WR anskaffelsesnytt #3 – januar 2026

I våre tidligere nyhetsbrev fra januar og juni har vi fulgt saken om Oslo kommunes reservasjon av en anskaffelse av drift av inntil 800 sykehjemsplasser for ideelle organisasjoner. Den 8. desember 2025 avsa Høyesterett dom, hvor det ble avklart at kommunen hadde anledning til å reservere anskaffelsen for ideelle aktører, og at konkurransen ble gjennomført i samsvar med anskaffelsesreglene.  

Vi har skrevet en nyhetsartikkel som oppsummerer hovedpunktene fra avgjørelsen. Høyesteretts dom kan leses i sin helhet her. 

Det er blitt henvist en ny spennende anskaffelsessak til Høyesterett, og denne gangen vil den handle om vilkåret om årsakssammenheng i en erstatningssak. 

Bakgrunnen for saken er at Målselv kommune gjennomførte en åpen anbudskonkurranse for separering av spillvanns- og overvannsledning. Leverandøren som ble rangert som nummer to i konkurransen, påklaget tildelingsbeslutningen under henvisning til at valgte leverandør ikke oppfylte kvalifikasjonskravet for sentral godkjenning. Oppdragsgiver opprettholdt tildelingsbeslutningen og signerte kontrakt med valgte leverandør.  

Saken ble brakt inn for KOFA, som kom til at kommunen hadde brutt regelverket for offentlige anskaffelser ved ikke å avvise valgte leverandør. Det ble deretter tatt ut søksmål for tingretten med krav om erstatning, prinsipalt for den positive kontraktsinteresse og subsidiært for den negative kontraktsinteresse. 

Både lagmannsretten og tingretten fant at tilbudet fra valgte leverandør skulle vært avvist. Lagmannsretten mente dette var et tilstrekkelig kvalifisert brudd på regelverket, og at ansvarsgrunnlag derfor forelå. Lagmannsretten mente imidlertid til at det ikke forelå klar sannsynlighetsovervekt for at oppdraget skulle ha gått til saksøker. Lagmannsretten la til grunn at anbudskonkurransen mest sannsynlig ville ha blitt avlyst dersom tilbudet fra vinnende leverandør hadde blitt avvist, og at kommunen ville ha hatt saklig grunn til å gjøre det. Det forelå derfor ikke årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og det påståtte økonomiske tapet, og kravet om positiv kontraktsinteresse førte ikke frem. 

Spørsmålet om årsakssammenheng er nå påanket av leverandøren til Høyesterett. Wikborg Rein følger saken tett, og vi håper på nyttige avklaringer om det som er et veldig praktisk spørsmål. 
 
Avgjørelsen fra lagmannsretten kan leses her, og avgjørelsen fra ankeutvalget kan leses her. 

I oktober 2025 avsa EU-domstolen en avgjørelse vedrørende svenske Polismyndighetens anskaffelse av rammeavtaler for levering av bilbergingstjenester. Avgjørelsen handler om hva slags endringer en oppdragsgiver kan gjøre av vederlagsmodellen i en inngått rammeavtale. Saken reiste spørsmål om forståelsen av de såkalte «de-minimis reglene» som finnes i anskaffelsesforskriften § 28-1. Disse gir oppdragsgiver en rett til å endre en inngått kontrakt uavhengig av om endringen er en «vesentlig endring».  

Etter § 28-1 første ledd bokstav b kan en inngått kontrakt endres forutsatt at dette gir en prisøkning som er lavere enn terskelverdien og 10 prosent av den opprinnelige kontraktsverdien (15 prosent for bygge- og anleggskontrakter). Dette kan imidlertid ikke føre til at kontraktens «overordnede karakter» blir endret, og saken for EU-domstolen handlet nettopp om dette begrepet. 

I konkurransen om bilbergingstjenester var tildelingskriteriet laveste pris. Leverandørene skulle oppgi en fastpris for oppdrag innenfor en radius på 10 km fra avleveringsstedet, samt en tilleggspris per kilometer for lengre avstander. Prisene var faste i kontraktsperioden. 

I kontraktsperioden ble vederlagsmodellen endret på tre punkter: (i) radiusen for fastpris ble utvidet fra 10 km til 50 km, (ii) fastprisen per oppdrag ble endret fra 0 til 4500 SEK, og (iii) kilometerprisen ble betydelig redusert. Samlet sett medførte endringene kun en marginal reduksjon av leverandørens vederlag. 

EU-domstolen måtte ta stilling til om en slik endring av vederlagsmodellen – der fordelingen mellom faste og variable priser endres uten at den samlede kontraktsverdien endres vesentlig – innebærer en endring av rammeavtalens «overordnede karakter» (artikkel 72 nr. 2 i direktiv 2014/24/EU, foa. § 28-1 første ledd bokstav b). Det var bl.a. en risiko for at endringene av vederlagsmodell kunne ha ledet til at andre leverandører kunne ha deltatt, eller at resultatet i konkurransen ville blitt et annte.  

EU-domstolen slo fast at vurderingen av om kontraktens «overordnede karakter» er endret, er en annen vurdering enn om det foreligger en «vesentlig endring» (artikkel 72 nr. 4 (foa. § 28-1). Vurderingstemaet fra «vesentlig endring» kan derfor ikke «importeres» inn i vurderingen av om kontraktens «overordnede karakter» er endret.  

