konkurranserettslige forståelsen av hva som utgjør en økonomisk enhet til anskaffelsesretten.

Det har vært debattert om EU-domstolens avgjørelse innebærer at det nå også gjelder et krav om at et morselskap som støtter seg på et datterselskap, må fremlegge forpliktelseserklæring. I norsk rett er det lagt til grunn at det ikke er nødvendig som følge av morselskapets instruksjonsrett. Etter vårt syn gir avgjørelsen ikke grunnlag for en slik tolkning. Selv om datterselskapet i kvalifikasjonsvurderingen anses som en separat økonomisk enhet, vil morselskapet fortsatt ha selskapsrettslig kontroll over datterselskapet, slik at forpliktelseserklæring ikke vil være nødvendig.

Når det gjelder spørsmålet om manglende ESPD-skjema fra datterselskapet, bekrefter EU-domstolen at dette ikke er en automatisk avvisningsgrunn. ESPD-skjema kan ettersendes, så lenge dette ikke innebærer en endring av tilbudet og prinsippene om likebehandling og gjennomsiktighet ivaretas. Uttalelsen bekrefter dermed hovedlinjen i norsk rett om at ESPD-skjema kan ettersendes så lenge det fremgår av kvalifikasjonssøknaden eller tilbudet at leverandøren vil støtte seg på den aktuelle virksomheten.

EU-domstolen angir en tilsynelatende lav terskel for ettersending: det er tilstrekkelig at et morselskap «intends to rely» på kapasiteten til et datterselskap i sitt tilbud.

Les avgjørelsen i sin helhet her. 

EU-domstolen avsa 12. februar 2026 dom i sak C-313/24, som gjaldt lovligheten av det italienske Uffizi-galleriets tildeling av en tiårig kontrakt om kafeteria- og cateringtjenester. Den valgte leverandøren var et italiensk-registrert selskap der to av tre styremedlemmer var russiske statsborgere – én av disse var i tillegg styreleder, administrerende direktør og eneste administrator for morselskapet. Spørsmålet for EU-domstolen var om tildelingen var i strid med forbudet i EU-forordning 833/2014 artikkel 5k nr. 1 bokstav c som forbyr tildeling av offentlige kontrakter til rettssubjekter som handler på vegne av, eller etter instruksjon fra russiske statsborgere eller russisk-registrerte selskaper. 

EU-domstolen kom til at bestemmelsen ikke automatisk kommer til anvendelse der et selskap ledes av en administrator som er russisk statsborger. Det må kunne fastslås, eller i det minste være svært sannsynlig, at den russiske statsborgeren faktisk har reell kontroll over selskapet og dermed instruksjonsmyndighet. Vurderingstemaet er om tildelingen medfører en sannsynlig risiko for at kontraktsmidlene vil bli omdirigert til russisk økonomi. 

Oppdragsgiver kan følgelig ikke nøye seg med å kontrollere eierstruktur og nasjonalitet – det kreves en dokumentert helhetsvurdering av eierforhold og faktisk kontroll over selskapet, basert på alle relevante omstendigheter. Plikten gjelder også under kontraktsgjennomføringen dersom en russisk statsborger utpekes som administrator i løpet av kontraktsperioden. Dommen er et viktig signal om at sanksjonsreglene krever reell aktsomhet, ikke bare formell etterlevelse.

EU-forordning 833/2014 gjelder ikke direkte i norsk rett gjennom EØS-avtalen. Norge har imidlertid valgt å slutte seg til EUs sanksjoner mot Russland og et tilsvarende forbud er inntatt i sanksjonsforskrift Ukraina (territoriell integritet mv.) § 8n. EU-domstolens presiseringer må følgelig antas å ha betydelig rettskildemessig vekt ved tolkingen av den norske bestemmelsen. 

Les avgjørelsen i sin helhet her. 

EU-domstolen avsa 16. april 2026 dom i sak C-568/24. Saken gjaldt et rumensk anbud om levering av en kirurgisk robot, der oppdragsgiver hadde stilt krav om robotens modulære og mobile karakter, vekt, gulvplass og plassering av armene. Et av spørsmålene for EU-domstolen var om oppdragsgivers tekniske spesifikasjoner kunne angis uten å legge til uttrykket «eller tilsvarende». 

