Fra 'Made in China' til 'Made in EU': Industrial Accelerator Act

Europeisk konkurransekraft står høyt på dagsordenen i EU og er under kraftig press, særlig fra Kina som gjennom strategien «Made in China 2025» fra 2015 har satset massivt på ti høyteknologiske sektorer, blant annet elbiler, informasjonsteknologi og avansert robotikk. Som EUs industrikommissær Séjourné har formulert det, må Europa handle nå: «If we do nothing, 100% will be made in China.»

Det europeiske mottrekket har latt vente på seg, men den 4. mars 2026 la Kommisjonen frem forslag til «Industrial Accelerator Act» («IAA»), som inngår i EUs flaggskipsinitiativ «Clean Industrial Deal». Forslagets målsetting er todelt: en ambisiøs klimapolitikk med raskere avkarbonisering samtidig med en styrket konkurranseevne for europeisk industri.

Forslaget er markert som EØS-relevant, og en eventuell rettsakt vil mest sannsynlig tas inn i EØS-avtalen, og dermed i norsk rett. IAA innebærer både muligheter og begrensninger for norske virksomheter, herunder når det gjelder adgangen til å benytte leverandører fra tredjestater som Kina. For leverandører og investorer fra land uten frihandelsavtale med EU – særlig Kina – vil forslaget derimot kunne innebære vesentlige begrensninger. Nedenfor gjennomgås forslagets sentrale elementer nærmere.

Formål og tiltak

EU har satt et ambisiøst industrialiseringsmål: EUs produksjonsindustri skal innen 2035 utgjøre minst 20 prosent av bruttonasjonalproduktet («BNP»). Bakgrunnen er en vedvarende nedadgående trend. Produksjonsindustriens andel av BNP har falt fra 17,4 prosent i 2000 til dagens 14,3 prosent. Samtidig står sektoren for 26,2 prosent av EUs klimagassutslipp. Det fremheves at økende geopolitiske spenninger og handelspartneres bruk av økonomiske avhengighetsforhold som strategiske virkemidler utgjør en alvorlig trussel mot EUs motstandsdyktighet og strategiske autonomi. For å reversere denne utviklingen tar IAA sikte på å adressere grunnleggende utfordringer knyttet til den europeiske industriens konkurransekraft:

• Sårbar forsyningssikkerhet i strategisk viktige sektorer og teknologier, herunder energiintensiv industri, nullutslippsteknologi og bilindustrien;
  • Utilstrekkelig markedsetterspørsel etter europeiske lavkarbonprodukter i nærmere bestemte energiintensive sektorer, slik disse er klassifisert i henhold til NACE (EUs standard for industriklassifisering). Eksempler er produksjon av stål, sement/betong og aluminium; og
  • Barrierer som forsinker og vanskeliggjør realisering av storskala industriprosjekter.

For å møte disse utfordringene er følgende tiltak foreslått:

• Opprinnelses- og lavkarbonkrav ved offentlige anskaffelser, auksjoner og andre offentlige støtteordninger;
  • Screening av utenlandske direkteinvesteringer (foreign direct investments; FDI) i fremvoksende strategiske sektorer, herunder batteriteknologi, elbiler, solcelleteknologi og kritiske råvarer; og
  • Forenklede og mer effektive tillatelsesprosesser for prosjekter på industrielle akselerasjonsområder utpekt av den enkelte medlemsstat.

IAA retter seg mot sektorer av strategisk betydning som er utsatt for betydelig konkurransepress: energiintensiv industri (herunder stål, sement, aluminium og kjemikalier), bilindustrien samt nullutslippsteknologier (for eksempel batterier, solceller, varmepumper og vindkraft). For kjemisk industri har Kommisjonen fått delegert fullmakt til å innføre etterspørselstiltak på et senere tidspunkt, men slike krav inngår ikke i det aktuelle forslaget. Dette er sektorer som er avgjørende for verdiskaping i en bred nedstrømsindustri, og som samtidig opplever fallende europeisk produksjonsvolum som følge av økende internasjonal konkurranse.

Opprinnelseskrav («Made in EU») og lavkarbonkrav

Et sentralt element i forslaget er innføring av opprinnelseskrav (omtales som «Made in EU») og lavkarbonkrav som skal gjelde ved offentlige anskaffelser, auksjoner (særlig for fornybar energi) og andre offentlige støtteordninger i utvalgte strategiske sektorer.