Begrepet «overordnede karakter» dekker ifølge EU-domstolen bare de aller mest betydningsfulle vesentlige endringene – for eksempel hvor det skjer en grunnleggende endring av rammeavtalens formål eller type, eller en grunnleggende forskyvning i balansen mellom partenes ytelser (avsnitt 41). At en endring kunne ha påvirket deltakerinteressen eller utfallet i den opprinnelige konkurransen, var altså ikke tilstrekkelig til at rammeavtalens «overordnede karakter» er endret (avsnitt 42). 
 
I den aktuelle saken innebar endringen i vederlagsmodellen bare en marginal reduksjon i kontraktens samlede verdi, noe som ikke utgjorde en grunnleggende endring av kontraktens formål eller type (avsnitt 46). Dette kan bare i særlige tilfeller være annerledes, for eksempel hvor den nye vederlagsmodellen plasserer leverandøren i en vesentlig mer fordelaktig posisjon enn det som fulgte av de opprinnelige vilkårene (avsnitt 47-48). I den foreliggende saken kom EU-domstolen imidlertid til at dette ikke var situasjonen (avsnitt 49). 

EU-domstolens avgjørelse kan leses i sin helhet her.  

Det danske Klagenævnet for Udbud har til behandling en klage fra Balmung Medical Handel GmbH («Balmung») over en konkurranse om en rammeavtale for kjøp av sprøyter og kanyler, kunngjort av fire danske regioner. I den forbindelse har Klagenævnet forelagt flere spørsmål for EU-domstolen om tolkningen av anskaffelsesdirektivet i forbindelse med krav og kriterier i konkurransen knyttet til bærekraft. Det er særlig spørsmål om det såkalte tilknytningskravet er oppfylt. Saken har stor interesse også for tolkningen av det norske anskaffelsesregelverket. 

I konkurransen var tildelingskriteriet «bærekraft» vektet med 10 %. Leverandøren skulle oppgi hvilken prosentandel av de tilbudte produktene hvor de kunne svare «ja» på to forhold: For det første at produksjonen var utført av et selskap sertifisert etter ISO 14001, EMAS eller tilsvarende. For det andre at produksjonen var utført av et selskap med et offisielt godkjent Science Based Target-tiltak eller tilsvarende klimamål. Jo høyere andel produkter leverandøren kunne svare «ja» på for begge forhold, desto høyere uttelling fikk de på kriteriet. 

I tillegg til dette hadde oppdragsgiver stilt et kontraktsvilkår knyttet til leverandørens bærekraftsarbeid i forbindelse med gjennomføring av kontrakten.  

Balmung anfører at tildelingskriteriet ikke har ikke tilknytning til kontraktsgjenstanden, jf. anskaffelsesdirektivet artikkel 67 (foa. § 18-1). Balmung har også anført at kontraktsvilkåret mangler tilstrekkelig tilknytning til kontraktsgjenstanden, jf. direktivets artikkel 70 (foa. § 19-1). 

For å avgjøre den tvisten har Klagenævnet forelagt seks spørsmål for EU-domstolen. Noe forenklet gjelder spørsmålene:   

1. Er artikkel 67 nr. 2 og 3 i anskaffelsesdirektivet til hinder for å bruke et tildelingskriterium om bærekraft, der det legges positiv vekt på at produsenten er sertifisert etter ISO14001, EMAS eller tilsvarende, og/eller har et godkjent klimamål fra en anerkjent ordning? 
    
2. Er artikkel 70 i anskaffelsesdirektivet til hinder for å stille kontraktsvilkår om at leverandøren skal arbeide systematisk med miljøstyringssystem (som ISO14001), kontinuerlig forbedre virksomhetens miljø-, teknologi- og økonomiprestasjoner, og håndtere miljø- og arbeidsmiljøutfordringer gjennom hele produktets livssyklus?  

Når det gjelder tildelingskriteriene i saken, er det med norske øyner vært å merke seg KOFAs sak 2022/277. Der konkluderte KOFA med at et tildelingskriterium hvor det skulle evalueres på om leverandøren hadde, eller var i ferd med innføre, miljøledelsessystem ikke hadde tilknytning til leveransen. Begrunnelsen for dette var at sertifisering i seg selv sier ikke noe om kvaliteten på det som faktisk leveres, og kriteriet er derfor ikke egnet til å vurdere tilbudets styrker og svakheter.  

Klagenævnets anmodning om prejudisiell avgjørelse fra EU-domstolen er tilgjengelig her.   

Den 11. september 2025 fastslo EU-domstolen i storkammer at EU-kommisjonens beslutning fra mars 2017 om  godkjennelse av Ungarns statsstøtte til utvikling av to nye kjernekraftreaktorer ved Paks II-atomkraftverket var ulovlig. Saken viser sammenhengen mellom reglene om statsstøtte og reglene om offentlige anskaffelser. EU-domstolen satte til side Rettens forutgående avgjørelse og annullerte Kommisjonens beslutning om å godkjenne støttetiltaket. Bakgrunnen var at Kommisjonen ikke i tilstrekkelig grad hadde vurdert om den direkte tildelingen av kontrakten om bygging av reaktorene var i tråd med anskaffelsesregelverket. 

Utviklingen av reaktorene ble finansiert av Ungarn, delvis gjennom et russisk statslån på 10 milliarder euro og delvis gjennom 2,5 milliarder euro fra Ungarn selv. Kontrakten for bygging av reaktorene ble direkte tildelt et russisk selskap (JSC NIAEP) uten forutgående anskaffelsesprosedyre. Et statseid ungarsk selskap (Paks II) skulle vederlagsfritt gis rett til å eie og operere kraftverket med de nye reaktorene. 