EU-domstolen fastslo at oppdragsgivers tekniske spesifikasjoner som utgangspunkt ikke kan henvise til én bestemt type, én bestemt opprinnelse eller én bestemt produksjon dersom dette medfører at bestemte leverandører eller varer favoriseres eller utelukkes. Domstolen presiserte at det finnes to unntak fra dette: for det første der kontraktens formål nødvendiggjør en slik henvisning fordi det følger «inevitably from the subject matter of the contract» – i slike tilfeller er det ikke krav om å tilføye «eller tilsvarende». For det andre der kontraktens gjenstand ikke lar seg beskrive tilstrekkelig presist – da skal henvisningen ledsages av «eller tilsvarende».

EU-domstolen la til grunn at oppdragsgivers krav medførte at det var stilt krav til en «type» produkt eller «en spesifikk produksjon» fordi kravene fører til utelukkelse av foretak som leverer kirurgiske roboter av en annen type. 

EU-domstolen angir at det er opp til den nasjonale domstolen å vurdere hvorvidt det rent faktisk var nødvendig ut fra kontraktens formål å stille de angitte kravene. Dommen er en viktig påminnelse om at oppdragsgivere ikke fritt kan formulere tekniske kravspesifikasjoner etter egne preferanser. Krav som i praksis peker mot ett bestemt produkt eller en bestemt leverandør krever en objektiv begrunnelse forankret i kontraktens gjenstand, eller så må kravene suppleres med «eller tilsvarende». 

EU-domstolens avgjørelse kan leses i sin helhet her.

Saken gjaldt fem kommuners inngåelse av rammeavtaler for kjøp av renholdsprodukter. Tre måneder etter tildelingen avlyste oppdragsgiver konkurransen. Avlysningen ble begrunnet i at det var foretatt et uriktig verdiestimat og at det forelå feil ved utformingen av prisevalueringen – nærmere bestemt krav om å oppgi rabatter på øvrig sortiment uten samtidig krav om innlevering av prisoversikt for dette sortimentet. 

Vinneren av anbudskonkurransen klaget avlysningen inn for KOFA. Klager anførte særlig at tidspunktet for avlysningen – tre måneder etter tildelingen – skjerpet terskelen for hva som kan anses som saklig grunn, og at denne terskelen ikke var oppfylt. Videre anførte klager at det ikke forelå saklig grunn til avlysning ettersom feilene som ble påberopt av oppdragsgiver ikke hadde hatt innvirkning på deltakerinteressen eller utfallet av konkurransen. 

KOFA presiserte at terskelen for rettmessig avlysning er høyere desto senere avlysningen skjer, og konstaterte at vurderingstemaet var om det forelå avlysningsrett, ikke avlysningsplikt.

KOFA vurderte først om det uriktige verdiestimatet ga saklig grunn til avlysning. Verdiestimatet i konkurransedokumentene var på 18 millioner kroner, mens den reelle kontraktsverdien var i underkant av 8,5 millioner kroner. Avviket var betydelig, men feilens praktiske betydning var begrenset ettersom konkurransen uansett var omfattet av forskriftens del III. I tillegg vektla KOFA at oppdragsgiver hadde estimert og oppgitt forbruk per varelinje i prisskjemaet, slik at deltakende leverandører likevel hadde grunnlag for å vurdere anskaffelsens faktiske omfang. Det uriktige verdiestimatet ga derfor ikke alene saklig grunn til avlysning.

Videre vurderte KOFA om prisevalueringen ga saklig grunn til avlysning. Ordningen med vektlegging av rabatt på øvrig sortiment, uten å hensynta de veiledende prisene, medførte at evalueringen ikke nødvendigvis identifiserte det mest fordelaktige tilbudet. Dette fikk særlig betydning fordi priskriteriet var vektet med 70 %. KOFA konkluderte med at dette ga saklig grunn til avlysning, uavhengig av tidsmomentet.

Vi bemerker at KOFA ikke tar stilling til innvirkningsvilkåret ved vurderingen av om det foreligger avlysningsrett. Det KOFA derimot gjør, er å trekke opp et skille mellom avlysningsrett og avlysningsplikt, der innvirkningsvilkåret etter nemndas syn kun er relevant for sistnevnte. En slik tilnærming skiller seg fra tidligere praksis fra KOFA og domstolene, der innvirkningsvurderingen har inngått i helhetsvurderingen av om det foreligger saklig grunn til avlysning. KOFA kommenterer ikke denne kursendringen, slik at det er uklart hvilken begrunnelse som ligger bak. Resultatet kan dermed skape rettslig usikkerhet for fremtidige saker om avlysning.