Kravene retter seg mot to grupper av aktører: oppdragsgivere og støttegivere på den ene siden, og leverandører og støttemottakere på den andre. 

For offentlige anskaffelser innebærer opprinnelseskravene at bestemte komponenter eller sluttprodukter må ha opprinnelse i EU eller i en likestilt partnerstat, mens lavkarbonkravene går ut på at produktene må oppfylle fastsatte utslippsintensitetskrav.

I praksis betyr dette følgende for de to gruppene:

• Oppdragsgivere må innta opprinnelses- og lavkarbonkrav som obligatoriske tekniske spesifikasjoner i sine anskaffelsesdokumenter
  • Leverandører må ved offentlige anskaffelser dokumentere etterlevelse av kravene 

Kravene gjelder følgende sektorer og produkter:

• Stål (kun lavkarbonkrav), sement og betong samt aluminium i bygg- og transportsektoren (både opprinnelses- og lavkarbonkrav)
  • Kjøretøy (kun opprinnelseskrav)
  • Nullutslippsteknologier, herunder batterier, solceller, varmepumper, vindkraft, nukleær fisjonsteknologi kjernefisjonsteknologi og elektrolysører (kun opprinnelseskrav)

For offentlige støtteordninger og auksjoner gjelder tilsvarende krav, men med noe strengere regler for hvilke tredjestater som kan likestilles med EU-opprinnelse. Støttegivere skal utforme ordningene slik at de fremmer bruk av EU-produserte produkter og lavkarbonprodukter, og støttemottakere som oppfyller kravene kan gis fortrinn eller tilleggsfinansiering.

Siktemålet er å styrke europeisk produksjonskapasitet og stimulere etterspørselen etter europeiske lavkarbonprodukter i disse sektorene. Kravene er imidlertid ikke absolutte. Ved offentlige anskaffelser kan oppdragsgivere fravike kravene dersom:

• produktene eller tjenestene kun kan leveres av én bestemt leverandør, det ikke finnes rimelige alternativer, og fraværet av konkurranse ikke skyldes en kunstig innsnevring av anskaffelsen (eneleverandørsituasjon);
  • det ikke er mottatt egnede tilbud eller forespørsel om deltakelse i anskaffelsen, eller i en tilsvarende tidligere anskaffelse gjennomført av samme oppdragsgiver i løpet av de to foregående årene; eller
  • kravene vil medføre uforholdsmessige kostnader (over 25 prosent økte kostnader) eller teknisk inkompatibilitet i drift og vedlikehold.

For støtteordninger gjelder en tilsvarende unntaksadgang dersom:

• det oppstår vesentlige forsinkelser som følge av manglende tilgjengelighet av påkrevde komponenter eller sluttprodukter (over syv måneder), eller
  • etterlevelse medfører uforholdsmessige kostnader (over 30 prosent økte kostnader). 

Nettopp disse unntaksadgangene kan vise seg å bli avgjørende for prosjekter som er avhengige av leveranser fra Kina. Dersom EU-produserte alternativer ikke er tilgjengelige i tilstrekkelig omfang, medfører uforholdsmessige merkostnader eller er teknisk inkompatible med prosjektets øvrige løsninger, vil oppdragsgivere og støttegivere kunne fravike opprinnelseskravene. For prosjekter innen eksempelvis solcelleteknologi, vindturbiner og batterier, som er sektorer der Kina i dag dominerer globale verdikjeder, kan unntakene gi et nødvendig handlingsrom i en overgangsperiode frem til europeisk produksjonskapasitet er tilstrekkelig oppskalert.

Forslaget har vært gjenstand for betydelig politisk debatt. Særlig Frankrike har vært en pådriver for denne europeiske preferanseordningen, mens land som Tyskland, Sverige, Finland og Nederland har vært skeptiske. Etter motstand fra disse landene ble antallet sektorer som omfattes av ordningen, redusert. Kommisjonen hadde opprinnelig vurdert å inkludere halvledere og kunstig intelligens. Et viktig kompromiss er at stater som anses som partnere, kan oppfylle kravene under «Made in EU». Hvilke stater som kvalifiserer, avhenger av om det dreier seg om en anskaffelse eller en støtteordning:

• For offentlige anskaffelser gjelder ekvivalens for land med frihandelsavtale, tollunion eller medlemskap i WTOs avtale om offentlige innkjøp (Agreement on Government Procurement; GPA), noe som innebærer at land som Storbritannia, Japan, Sør-Korea og Tyrkia kan omfattes.
  • For offentlige støtteordninger er kretsen snevrere: Her gjelder ekvivalens kun for land med frihandelsavtale eller tollunion med EU.
  • For leverandører fra partnerstater betyr dette at deres produkter i utgangspunktet kan likestilles med EU-opprinnelse, men rekkevidden av denne likestillingen avhenger av om det dreier seg om en anskaffelse eller en støtteordning.