Det følger av fast rettspraksis fra EU-domstolen at Kommisjonen ikke kan godkjenne statsstøtte dersom støtten er uløselig knyttet til tiltak som strider mot andre EU-regler («inextricably linked»). Avgjørelsen bekrefter dette. Det sentrale spørsmålet i saken var dermed om Kommisjonen kunne godkjenne støtten selv om kontrakten om byggingen av reaktorene ikke var lagt ut på anbud etter EUs anskaffelsesregler. 

For det første konkluderte EU-domstolen med at Retten feilaktig hadde definert støttens gjenstand til kun å være at de to nye reaktorene skulle stilles vederlagsfritt til rådighet for Paks II for drift. Etter EU-domstolens syn var byggingen, og ikke bare leveransen, av reaktorene en integrert del av støttetiltaket. 

For det andre mente EU-domstolen at den direkte tildelingen av kontrakten til JSC NIAEP var uløselig knyttet  til støtten, nemlig den økonomiske fordelen Paks II fikk ved å overta kraftverket vederlagsfritt. I et slikt tilfelle skulle Kommisjonen ha vurdert om tildelingen var i strid med EUs anskaffelsesregler. Det var altså en feil når de ikke hadde gjort det. 

Et noe spesielt aspekt var at Kommisjonen hadde vist til at de tidligere hadde vurdert Ungarns overholdelse av anskaffelsesreglene (forsyningsdirektivet) i en separat og nå avsluttet traktatbruddssak. EU-domstolen viste imidlertid til at slike traktatbruddsaker ikke avsluttes ved bindende vedtak, og også avsluttes som følge av ressurshensyn. En ren henvisning til en slik sak var derfor ikke tilstrekkelig for å konkludere i statsstøttesaken med at anskaffelsesreglene ikke var brutt.  

På bakgrunn av dette ble Kommisjonens beslutning om å godkjenne statsstøtten til utviklingen av kjernekraftreaktorene annullert. EU-domstolens avgjørelse kan leses i sin helhet her. 

Borgarting lagmannsrett avsa 7. november 2025 dom i en erstatningssak om negativ kontraktsinteresse. Saken gjaldt Sporveiens anskaffelse av nytt signal- og sikringsanlegg til T-banen i Oslo og Bærum, og belyser erstatningsvilkårene i forsyningssektoren. 

Anskaffelsen var delt i tre leveranser, hver med egne delbudsjetter. Konkurransegrunnlaget opplyste at tildelingskriteriet «kostnad» skulle evalueres basert på mediankostnaden fra tilbudene i første tilbudsrunde, og at denne mediankostnaden ikke skulle endres under konkurranseforløpet.  

Alstom ble avvist fra konkurransen med hjemmel i forsyningsforskriften § 20-8 andre ledd bokstav d, under henvisning til at tilbudet for én av delleveransene lå over Sporveiens budsjett.  På et debriefmøte etter tildeling kom det for øvrig frem at Sporveien hadde endret evalueringsmodellen etter at tilbudene i første tilbudsrunde var åpnet.  

Alstom klaget anskaffelsen inn for KOFA, som fant at Sporveien hadde brutt regelverket ved å endre evalueringsmodellen etter at tilbudene fra første runde var åpnet. KOFA fastslo videre at Sporveien hadde plikt til å avlyse konkurransen fordi evalueringsmodellen var ulovlig, samt at Sporveien ikke hadde adgang til å avvise Alstom på grunn av budsjettoverskridelsen. KOFA begrunnet dette med at budsjettet ikke var «faglig holdbart og forsvarlig fastsatt før iverksettelsen av anskaffelsen». 

På denne bakgrunn reiste Alstom krav om erstatning for negativ kontraktsinteresse, altså erstatning for sine tilbudskostnader. Alstom vant ikke frem i tingretten og påanket saken til lagmannsretten.  

Lagmannsretten slo først fast de rettslige utgangspunktene: Etter anskaffelsesloven § 10 kan en leverandør kreve erstattet tap for negativ kontraktsinteresse (tilbudskostnader) som følge av brudd på anskaffelsesregelverket. I klassisk sektor har Høyesterett (HR-2019-1801-A, Fosen-Linjen) slått fast at det kreves et «tilstrekkelig kvalifisert brudd» for ansvar, og årsakssammenheng vurderes ut fra spørsmålet om leverandøren ville gitt tilbud om de kjente feilen. 

Lagmannsretten viste til at EØS-retten hadde forskjellig regulering av erstatningsvilkårene i klassisk sektor og forsyningssektoren. Klassisk sektor-delen av håndhevelsesdirektivet (89/665/EØF) inneholder ikke særlige erstatningsvilkår. Forsyningssektorens håndhevelsesdirektiv (92/13/EØF) art. 2 nr. 7 sier derimot at leverandøren kun må «bevise bare at det foreligger overtredelse», og at han hadde en «reell mulighet til å bli tildelt kontrakten» som ble redusert av overtredelsen.  

Lagmannsretten fant på denne bakgrunn at terskelen for ansvarsgrunnlag er lavere i forsyningssektoren, ettersom det kun kreves et regelbrudd. Kravet til årsakssammenheng er derimot høyere, ved at leverandøren må bevise at de hadde «en reell mulighet for å bli tildelt kontrakten» som «ble redusert som en følge av overtredelsen». 

Lagmannsretten kom til at Sporveien hadde brutt regelverket ved å endre evalueringsmodellen, og det forelå derfor ansvarsgrunnlag. Imidlertid fant retten at avvisningen av Alstom var korrekt, og Alstom hadde dermed ikke en reell mulighet til å bli tildelt kontrakten. 