Saken kan leses i sin helhet her. 

Saken gjaldt Senja kommunes anbudskonkurranse for anskaffelse av vintervedlikehold av veier og plasser. Et av spørsmålene KOFA behandlet var om kommunen hadde brutt regelverket ved å unnlate å stille krav om bruk av lærlinger. 

Det følger av  anskaffelsesloven § 7 og lærlingforskriften at oppdragsgiver i nærmere angitte tilfeller plikter å stille krav om bruk av lærlinger. For at denne plikten skal gjelde, følger det tre kumulative vilkår av lærlingforskriften: kontraktens hovedelement må omfatte arbeider der det er relevant å benytte arbeidskraft med fag- eller svennebrev (§ 6 andre ledd), kravet må ikke anses uforholdsmessig etter kontraktens innhold, omfanget av arbeidet der det er relevant å benytte arbeidskraft med fag- eller svennebrev eller andre forhold (§ 6 tredje ledd), og det må foreligge særlig behov for læreplasser innenfor bransjen (§ 7 første ledd).

KOFA la til grunn at det forelå særlig behov for læreplasser. Slikt behov foreligger der det ved siste søkning til videregående opplæring var klart flere søkere til læreplass enn antallet inngåtte lærekontrakter, og DFØs veileder presiserer at terskelen er en nasjonal underdekning på over ti prosent. Underdekningen i bygge- og anleggsbransjen var på 14,6 prosent. Innklagedes anførsel om at det lokalt i Midt-Troms snarere var mangel på lærlinger enn på læreplasser, ble ikke tillagt vekt ettersom vurderingen skal baseres på det nasjonale behovet.

Det avgjørende spørsmålet ble dermed om kontraktens hovedelement omfattet arbeid der det var relevant å benytte arbeidskraft med fag- eller svennebrev. KOFA presiserte at faglært arbeidskraft ikke må være relevant i absolutt alle deler av kontraktens hovedelement – det er tilstrekkelig at hovedelementet omfatter slik arbeid i vesentlig grad. 

KOFA kom likevel til at relevanskravet ikke var oppfylt. Kravspesifikasjonen viste at kontraktens hovedelement besto av brøyting, strøing, fresing og deponering av snø. Det ble ikke stilt krav i konkurransen om fagbrev i anleggsmaskinførerfaget. KOFA la videre til grunn at det heller ikke er noen offentlige krav om fagbrev for å drive med vintervedlikehold. Kontraktens hovedelement omfattet dermed ikke arbeid der det var relevant å benytte arbeidskraft med fag- eller svennebrev, og KOFA kom dermed til at det ikke gjaldt noen plikt til å kreve bruk av lærlinger i den aktuelle kontrakten.

Avgjørelsen reiser spørsmål ved rekkevidden av relevanskravet i lærlingforskriften § 6 andre ledd. KOFA synes å legge til grunn at fraværet av både kontraktsfestede og offentligrettslige krav om fagbrev er tilstrekkelig til at vilkåret ikke er oppfylt – uten at nemnda drøfter om arbeidet faktisk er av en art der faglært arbeidskraft naturlig vil benyttes. Det kan stilles spørsmål ved om en slik tilnærming innsnevrer plikten til å stille lærlingkrav i større grad enn forskriftens formål tilsier.

Saken kan leses i sin helhet her. 

Sykehusinnkjøp HF gjennomførte en åpen tilbudskonkurranse for etablering av en øyeinjeksjonsklinikk ved Elverum sykehus. Spørsmålet i saken var om valgte leverandør skulle vært avvist på grunnlag av manglende oppfyllelse av kvalifikasjonskravene.

KOFA presiserte innledningsvis at kvalifikasjonskrav knytter seg til leverandørens evne til å gjennomføre det arbeidet som den aktuelle anskaffelsen gjelder, og må i utgangspunktet oppfylles på tilbudstidspunktet. 