For Norges del er det verdt å merke seg at EØS/EFTA-statene ikke er eksplisitt nevnt i forslaget, til forskjell fra tidligere utkast. Rettsakten er likevel markert som EØS-relevant, og det synes klart at EFTA-statene, herunder Norge, vil bli omfattet. Dersom en vedtatt forordning likevel ikke skulle innlemmes i EØS-avtalen, vil stillingen til berørt norsk industri være mer usikker. 

Utenlandske direkteinvesteringer (FDI)

Forslaget innebærer også obligatorisk FDI-screening av investeringer i fremvoksende strategiske sektorer («emerging strategic sectors»). 

I henhold til forslaget krever nærmere bestemte investeringer uttrykkelig forhåndsgodkjenning fra nasjonal investeringsmyndighet eller Kommisjonen. Det er verdt å merke seg at disse FDI-reglene ikke gjelder for investorer fra land som har frihandelsavtale med EU, som dermed likebehandles med selskaper etablert i EU.

Kort oppsummert inntrer meldeplikten der samtlige følgende vilkår er oppfylt:

• Investeringen må være en direkteinvestering (inkludert nye prosjekter) i en fremvoksende strategisk sektor, nærmere bestemt batteriteknologi, elbiler, solcelleteknologi eller kritiske råvarer.
• Investeringen må overstige EUR 100 millioner.
• Investorens hjemstat må stå for mer enn 40 prosent av den globale produksjonskapasiteten i den aktuelle sektoren.
• Investeringen må gi investoren kontroll, definert som minst 30 prosent av aksjekapitalen, stemmerettene eller eierskapet i et EU-selskap eller en EU-eiendel. Eierinteresser som innehas direkte eller indirekte, herunder gjennom tilknyttede selskaper, eierkjeder eller investorer som handler i fellesskap, skal aggregeres.

Godkjenning av investeringer som oppfyller disse vilkårene forutsetter som hovedregel at minst fire av følgende seks kriterier er oppfylt:

1. Minst halvparten av de ansatte i EU-selskapet det investeres i, skal være europeisk arbeidskraft (obligatorisk vilkår).
2. Utenlandske investorers eierandel skal ikke overstige 49 prosent.
3. Det skal etableres samarbeid med én eller flere virksomheter i EU.
4. Det skal inngås avtaler om lisensiering av immaterielle rettigheter og om teknologioverføring.
5. Minst én prosent av årlig omsetning skal avsettes til forskning og utvikling i EU.
6. Minst 30 prosent av innsatsvarene skal være fremstilt i EU.

Det er verdt å merke seg at IAAs FDI-rammeverk gjelder direkteinvesteringer fra utenlandske investorer, og at det ikke oppstilles noen selvstendig meldeplikt for datterselskaper av slike investorer. IAA inneholder imidlertid en frivillig adgang for medlemsstatene til å anvende FDI-regimet også på investeringer fra datterselskaper av utenlandske investorer, forutsatt at nærmere bestemte vilkår er oppfylt.

Nasjonal investeringsmyndighet skal påse etterlevelse og kan ilegge sanksjoner ved brudd på meldeplikten. I Norge er dette Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) eller det relevante fagdepartementet. Overtredelsesgebyrene skal utgjøre minst fem prosent av gjennomsnittlig daglig omsetning, eller minst fem prosent av investeringsverdien dersom investoren ikke er børsnotert.

Selv om forslaget til IAA er markert EØS-relevant, skal det understrekes at reglene om FDI er hjemlet i artikkel 207 (EUs felles handelspolitikk) i EU-traktaten. EØS-avtalen omfatter ikke EUs handelspolitikk. Det er derfor noe usikkerhet knyttet til den EØS-rettslige betydningen av dette. Uavhengig av dette fremgår det av forslaget at investeringer i EU fra investorer fra stater EU har frihandelsavtale med, ikke skal anses som en utenlandsk direkteinvestering omfattet av IAA.