Dommen er rettskraftig. Lagmannsrettens dom kan leses her.  

KOFA har behandlet en sak om Bergen kommunes anskaffelse av konsulenttjenester til utarbeiding av kommunedelplan med konsekvensutredning for bybanen mellom Dokken sør og Lyngbø. Spørsmålet var om oppdragsgiver hadde brutt begrunnelsesplikten ved tildelingsbeslutningen, jf. anskaffelsesforskriften § 25-1.  

Bakgrunnen for at oppdragsgiver ikke oppga leverandørenes tilbudspriser i tildelingsbeslutningen, var at disse ble ansett som forretningshemmeligheter, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 og offentleglova § 13. Pris delt på estimert timeantall ville avslørt den tilbudte timeprisen – altså tilbudt enhetspris.  

For tildelingskriteriet pris skulle leverandørene tilby «én timepris som gjelder for alle ressurser, uavhengig av deres kompetansenivå, erfaring, tittel eller ansvar i prosjektet». Oppdragsgiver ville så multiplisere denne timeprisen med det estimerte timeantallet.  

KOFA mente at tilbudsprisen ikke utgjorde en forretningshemmelighet. Etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 er vurderingstemaet om hemmelighold er av konkurransemessig betydning. KOFA la vekt på at det var snakk om en gjennomsnittlig timepris, og ikke den reelle timeprisen for de ulike tilbudte ressursene. Det ble vist til at det ville være «svært vanskelig å gjøre treffende beregninger for den reelle timeprisen som ligger til grunn for den felles timesatsen», og at den konkurransemessige verdien av å kjenne til denne prisen måtte anses som «svært begrenset».  

KOFA konkluderte derfor med at oppdragsgiver hadde brutt begrunnelsesplikten ved å unnta tilbudsprisen. Det er etter vårt syn nødvendig å se avgjørelsen i lys av at kontrakt allerede var inngått, og at resultatet kunne vært annerledes dersom det hadde vært under en pågående konkurranse (hvor tilbudsprisen kunne vært avgjørende hvis konkurransen hadde blitt avlyst).  

Merk at når det gjelder totalpris vil det ofte være nødvendig for å oppfylle kravet til etterprøvbarhet, se for eksempel KOFA-sak 2006/118 avsnitt 47 flg. Det vil likevel ofte være adgang til å unnta totalprisen i tilfeller der pris inngår som et av flere tildelingskriterier, forutsatt at det gis en beskrivelse som gjør det mulig for tilbyderne å forstå hvordan evalueringen er gjennomført, se blant annet Agder lagmannsretts sak LA-2012-85717, samt KOFA-sakene 2014/42 avsnitt 21 flg. og 2017/135 avsnitt 42.  

Avgjørelsen fra KOFA kan leses her.

KOFAs sak 2025/0801 gjaldt NAVs anskaffelse av arbeidsmarkedsopplæringskurs innen yrkessjåførfaget, og spørsmålet om det er anledning til å gjøre unntak fra hovedregelen i klima- og miljøbestemmelsen i foa. § 7-9. Avgjørelsen viser at unntaksadgangen må vurderes konkret for hver anskaffelse, og at oppdragsgiver ikke kan omgå miljøkravene ved å fokusere på mindre klimaintensive deler når helheten av anskaffelsen har vesentlig miljøpåvirkning.  

I konkurransen hadde NAV hverken oppstilt tildelingskriterier eller krav i kravspesifikasjonen knyttet til klima og miljø. NAV viste til at anskaffelsen gjaldt «kjøp av menneskelige ressurser som timearbeid og oppdrag», og at DFØs veileder klassifiserer arbeidsmarkedsopplæring og kjøretøy- og transportrelaterte kurs som anskaffelser med uvesentlig klimaavtrykk og miljøbelastning. NAV mente derfor at unntaket i foa. § 7-9 femte ledd var anvendelig.    

KOFA mente derimot at vilkårene for unntak i foa. § 7-9  femte ledd ikke var oppfylt. KOFA presiserte at unntaket krever en konkret vurdering av anskaffelsens art, og at henvisning til typetilfellene i DFØs veileder alene ikke gir en tilstrekkelig begrunnelse for unntak. Selv om kompetanseformidlingen var den sentrale delen av anskaffelsen, var bruk av tunge kjøretøy integrert i tjenesteytelsen. Den praktiske delen utgjorde en betydelig andel av opplæringstimene, og kjøring med tunge kjøretøy medfører store klimagassutslipp.   

Ettersom tildelingskriteriene har stor betydning for leverandørenes tilbudsarbeid, kom KOFA til at feilen kunne ha påvirket konkurranseutfallet. Konkurransen måtte derfor avlyses.  

Avgjørelsen kan leses i sin helhet her. 

KOFAs sak 2025/0910 gjaldt Sykehusinnkjøps anskaffelse av rammeavtale for utførelse av installasjons- og vedlikeholdsarbeid innen rør og VVS. Det var ikke stilt tildelingskriterium for klima- og miljø, kun minstekrav om kildesortering for avfall og sertifisering for miljøledelse. KOFA kom til at oppdragsgiver hadde brutt foa. § 7-9.  

Avgjørelsen er interessant fordi den viser at KOFA går langt i vurderingen av oppdragsgivers kartlegging av anskaffelsens klima- og miljøavtrykk, og stiller strenge krav til dokumentasjon for at alternative tiltak er vurdert og avvist på et tilstrekkelig grunnlag. Oppdragsgivere må kunne påvise at de har identifisert de sentrale klima- og miljøbelastningene i anskaffelsen og konkret vurdert effekten av ulike virkemidler før de kan benytte unntaket fra hovedregelen om 30 % vekting av klima- og miljøkriterier.  