Valgte leverandør hadde ikke dokumentert at de selv oppfylte kvalifikasjonskravet om tilstrekkelig kapasitet og gjennomføringsevne, og var derfor avhengig av støtte fra underleverandørene. Tilbudet inneholdt imidlertid en forpliktelseserklæring fra en underleverandør som viste seg å ikke lenger eksistere på tilbudstidspunktet, ettersom selskapet var slettet og fusjonert inn i et annet selskap. Siden det fusjonerte selskapet ikke hadde levert egen forpliktelseserklæring innen tilbudsfristen, og tilbudet heller ikke inneholdt opplysninger om at valgte leverandør hadde ment å støtte seg på dette selskapet, kunne ikke Sykehusinnkjøp ta i betraktning den ettersendte forpliktelseserklæringen. På denne bakgrunn hadde Sykehusinnkjøp brutt regelverket ved ikke å avvise valgte leverandør, jf. forskriften § 9-5 første ledd bokstav a.

Det var videre et spørsmål om valgte leverandør oppfylte kvalifikasjonskravet om «et relevant kvalitetssikringssystem ISO 9001:2015, eller tilsvarende». KOFA vurderte innledningsvis at «ISO 9001:2015, eller tilsvarende» etter en naturlig lesning av kravet medførte at systemet måtte tilsvare ISO 9001:2015. KOFA fant at oppdragsgiver hadde vurdert om leverandørens kvalitetssikringssystem var «relevant», men ikke om dette var «tilsvarende» ISO 9001:2015. Oppdragsgiver hadde dermed ikke forholdt seg til føringene i konkurransegrunnlaget. KOFA konkluderte dermed at det forelå et brudd på kravet om forutberegnelighet i anskaffelsesloven § 4.

Wikborg Rein bistod klager i saken, som etter KOFAs avgjørelse ble tildelt kontrakten. 

Saken kan leses i sin helhet her. 

Saken gjaldt Anskaffelser i Akershus, Buskerud og Østfolds åpne tilbudskonkurranse for anskaffelse av teknisk arrangør av Jernbaneforum på vegne av Østfold fylkeskommune. Klager anførte at konkurransen var beheftet med en rekke feil som måtte medføre avlysningsplikt. KOFA kom til at oppdragsgiver hadde avlysningsplikt som følge av at det var fastsatt en uforholdsmessig lang varighet på kontrakten. 

Regelverket oppstiller, med unntak for rammeavtaler, som utgangspunkt ingen begrensning for hvor lang varighet en kontrakt kan ha. KOFA presiserer i saken at konkurranseprinsippet i anskaffelsesloven § 4 likevel setter grenser for å inngå kontrakter med svært lang varighet i tilfeller hvor oppdragets art eller innhold tilsier det, og hvor lang kontraktsvarighet kan svekke konkurransen i markedet. KOFA mente det ved vurderingen er relevant å se hen til momentene som kan begrunne unntak fra tidsbegrensningen for rammeavtaler, jf. forskriften § 26-1 fjerde ledd.

Den aktuelle kontrakten hadde en varighet på ett år, med opsjoner på å forlenge avtalen med ett år av gangen i inntil ni år. Varigheten ble begrunnet med at det var viktig med en stabil leverandørrelasjon for å sikre effektiv samhandling og forbedring av arrangementet, bidra til oppdragsgivers ønske om å involvere ressurser fra videregående skole, gjøre kontrakten mer attraktiv, samt begrense administrasjonskostnadene i forbindelse med anskaffelse av tjenesten.

KOFA vurderte at det ikke forelå noen tilfredsstillende begrunnelse eller dokumentasjon for å fastsette en kontraktsperiode på ti år. Det ble særlig lagt vekt på at forholdene som begrunnet lang varighet kunne ivaretas på andre måter, som for eksempel gjennom krav til erfaringsutveksling ved kontraktslutt og krav til inkludering av ressurser fra videregående skole i kontrakten. KOFA pekte videre på at anskaffelsen ikke var særlig kompleks, og at det ikke var tale om tjenester som krevde nevneverdige investeringer. 

KOFA konkluderte med at det var en nærliggende faktisk mulighet for at feilen kunne ha påvirket utfallet av konkurransen eller deltakelsen, og at feilen derfor ikke kunne rettes på annen måte enn ved avlysning.

Avgjørelsen belyser at det kreves en konkret og tilfredsstillende begrunnelse dersom kontraktsperioden settes vesentlig lenger enn det oppdragets art tilsier. Saken viser også at oppdragsgiver bør gjøre en vurdering av om det kan gjøres mindre inngripende tiltak for å ivareta hensynene som begrunner en lang kontraktsperiode.

Avgjørelsen kan leses i sin helhet her.