Tiltakene utfyller EUs eksisterende rammeverk for FDI-screening. Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at IAAs rammeverk for utenlandske direkteinvesteringer kommer parallelt med et pågående lovgivningsarbeid i Norge, hvor det er ventet en skjerping av det norske FDI-regimet. Også her beveger lovgiver seg mot et mer sektorspesifikt regime, men med fokus på nasjonale sikkerhetsinteresser, herunder forsyningssikkerhet. Det er ventet at et lovforslag vil sendes på høring i løpet av våren 2026, og dette vil trolig også fange opp noen elementer fra IAA. Vi har tidligere skrevet om det norske lovgivningsarbeidet.

Industrielle akselerasjonsområder og forenklede tillatelsesprosesser

Et sentralt element i forslaget er innføringen av såkalte industrielle akselerasjonsområder («industrial manufacturing acceleration areas»).

Dette er geografisk avgrensede områder som medlemsstatene skal utpeke for å legge til rette for raskere etablering og oppskalering av industriprosjekter i strategiske sektorer. Formålet er å redusere regulatoriske barrierer, forenkle og fremskynde tillatelsesprosesser, og dermed styrke EUs industrielle kapasitet i sektorer som er avgjørende for den grønne omstillingen og europeisk konkurransekraft. Hver medlemsstat skal utpeke minst ett slikt område innen 12 måneder fra ikrafttredelsen av IAA. Ved utpekingen skal staten avgrense området geografisk, prioritere lokaliteter med lavere miljøkonflikt og ta hensyn til klimarisiko og eksisterende arealbruk. For hvert utpekt område utstedes en samlet grunnleggende tillatelse, slik at enkeltprosjekter i utgangspunktet kun behøver tilleggstillatelser. Prosjektene gis status som strategiske prosjekter, noe som muliggjør forenklede og raskere miljøvurderinger.

Akselerasjonsområdene vil dra nytte av raskere tillatelsesprosesser, forbedret koordinering samt tilgang til infrastruktur, finansiering og kompetansemiljøer, med mål om å etablere konkurransedyktige industrielle knutepunkter. For øvrige industriprosjekter skal det innføres én samlet tillatelsesprosedyre basert på én søknad som dekker samtlige nødvendige tillatelser. Ansvarlig myndighet skal innen 45 dager bekrefte at søknaden er fullstendig, eller anmode om supplerende opplysninger.

Veien videre

IAA endrer blant annet forordning (EU) 2018/1724 (Single Digital Gateway), forordning (EU) 2024/1735 (Net-Zero Industry Act, «NZIA») og forordning (EU) 2024/3110 (byggevareforordningen). Forslaget bygger videre på NZIA, som foreløpig ikke er innlemmet i EØS-avtalen. 

Allerede nå bør berørte virksomheter kartlegge hvorvidt de opererer i, eller leverer til, sektorer som omfattes av forslaget, herunder energiintensiv industri, bilindustrien og nullutslippsteknologier. Det vil også være nødvendig å gjennomgå leverandørkjeden og vurdere utenlandske investeringer opp mot de foreslåtte terskelverdiene og vilkårene.

Den norske regjeringen ved Nærings- og fiskeridepartementet sendte Kommisjonens forslag på forkortet høring 27. mars 2026. Høringsfristen var 4. mai 2026, og departementet mottok 31 høringsinnspill. På bakgrunn av disse innspillene fra industri og andre aktører vil departementet utforme en norsk uttalelse til forslaget til IAA. Kommentarene vil oversendes relevante EU-institusjoner for å fremme norske synspunkter i den videre lovgivningsprosessen.

Etter vedtagelsen i EU vil partene i EØS-avtalen (EU-siden og EFTA-statene) måtte bli enige om at forordningen skal innlemmes i EØS-avtalen, noe som skjer ved at EØS-komiteen treffer beslutning om dette. Deretter må EFTA-statene innhente samtykke fra de nasjonale parlamentene (Stortinget i Norge). EØS-komiteen kan så treffe beslutning om at innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen skal tre i kraft. Det er først når forordningen er gjennomført i norsk rett at bestemmelsene vil gjelde overfor norske borgere og selskaper.

Teamet i Wikborg Rein har deltatt i dialogmøter med Nærings- og fiskeridepartementet om IAA, hvor vårt inntrykk er at norsk industri var samstemt i synet på at det er avgjørende for norske virksomheter at Norge faller innenfor virkeområdet til IAA, slik at de kan konkurrere i EU på like vilkår med sine EU-baserte konkurrenter. Teamet følger den videre behandlingen i Rådet og Europaparlamentet, samt en eventuell innlemmelse i EØS-avtalen, tett.