I saken hadde oppdragsgiver bare gitt en generell begrunnelse for hvorfor de brukte klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen, uten henvisning til kravenes konkrete innhold og faktiske effekter. Det var kun gjort markedsundersøkelser knyttet til de to minstekravene, og det fremgikk ikke om oppdragsgiver hadde identifisert andre forhold som påvirket anskaffelsens samlede klimaavtrykk og miljøbelastning. KOFA konkluderte med at dette utgjorde et brudd på begrunnelsesplikten i § 7-9 fjerde ledd.  

KOFA vurderte også om innklagedes etterfølgende begrunnelser sannsynliggjorde at vilkårene for bruk av unntaket var oppfylt på kunngjøringstidspunktet. Oppdragsgiver forklarte bl.a. at de hadde vurdert transport som tildelingskriterium, men konkludert med at dette ikke var relevant eller forholdsmessig. 

KOFA var ikke enig i vurderingen knyttet til transportelementet. Anskaffelsen omfattet kontinuerlige VVS- og rørleggertjenester og arbeidende personell ville derfor ha behov for daglig transport i leverandørenes egne biler. KOFA konkluderte med at transport utgjorde en av anskaffelsens sentrale klima- og miljøbelastninger, og at oppdragsgiver ikke hadde undersøkt markedets investeringer i miljøvennlig bilpark eller vurdert effekten av krav om nullutslippskjøretøy.  

KOFA konkluderte derfor med at innklagede ikke hadde sannsynliggjort at det var «klart» at krav i kravspesifikasjonen ville gi bedre klima- og miljøeffekt enn et tildelingskriterium vektet med 30 prosent. Det forelå avlysningsplikt.  

Avgjørelsen kan lese i sin helhet her.  

Oslo tingrett avsa i høst en kjennelse i en sak om midlertidig forføyning, hvor GlobalConnect AS ikke fikk medhold i krav om å stanse kontraktsinngåelsen etter en offentlig anbudskonkurranse utlyst av Statens innkjøpssenter v/DFØ. Konkurransen gjaldt levering av internett, datalinjer og tilhørende tjenester til rundt 100 statlige virksomheter. Saken er interessant fordi domstolen var tilbakeholden med å prøve om unntaket etter klima- og miljøbestemmelsen var oppfylt, noe som går i en annen retning enn KOFA-praksis. 

En av GlobalConnects anførsler var at klima- og miljøhensyn ikke var brukt som tildelingskriterium, og at de aktuelle kravene i kravspesifikasjonen ikke  ville føre til en «klart» bedre klima- og miljøeffekt, jf. anskaffelsesforskriften § 7-9 andre og fjerde ledd.  

Tingrettens avgjørelse har vekket noe oppmerksomhet, fordi tingretten uttaler seg om domstolenes prøving av oppdragsgivers vurdering av om det krav i kravspesifikasjonen ville ført til en «klart» bedre klima- og miljøeffekt. Tingretten erkjente at KOFA gikk langt i å prøve om disse vilkårene var oppfylt, men kom likevel til at domstolene måtte være tilbakeholdne. Tingretten mente at  domstolene bare kunne vurdere om vilkårene i anskaffelsesforskriften § 7-9 er riktig forstått, og om det er gitt tilstrekkelig begrunnelse for bruk av unntaksbestemmelsen. Samtidig mente retten at  vurderingen av klima- og miljøeffekt bygger på komplekse skjønnsmessige og miljøfaglige vurderinger, som i større grad bør ligge hos oppdragsgiver. Tingretten mente derfor domstolene bør vise tilbakeholdenhet og kun gripe inn dersom skjønnsutøvelsen er usaklig eller vilkårlig, bygger på feil faktum eller er i strid med de grunnleggende kravene i anskaffelsesloven § 4. GlobalConnect vant derfor ikke frem med sitt krav om stans av kontraktsinngåelsen.  
 
Saken har vekket en del oppmerksomhet, fordi avgjørelsen går imot både KOFA-praksis og uttalelser i forarbeidene som tilsier at det skal være en full prøving. Tingrettsavgjørelsen har heller ikke vist til noen kilder som tilsier at det skal være en slik tilbakeholdenhet. Saken illustrerer at det fortsatt er flere uløste spørsmål i forståelsen av klima- og miljøbestemmelsen, og det er usikkert hvordan praksis vil bli fremover.  

Kjennelsen kan leses i sin helhet her.  

Rådgiverinhabilitet er et tema som vekker mye oppmerksomhet, og også bekymring blant leverandører. Det er en del uklarhet om hvor grensene går.    

Oslo tingrett hadde nylig til behandling en midlertidig forføyning for å stanse kontraktstildeling i konkurranse om  arkitekttjenester, nærmere bestemt utformingen av NRKs nye hovedkontor på Normannsløkka. Hovedspørsmålet i saken var om det forelå avvisningsplikt etter anskaffelsesforskriften § 24-2 eller de alminnelige prinsippene i anskaffelsesloven § 4 ved at to av leverandørene i konkurransen hadde oppnådd en urimelig konkurransefordel som følge av at deres rolle som tidligere reguleringsarkitekt i prosjektet.   