Saken gjaldt Sykehusinnkjøp HFs åpne anbudskonkurranse om anskaffelse av vaskeritjenester. Avgjørelsen er et noe sjeldent eksempel på at KOFA setter til side en tilbudsevaluering som «sterkt urimelig», og minner oppdragsgivere om at poengtrekk må stå i et rimelig forhold til svakheten i tilbudet, sett opp mot karakterskalaen og begrunnelsen. 

Klager hadde i saken blant annet anført at oppdragsgivers evaluering av evalueringskrav B-02 (beredskap) var ulovlig. Kravet gjaldt leverandørenes evne til å utføre hasteleveranser ved ekstraordinære hendelser, og evalueringen skulle særlig legge vekt på både tilbyders beskrivelse av hvordan hasteleveranser håndteres samt vederlaget for slike leveranser. I evalueringen av vinnende leverandørs tilbud hadde oppdragsgiver kun trukket frem begrensninger knyttet til ordinær drift ved beredskapssituasjoner som grunnlag for trekk. Under klagebehandlingen erkjente oppdragsgiver i tillegg at prisingen av hasteleveransen ga grunnlag for trekk, men betegnet dette som en feil ved begrunnelsen og ikke evalueringen. 

KOFA la til grunn at begge punktene ga grunnlag for trekk, men valgte leverandør ble likevel kun trukket ett poeng, fra 6 til 5. KOFA fant at poengtrekket var for lite, og at det på bakgrunn av begrunnelsen og karakterskalaen i konkurransegrunnlaget fremsto som sterkt urimelig å bare gi ett poengtrekk for to nokså sentrale forhold ved tilbudet. Oppdragsgiver hadde dermed gått utenfor de rettslige rammene som var satt for evalueringen av evalueringskrav B-02. 

Avgjørelsen kan leses i sin helhet her. 

Saken gjaldt Forsvarsdepartementet v/Forsvarsmateriells kjøp av radiokommunikasjonsutstyr etter at en rammeavtale med leverandøren Northcom AS løp ut, nærmere bestemt kjøp av 40 radioer av merket TAIT Communications samt tilhørende opplæringstjenester, til en samlet verdi av om lag 1,47 millioner kroner ekskl. mva.

Oppdragsgiver gjennomførte kjøpet uten konkurranse med hjemmel i eneleverandørunntaket i anskaffelsesforskriften § 13-4 bokstav b nr. 2 og 3. Etter disse alternativene kan en anskaffelse gjennomføres uten konkurranse dersom ytelsen bare kan leveres av én bestemt leverandør, enten fordi konkurranse er umulig av tekniske årsaker (nr. 2), eller fordi leverandøren har en enerett, inkludert immaterielle rettigheter (nr. 3). Unntakene får likevel kun anvendelse når det ikke foreligger rimelige alternativer.

KOFA konkluderte med at oppdragsgiver ikke hadde sannsynliggjort at unntaket fra kunngjøringsplikten kom til anvendelse, særlig av to grunner. For det første dekket dokumentasjonen oppdragsgiver hadde innhentet – herunder en erklæring fra TAIT Europe Ltd – kun det norske markedet, og var ikke tilstrekkelig til å dokumentere at Northcom var eneleverandør i hele EØS-markedet. For det andre var all dokumentasjon innhentet før oktober 2023, mens anskaffelsen ble gjennomført i juni–juli 2024 – et tidsspenn på over seks måneder – noe som gjorde at dokumentasjonsgrunnlaget ikke kunne anses som tilstrekkelig oppdatert. Det ble vist til at teknisk ekspertise er i stadig utvikling, noe som øker kravet til dokumentasjon av at ingen andre leverandører kan levere ytelsen.

KOFA fant at oppdragsgiver burde ha sørget for at kunnskapsgrunnlaget var tilstrekkelig oppdatert og dekket hele det aktuelle markedet, og at oppdragsgivers handlemåte måtte karakteriseres som grovt uaktsom. KOFA vektla likevel i formildende retning at oppdragsgiver hadde forsøkt å innhente relevante markedsopplysninger og faktisk innhentet tilbud på tilsvarende produkter fra en alternativ leverandør. Gebyret ble fastsatt til 10 prosent av anskaffelsens verdi.

Avgjørelsen minner oppdragsgivere om at bruk av eneleverandørunntaket krever dokumentasjon som dekker hele EØS-markedet og er oppdatert tett opp mot tidspunktet for anskaffelsen.

Avgjørelsen kan leses i sin helhet her. 