Tingretten kom til at leverandørene, som følge av sitt arbeid på prosjektet, i realiteten hadde deltatt i forberedelsen av viktige deler av konkurransedokumentene, selv om de ikke hadde forberedt selve konkurransen. Retten fant på denne bakgrunn det sannsynliggjort at leverandørene hadde mottatt informasjon som de øvrige tilbydere ikke hadde hatt tilgang til, og på den måten fått større innsikt i både prosjektet og NRKs virksomhet.  

 Likevel kom tingretten etter en konkret vurdering til at de tekniske rammene for konkurransen og beskrivelsene i konkurransegrunnlaget var tilstrekkelige og tilgjengelige for alle deltakerne, og at konkurransefordelene var avhjulpet gjennom egnede avbøtende tiltak som felles informasjonsgrunnlag, tilstrekkelig lang tilbudsfrist, anonym juryering og mulighet til å stille spørsmål. Leverandørene hadde dermed ikke oppnådd en urimelig konkurransefordel, som er terskelen for at rådgivinhabilitet skal foreligge. Det forelå altså ikke avlysningsplikt.   

Wikborg Rein har hatt en rekke saker om rådgiverinhabilitet og kan gjerne bistå om det er spørsmål knyttet til grensene her. Kjennelsen kan leses her. 

Kammarrätten i Stockholm har den 8. oktober 2025 avsagt dom i mål nr 4677-25, hvor Lenovo (Sweden) AB anket Förvaltningsrätten i Stockholms dom fra 14. juli 2025.  

I kravspesifikasjonen stilte oppdragsgiver krav om at ingen fremmed makt som utgjør en sikkerhetstrussel mot Sverige skulle kunne få tilgang til data, programvare eller maskinvare. Kravoppfyllelse kunne ikke oppnås dersom tilbyder, produsent eller underleverandør hadde eiere fra land som SÄPO har identifisert som en trussel, med eierandel over 10 prosent.  

Lenovo hevdet at eierkravet stred mot prinsippene om ikke-diskriminering, likebehandling og proporsjonalitet.  

Förvaltningsrätten fant at det forelå saklige grunner for å skille mellom tilbydere med tilknytning til land som SÄPO har identifisert som en trussel, og at slike leverandører ikke befant seg i en sammenlignbar situasjon med andre leverandører.  

Retten fant videre at kravet var proporsjonalt, gitt at oppdragsgiver var en utpekt beredskapsmyndighet og at utstyret skulle brukes i sikkerhetsbeskyttede roller. Kammarrätten avviste anken.  

Dommen viser at sikkerhetshensyn kan veie tungt nok til å rettferdiggjøre eierskapskrav som i praksis utelukker visse leverandører. Dette gjelder selv når det begrenser konkurransen. Det er bemerkelsesverdig at selv svenske selskaper kan bli ekskludert dersom de har eierstruktur med tilknytning til land som SÄPO har identifisert som en trussel. Dette reiser spørsmål om hvor langt offentlige myndigheter kan gå i å stille slike krav uten at det kommer i konflikt med grunnleggende konkurranseprinsipper.  

Avgjørelsen kan leses her.  

I forlengelsen av dette er det også verdt å nevne at en offentlig utredning, overlevert den svenske regjeringen 25. november 2025, foreslår endringer i de svenske anskaffelseslovene som skal gi oppdragsgivere adgang til å avskjære leverandører fra tredjeland uten frihandelsavtale med EU fra å delta i konkurranser, samt begrense deres rett til likebehandling og domstolsprøving. Formålet er uttrykkelig å kunne skjerme nasjonale interesser og sikkerhet mot aktører fra potensielt antagonistiske stater, særlig innen sektorer som IT, infrastruktur og energi. 

Les mer om dette her (Svensk).

KOFAs sak 2025/0978 gjaldt Kristiansand og Vennesla kommunes konkurranse om rammeavtale for rørtjenester. Oppdragsgiver hadde ikke oppstilt et eget tildelingskriterium om klima- og miljøhensyn vektet 30 %, slik hovedregelen i anskaffelsesforskriften § 7-9 annet ledd tilsier. I stedet hadde de stilt klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen – både absolutte krav og ulike evalueringskrav under tildelingskriteriet «Løsningsbeskrivelse». Klager anførte at dette var i strid med regelverket, og at det ville klart hatt bedre klima- og miljøeffekt dersom det var oppstilt et tildelingskriterium vektet 30 %.  

KOFA vurderte at det er den samlede klima- og miljøeffekten i kravspesifikasjonen som må vurderes opp mot miljøeffekten av tildelingskriteriene, og at det derfor kan være aktuelt å se hen til om oppdragsgiver har oppstilt en kombinasjon av krav og kriterier som ivaretar klima- og miljøhensyn. Ordlyden «klart» i § 7-9 fjerde ledd tilsier at krav i kravspesifikasjonen må gi en objektivt bedre effekt på klima og miljø enn om dette hensynet ivaretas i tildelingskriteriene, men det er tilstrekkelig at effekten er marginalt bedre. Begrunnelsen må inntas i anskaffelsesdokumentene og skal sannsynliggjøre hvorfor unntaket i § 7-9 fjerde ledd er anvendelig, i samsvar med det grunnleggende kravet til etterprøvbarhet.   

Slik saken var opplyst for KOFA, konkluderte de med at det ga en «klart» bedre klima- og miljøeffekt å oppstille de klima- og miljøkrav oppdragsgiver hadde gjort i denne konkurransen, enn å oppstille et tildelingskriterium vektet 30 prosent, og at dette var tilstrekkelig begrunnet i anskaffelsesdokumentene. Oppdragsgiver hadde følgelig ikke brutt forskriften § 7-9. Avgjørelsen illustrerer at oppdragsgiver kan kombinere absolutte klima- og miljøkrav med evalueringskrav vektet lavere enn 30 %, forutsatt at den samlede klima- og miljøeffekten er klart bedre enn ved bruk av hovedregelen, at oppdragsgiver har kartlagt markedet tilstrekkelig, og at unntaket er begrunnet i anskaffelsesdokumentene.  