Saken gjaldt Arbeids- og velferdsetaten v/ Nav tiltak Innlandets konkurranse etter anskaffelsesforskriften del IV for inngåelse av rammeavtale for arbeidsmarkedstiltaket «Oppfølgingstiltaket – Studier med støtte» i Troms og Finnmark. 

Klager leverte eget tilbud på hele anskaffelsen, og deltok samtidig som underleverandør for deler av et annet tilbud. Klager var videre oppgitt som støttende virksomhet for oppfyllelse av den andre leverandørens kvalifikasjonskrav. Det var i kunngjøringen angitt at det ikke var tillatt å inngi parallelle tilbud. Oppdragsgiver avviste begge tilbudene under henvisning til at samarbeidet var i strid med likebehandlings- og konkurranseprinsippene i anskaffelsesloven § 4.

Problemstillingen for KOFA var om oppdragsgiver hadde avvisningsrett som følge av samarbeidet mellom de to tilbyderne. KOFA presiserte at et underleverandørforhold ikke nødvendigvis er problematisk, men kom til at det må foretas en konkret vurdering av om det aktuelle samarbeidets omfang var av en slik karakter at det begrenser konkurransen. 

KOFA kom etter en konkret vurdering, under tvil, til at samarbeidet ga klager en mulig konkurransefordel. Dette ble forankret i de grunnleggende kravene til likebehandling og konkurranse i anskaffelsesloven § 4, samt anskaffelsesforskriften § 30-1 annet ledd. Selv om samarbeidet var forsøkt begrenset, hadde klager utarbeidet løsningsbeskrivelsen for en betydelig del av det andre tilbudet, og dermed fått unik innsikt i en konkurrents tilbud. Denne fordelen ville særlig gjøre seg gjeldende i en eventuell forhandlingssituasjon. KOFA fant at oppdragsgiver ikke hadde noen undersøkelsesplikt, ettersom tilbudene ga tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at samarbeidet var problematisk for konkurransesituasjonen.

Det er verdt å merke seg at KOFA nådde denne konklusjonen under tvil, noe som understreker at slike konstellasjoner med underleverandørforhold i kombinasjon med eget tilbud befinner seg i en rettslig gråsone der utfallet vil bero på en konkret helhetsvurdering av samarbeidets faktiske omfang og karakter.

Avgjørelsen kan leses i sin helhet her.

Den 12. mai kom KOFAs stornemnd med en prinsippsak som avklarer konsekvensene av avvik fra minstekrav i offentlige anskaffelser.

Saken gjaldt Statens vegvesen Utbyggings konkurranse om totalentreprise for bygging av omtrent 21 kilometer vei i Nord-Norge, med en estimert kontraktsverdi på 4,375 milliarder kroner ekskl. mva. Kjernen i saken var om den tilbudte anleggslederen oppfylte et uttrykkelig minstekrav i konkurransegrunnlaget om minst 10 års relevant erfaring innen bygg og anlegg, hvorav minst 5 år som anleggsleder i prosjekter av tilsvarende art, omfang og vanskelighetsgrad. 

KOFA konkluderte enstemmig med at det forelå et avvik, men var delt i spørsmålet om konsekvensen – altså om avviket var «vesentlig» og dermed medførte avvisningsplikt.

Flertallet la til grunn at avvik fra «absolutte krav», «minstekrav» og «minimumskrav» som den klare hovedregel er vesentlig og utløser avvisningsplikt, uten at det skal foretas noen nærmere konkret vurdering av avvikets faktiske betydning. Mindretallet kritiserte denne tilnærmingen som for unyansert, og viste til at Høyesterett i Consto-dommen (HR-2025-1098-A) hadde lagt til grunn at vesentlighetsspørsmålet beror på en konkret objektiv vurdering, samt at avviket i denne saken verken hadde forrykket konkurransen eller hindret en objektiv sammenligning av tilbudene. 

Med avgjørelsen tar KOFA direkte stilling til det spørsmålet Høyesterett lot stå åpent i Consto-dommen, og flertallets svar er klart: avvik fra absolutte krav medfører som klar hovedregel avvisningsplikt. Dette gir økt forutberegnelighet, men dissensen på 3–2 viser at spørsmålet neppe er endelig avklart.

Vårt team har skrevet nærmere om saken i en artikkel publisert på Anbud365. 

Avgjørelsen kan leses i sin helhet her.