Avgjørelsen kan leses i sin helhet her.  

KOFAs sak 2025/0992 gjaldt Rogaland fylkeskommunes konkurranse om ventilasjon- og kuldetjenester. Kontrakt skulle tildeles basert på tildelingskriteriet «Pris», vektet 100 %. Klager anførte at oppdragsgiver hadde brutt regelverket ved ikke å vekte klima og miljø med 30 % i tildelingskriteriene. Saken er interessant, fordi den illustrerer at oppdragsgiver må stille konkrete krav i konkurransegrunnlaget for å kunne påberope seg unntaket i klima- og miljøbestemmelsen – og at oppfordringer ikke er tilstrekkelig.  

I den konkrete saken hadde oppdragsgiver tidligere kunngjort en konkurranse om de samme tjenestene hvor samtlige leverandører oppnådde full score på klima- og miljøkriteriet, og på bakgrunn av disse erfaringene anså oppdragsgiver markedet som modent for å stille krav i stedet for å vekte klima og miljø i tildelingskriteriene.  

I kravspesifikasjonen var det stilt flere klima- og miljøkrav, men omtalen av miljøvennlige alternativer og miljømerkede produkter var formulert som at oppdragsgiver «ønsker å benytte miljøvennlige alternativ» og at «det etterstrebes bruk av miljømerkede produkter». Om bruk av kjøretøy var det angitt at leverandørene «skal fortrinnsvis bruke el-biler eller andre biler med lavt karbonutslipp».  

KOFA fant at omtalen av miljøvennlige alternativer og miljømerkede produkter ikke var formulert som forpliktelser for leverandørene, og at angivelsen av at leverandørene «skal fortrinnsvis» bruke el-biler heller ikke oppstilte noen forpliktelse under avtaleperioden. De kravene som var stilt i kravspesifikasjonen forpliktet ikke leverandørene til å levere på det nivået oppdragsgiver hadde kunnskap om at markedet kunne levere på, og nemnda kunne derfor ikke se at oppdragsgiver hadde sannsynliggjort at det var «klart» at krav i kravspesifikasjonen ville gi en bedre klima- og miljøeffekt enn et tildelingskriterium vektet 30 %.  

Feilen kunne ha påvirket konkurranseutfallet og kunne ikke rettes på annen måte enn ved avlysning. Konklusjonen var at Rogaland fylkeskommune hadde brutt regelverket ved ikke å vekte klima og miljø med 30 prosent i tildelingskriteriene.  

Saken kan leses i sin helhet her.  

KOFAs sak 2025/0999 gjaldt en åpen anbudskonkurranse for avtale for tømming av næringsavfall, kunngjort av Innkjøpssamarbeidet for Hadeland. I saken var det bl.a. spørsmål om oppdragsgiver hadde vektet klima- og miljø med 30 prosent, og evt. om unntaksvilkårene var oppfylt.  

I konkurransen skulle tildelingskriteriet «Pris» vektes med 60 % og «kvalitet og miljø» med 40 %.  

Tildelingskriteriet «kvalitet og miljø» hadde fem underkriterier: kildesortering (30 % av kriteriet/12 % totalt), smitteavfall (10 %/4 % totalt), implementering og gjennomføring (30 %/12 % totalt), miljøsertifisering (10 %/4 % totalt) og miljøvennlige kjøretøy (20 %/8 % totalt).   

KOFA gjorde en konkret vurdering av om dette innebar at klima- og miljø var vektet 30 prosent. KOFA fant at underkriteriene kildesortering og miljøvennlige kjøretøy ivaretok klima- og miljøhensyn, svarende til en vekt på til sammen 20 prosent. For kriteriet «implementering og gjennomføring» fant KOFA at det ikke fremkom at klima- og miljøhensyn var relevant i evalueringen, og at det ikke var tilstrekkelig at klima og miljø kunne inngå som ledd i leverandørenes gjennomføringsplan. Underkriteriet «smitteavfall» var vidt utformet og la opp til en bred vurdering av leverandørenes rutiner for pakking og håndtering av smittefarlig avfall, men heller ikke her var klima- eller miljøhensyn uttrykkelig nevnt. KOFA konkluderte med at oppdragsgiver uansett ikke hadde vektet klima og miljø med mer enn 24 % totalt, og at dette utgjorde et brudd på foa. § 7-9 andre ledd.  

KOFA vurderte deretter om vilkårene for å gjøre unntak fra kravet om 30 % vekting var oppfylt etter § 7-9 fjerde ledd. Bestemmelsen krever at det er «klart» at krav i kravspesifikasjonen vil gi en bedre klima- og miljøeffekt, og at dette «begrunnes» i anskaffelsesdokumentene. En forutsetning for å foreta en slik vurdering er at oppdragsgiver sikrer et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag ved å kartlegge hvilke klimaavtrykk og miljøbelastninger anskaffelsen har, og hvilke klima- og miljøtiltak som vil ha effekt på disse.   

Oppdragsgiver viste til en rekke krav i konkurransegrunnlaget, men konkurransedokumentene inneholdt ingen begrunnelse for hvorfor det var «klart» på kunngjøringstidspunktet at det ville gi en bedre klima- og miljøeffekt å stille krav enn å vekte klima- og miljøhensyn med minimum 30 %. Oppdragsgivers etterfølgende begrunnelse sannsynliggjorde heller ikke dette. KOFA fant derfor at oppdragsgiver ikke hadde sannsynliggjort at unntaket i § 7-9 fjerde ledd var oppfylt, og konkluderte med at oppdragsgiver hadde brutt forskriften § 7-9.  

KOFA konkluderte med at konkurransen måtte avlyses fordi tildelingskriteriet «kvalitet og miljø» var ulovlig utformet, både i strid med foa. § 7-9 og § 18-1 fjerde ledd, og at feilen kunne ha påvirket både deltakerinteressen og utformingen av tilbudene.  

Avgjørelsen kan leses i sin helhet her.  

KOFA har i flere avgjørelser kommet til at oppdragsgiver har brutt begrunnelsesplikten i anskaffelsesforskriften § 7-9 fjerde ledd. Dette gjelder blant annet to saker som kom i høst – sak 2025/0766 og sak 2025/0726. Det foreligger brudd når anskaffelsesdokumentene ikke inneholder en eksplisitt begrunnelse for hvorfor oppdragsgiver har valgt å fravike hovedregelen om å vekte klima- og miljøhensyn med minimum 30 % som tildelingskriterium.   

Begge sakene viser likevel at selv om oppdragsgiver har oppfylt begrunnelsesplikten, kan oppdragsgiver i ettertid sannsynliggjøre at vilkårene for unntak var oppfylt, slik at det ikke oppstår avlysningsplikt.  

I KOFAs sak 2025/0766 (Helse Nord RHF – pasienttransporttjenester) hadde oppdragsgiver stilt et absolutt minstekrav om at alle bilene skulle være nullutslippskjøretøy i stedet for klima og miljø som tildelingskriterium. KOFA mente dette ga klart bedre klimaeffekt enn et vektet kriterium, ved at man unngikk risikoen for at en leverandør med et mindre antall utslippsfrie biler vinner kontrakten. Det ble bl.a. vist til at oppdragsgiver hadde et godt kunnskapsgrunnlag for vurderingen.  

Likevel var det brudd på § 7-9 fjerde ledd fordi konkurransegrunnlaget manglet en eksplisitt begrunnelse for anvendelsen av unntaket. Mangelen påvirket imidlertid hverken deltakerinteressen eller utfallet av konkurransen, da de aktuelle leverandørene var kjent med at innklagede ville stille krav fremfor tildelingskriterium om klima- og miljøhensyn gjennom den veiledende kunngjøringen og dialogkonferansen. Det forelå derfor ikke avlysningsplikt.  

I KOFAs sak 2025/0726 (Statens vegvesen – rammeavtale fanggjerder) brukte oppdragsgiver pris som eneste tildelingskriterium. KOFA konkluderte med at det forelå brudd på begrunnelsesplikten i forskriften § 7-9 fjerde, da anskaffelsesdokumentene ikke inneholdt begrunnelse for fravik fra hovedregelen om å vekte klima- og miljøhensyn med minimum 30 %.   

På bakgrunn av etterfølgende forklaringer la KOFA likevel til grunn at strenge krav til levetid, korrosjonsbestandighet mv. ga klart bedre klima- og miljøeffekt enn et tildelingskriterium, og at markedet var modent for slike krav. Bruddet på begrunnelsesplikten ble ansett uten betydning for deltakerinteressen eller resultatet, og det forelå heller ikke her avlysningsplikt.   

Avgjørelsene kan leses her og her. 

Anskaffelsesloven § 7 sier at statlig, fylkeskommunal og kommunal oppdragsgiver skal stille krav om at leverandører er tilknyttet en lærlingeordning, og at en eller flere lærlinger deltar i gjennomføringen av kontrakten. Det er gitt en egen forskrift – lærlingeforskriften – som gir mer detaljerte krav. Forskriften er sist endret 1. august 2025, og vi har i en egen artikkel omtalt endringene.   

KOFA avsa i sak 2025/0931 en avgjørelse som belyser tolkningen av lærlingreglene. Avgjørelsen gjelder forskriftens ordlyd før endringen 1. august 2025, men belyser likevel hvordan vilkårene for plikten til å ha lærlinger skal tolkes.   

Saken gjaldt en anskaffelse av utvikling og drift av nettside til 4,5 millioner kroner. KOFA kom til at innklagede, Stiftelsen Design og arkitektur Norge («DOGA»), hadde brutt anskaffelsesregelverket ved å unnlate å oppstille krav om bruk av lærlinger. Spørsmålet var om det ville være uforholdsmessig å oppstille krav om bruk av lærlinger, jf. lærlingeforskriften § 6 tredje ledd.  

Kontraktens hovedinnhold (rådgivning, teknisk prosjektledelse, UX-design, CMS-utvikling, drift og videreutvikling) samsvarte i stor grad med IT-utviklerfaget, hvor det samtidig var 30 prosent underdekning av læreplasser. Valgte leverandør stilte med et team på ti personer, og KOFA mente det ikke ville være uforholdsmessig å kreve at én av disse var lærling. Kvalitet og leveransesikkerhet kunne ivaretas av resten av teamet, og DOGA ville ikke bli påført uforholdsmessig risiko. 
 
Avgjørelsen viser at terskelen for å bruke uforholdsmessighetsunntaket er høy, og at oppdragsgivere må ha en grundig og konkret begrunnelse dersom de velger å ikke stille lærlingkrav.